Liv og lys

– Uten lys ville alt ha vært mørkt for oss.

Johan Moan foreslår, ikke overraskende, at vi går ut av sykehuset for å prate. Selv om det er overskyet, så er sola der, sier han.

– Min egen glød for sola og ­lyset, skyldes at jeg gjennom forskningen min, men også i mitt eget liv for øvrig, har sett hvordan sollys kan styrke, lege og forebygge sykdommer, sier den pensjonerte fysikkprofessoren.

Hjelpe mennesker

Etter endt hovedfag i fysikk ved Universitetet i Trondheim, fikk Johan Moan så gode karakterer at de ga innstilling til Kongen. Han ble forsøkt rekruttert til Den europeiske organisasjonen for kjernefysisk forskning, CERN, i Sveits.

Men bondesønnen lot seg ikke friste. Det var for teoretisk,­ mente han. Han ville bruke ­evnene sine til å hjelpe mennesker. I 1968 takket han i stedet ja til å arbeide ved Det norske­ ­radiumhospital. I 1974 ble han leder for et omfattende forskerarbeid ved syke­huset. Senere har han veiledet 21 doktor­gradsstipendiater fra hele ­verden.

– Jeg hadde sett folk i hjembygda mi få kreft. Noen ble friske av behandlingen de fikk, mens andre ikke ble det. Hvis jeg kunne bidra til å bedre prognosene for noen kreft­pasienter, så var det ikke noe jeg heller ville, sier Moan.

Forbløffende resultater

I dag er han en av verdens fremste vitenskapsmenn på sollysets­ helsevirkninger på hudkreft og D-vitamindannelse. Før han ­begynte med dette, var Moan med å utvikle en ny behandlingsform som kalles fotodynamisk behandling (PDT). I starten var det mange som trakk på skuldrene av PDT, men ­behandlingen er i dag ­benyttet på om lag 1,5 millioner­ hudkreft­pasienter over hele verden. ­Resultatene har vært forbløff­ende gode.

Veldig enkelt forklart dreier behandlingen seg om å sprøyte et fargestoff inn i blodet, hvor noe av det også går til svulsten. Kraftig lys fra en laser rettet mot svulsten med fargestoffet, gjør at svulsten drepes. Det går også an å smøre kjemikalier på huden over svulsten før belysningen.

---

Johan Moan

• 74 år. Enkemann. Tre barn. Professor og pensjonert forsker.
• Bor i Oslo. Har jobbet og forsket ved Radiumhospitalet i 50 år, og har fremdeles kontor der.
• Priser: Birkelandprisen for beste fysiker i Norge (1990), Radium­hospitalets og Forskningsstiftelsens Nyskapingspris (1996) og Den ­nasjonale Bergesen-prisen for allmennyttig forskning (1998).
• Påvirket av kristendomsforståelsen til den franske matematikeren, fysikeren og filosofen Blaise Pascal, som var opptatt av at hjertet har en forstand som forstanden ikke forstår.
• Moan går fast til gudstjeneste i Nordmarkskapellet hver søndag.

---

Teskje tran ikke nok

Forsk­ningen er prisbelønt, men ­resultatene har likevel vært på kollisjonskurs med helsemyndighetenes advarsel mot å oppholde seg i sola. Selv om Moan også ville ha brukt litt solfaktor hvis han kom vinterblek til Gran Canaria, mener han helsemyndighetene av frykt for hudkreft, har tatt altfor lett på at sola er hovedkilden til D-vitamin.

– Det holder ikke å drikke en teskje tran! Moderat soling gir oss et lengre liv. Sola har ­positiv virkning på hudsykdommer som eksem, psoriasis og kviser, men også på kroppens immunforsvar, MS, Alzheimer, Parkinson og demens og – for ikke å glemme – humøret vårt, fordi solstrålene lager lysthormonet endorfiner i oss, forteller Moan.

Professoren sier dette bare er noe av alt det gode sollyset gjør med oss.

– Solstrålene har fra livets opprinnelse vært drivkraften­ i all biologisk utvikling. Sola gir all den energien som livet på jorda trenger.

Våget ikke bli lege

Johan Moan vokste opp i bygda Åfjord i Sør-Trøndelag som sønnesønn av en husmann. Der stemte man enten KrF eller Senterpartiet, husker han. Foreldrene trengte aldri mase for å få med sønnen på bygdas bedehus.

– Det var en konservativ forkynnelse, men jeg ble ikke skremt. Tvert imot skjønte jeg at dette var viktig. At det handlet om noe mer enn en kort tid her på jorda. At jeg var flink på ­skolen, flinkest, for å si det som det var, hjalp jo ikke hvis jeg ikke kom til himmelen.

På Orkdal Offentlige Landsgymnas hadde Johan Moan Nils Arne Eggen som nabo. Mens sistnevnte gikk på fotball­trening, gikk Johan på møter i Norges Kristelige Student og Skoleungdomslag (Laget).

– Forkynnelsen der var omtrent like konservativ som på bedehuset hjemme, og det passet meg bra.

På Landsgymnaset husker­ han at det var beinhard konkurranse mellom elevene. Johan leste leksene sine, men han droppet ikke møter i Laget av den grunn. Til eksamen fikk han så gode resultater at han fikk bilde på forsiden av Adresse­avisen. Han ble spurt om når han skulle ­begynne på medisinstudiet. ­Johan svarte at den utdanningen­ ikke var noe for ham.

– Jeg hadde sett for mange kalver på småbruket vårt bli født og slaktet, og sett hvordan blodet fløt. Å bli lege våget jeg rett og slett ikke. Det ble hoved­fag i fysikk i stedet.

Støtter evolusjonsteorien

Også tankene våre påvirkes av lyset, og det samme gjelder gudstroen, mener Johan Moan. Arne Næss senior hevdet ateismen hans kunne slå litt sprekker når han stod på Hardanger­vidda i strålende sol.

– Sollyset er utvilsomt en viktig kilde til oppmuntring i kristen tro, mener Moan.

Den viktigste kilden er han som i Bibelen kaller seg verdens lys. At det er en Gud, en skaper før The Big Bang, er én ting. Troen på Jesus som ­verdens frelser, er for mange hakket drøyere, mener Moan.

– Men heller ikke det kommer i konflikt med mitt intellekt, jeg vil heller si tvert om, sier 74-åringen.

Han er ikke den eneste viten­skapsmannen som har ment dét. Einstein, som Moan har holdt flere foredrag om, sa blant annet: «Vitenskap uten religion er lam, religion uten vitenskap er blind.»

– Einstein sa også at: «Ingen­ kan lese evangeliene uten å føle Jesu virkelige nærvær.» Når vi dessuten vet at 65 Nobelpris-vinnere, senest årets vinner,­ Denis Mukwege, har vært bekjennende kristne, så føler jeg meg langt i fra alene om å fremme slike synspunkter.

Var fortellerne og forfatterne redde for å ikke bli trodd, styrket det ikke akkurat troverdigheten at de påstod at det var kvinner som så Jesus først, med deres lave status i samfunnet på den tiden.

Påvirket av Pascal

Den franske matematikeren, fysikeren og filosofen Blaise Pascal (1623–1662), som i 1640 opplevde en radikal kristen omvendelse, har hatt stor innflyt­else på Moans kristne forståelse. Tesen om at hjertet har en forstand som forstanden ikke forstår, er hentet fra Pascals bok Tanker.

– Naturvitenskapen kan ­aldri erstatte troen og ånds­dimensjonen. Jeg mener de kan bli sett i lys av hver­andre. I de konservative kristne miljøene jeg ofte ferdes i, satser fremdeles­ en god del nærmest hele sin væren og tro på en bokstavelig tolkning av skapelses­beretningen i Bibelen. Men jeg er ikke der. For meg er denne beretningen en vidunderlig framstilling av Gud som skaperen, skrevet med ord og bilder fra den tidens naturkunnskap, sier Moan.

At han har møtt motstand fra sine egne konservative venner, har han avfunnet seg med at han må leve med.

– Vi er enige om mye annet i Bibelen, som er viktigere enn at jorda ble laget på seks dager for 6.000 år siden, og at lyset kom før sola. Kjernen i kristendommen er jo beretningen om Jesus som menneskenes frelser,­ et evig liv i himmelen og at Jesus­ døde for menneskenes synder og sto opp fra graven.

To domener

For Johan Moan handler det om to domener: Det han kan se, ta på og forske på med naturvitenskapelige metoder, og det åndelige, som forstanden ikke kan forstå.

– Å holde dette adskilt, er ikke noe problem for meg.

– Ellers ville det vel vært umulig å føre bevis for Jesu oppstandelse?

– Ikke håndfaste bevis, men sannsynligheten for at han sto opp, er større enn sannsynligheten for at det var et bedrag. Det var øyenvitner, og det var kvinner som først vitnet om det. Var fortellerne og for­fatterne redde for å ikke bli trodd, styrket det ikke akkurat troverdigheten at de påstod at det var kvinner som så Jesus først, med deres lave status i samfunnet på den tiden. For meg styrker dette troverdigheten.

Mørke

I årevis hadde Johan Moan lange dager­ som veileder for internasjonale forskerteam på Radiumhospitalet. Han kan ikke få fullrost innsatsen kona Margrete gjorde på hjemmebane, for barna, men også for ham: I årevis underviste hun ektemannen i norsk, poesi og religion. Da hun fikk diagnosen ALS, ble livet annerledes for hele familien.

– Det siste halvåret hun var syk, satt jeg bare og holdt henne i hånden. Det var alt jeg kunne gjøre, alt hun kunne ta i mot.

Da kona døde for fire og et halvt år siden, hadde­ de holdt sammen i lyse og mørke stunder i 37 år. Etter hvert som sykdommen ble stadig mer invalidiserende, underslår ikke enkemannen at det hjalp lite å vite om lysets helbredende virkning, når alt rundt ham var mørkt.

– Da Margrete døde, følte jeg meg alene, ensom­ og forlatt. Jeg gråt mye, og jeg drømte om henne om natten. Hun hadde vært et stort menneske, derfor ble også tomrommet og mørket så stort.

Ingen snarveier

Det var dager han visste at han ville hatt godt av å gå ut i sola for å få D-vitamin, at det beviselig ville virke inn også på psyken hans. Det hadde han jo selv forsket på. Men han gjorde det ikke alltid likevel.

– Det fins ingen snarveier for sorg. Dette var noe jeg måtte leve igjennom.

Gradvis slapp ensomheten taket. Mørket slo sprekker, lyset viste seg igjen for ham.

– Jeg hadde hørt at alt man ikke dør av, blir man sterkere av. Lenge kunne jeg ikke en gang forestille meg det. Men jeg tror det har skjedd, ­likevel, sier Moan, og forteller at han leser Johannes Åpenbaring 21, hvor det står om en ny himmel og en ny jord.

– Jeg ser fram til å treffe Margrete i himmelen. Da håper jeg å få sitte ved samme bord som henne,­ skjønt hun sikkert vil få en plass langt høyere oppe enn meg.