Hele byrden på menneskets skuldre

Professoren vil gjerne ut og gå. Han setter fra seg vesken hos en kollega som sitter i skyggen i sommervarmen utenfor Det teologiske fakultet i Oslo. Skoene klikker av håndlagd kvalitet.

For tiden er det mye snakk om prestasjonspresset særlig de unge lever med. Marius Timmann Mjaaland mener at det helt klart er en tendens i tiden, og at det gjelder flere enn ungdommen.

– Jeg kjenner meg igjen i de tendensene. Det er ikke noe som bare gjelder andre. Det gjelder vel så mye en selv, sier Mjaaland, som er professor i religionsfilosofi ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo.

Roten til det verste

I sin bok Systematisk teologi skriver Mjaaland om «synden som forsvant», og at den dype og oppriktige erkjennelsen av tilkortkommenhet som uttrykkes i salmer fra 1600- og 1700-tallet nå framstår som uvirkelige stemmer fra en fjern fortid.

– Har syndens «forsvinning» noe å gjøre med hvilken rolle Gud spiller i folks liv?

– Ja, det tenker jeg det faktisk har, sier Mjaaland.

Han starter på et resonnement om at det er et grunnleggende luthersk poeng at der mennesket skal prestere og gjøre noe, selv om det er å gjøre noe godt og noe for andre, finner man også mennesket på sitt mest selvopptatte og narsissistiske.

– Nettopp der er roten til det verste i oss. Der kommer tendensen til alltid å skulle hevde oss selv, overfor andre mennesker og Gud.

Mjaaland understreker at tanken kan drives for langt og problematisere alt som er godt og velment.

– Men grunntanken i denne relativt sentrale siden ved luthersk teologi er nettopp at vi må lære på nytt og på nytt å skjønne avhengigheten av Gud. Det er Gud som er kilden til godhet, og hvis ikke Gud er kilden til godhet, er Gud en truende dommer.

For Martin Luther var det et grunnleggende premiss at Gud var en autoritet. Det er ikke like opplagt i Norge anno 2018.

– Hvis det vi driver med i teologi eller når vi snakker om Gud er å forsøke å finne den beste versjonen av oss selv, eller gjenkjenne oss selv i Gud eller i gudsbilder, og derfor hele tiden vektlegger den kjærlige og gode Gud som ikke er en autoritet eller har den dømmende makten. Da tenker jeg at du bare skaper, som Feuerbach sier, store speilbilder, idealbilder av oss selv. Hvis det er vårt bilde av Gud, har vi på en måte akseptert Nietzsches påstand om at Gud er død, sier Mjaaland.

Terapireligionen

I Moss er det også sommervarmt. Sosialpsykolog Ole Jacob Madsen har hjemmekontor denne dagen. På spisebordet i stua ligger Aftenposten oppå en rødrutete duk. I haugen av leker står en gitar som på kassen er utstyrt med bilde av Frost-figuren Elsa. Alt er i sin skjønneste småbarnsfamilieorden.

Men Madsen har skrevet en bok egnet til å skape uorden. I Den terapeutiske kultur skriver han hvordan psykologien har sivet inn i alle deler av samfunnet og livet, ikke bare som hjelp til enkeltmennesker, men som et kulturelt rammeverk med stor innflytelse på alt fra hvordan mennesker flest tenker om livet og seg selv, til idretten, politikken, næringslivet og kirken. Psykologien har gjort noe med hvordan den vestlige kultur tenker om hva et menneske er. Men denne samfunnsvirkningen av psykologien er det få som stiller spørsmål ved.

– Den infiltrerer alt fra dagligspråket til hvordan vi tenker om veldig mange ting. Psykologien har nærmest blitt en verdensreligion, sier Madsen, som er professor ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo.

For ham ble dette veldig synlig den dagen i november 2016 da det var klart at Donald Trump hadde vunnet presidentvalget i USA. Madsen fulgte med på nyheter og TV-sendinger. NRK hadde debatt samme kveld. Der var det statsvitere og USA-kjennere – og en psykolog. Psykologen rundet av med å si at selv om valgutfallet sjokkerer, vil det helst gå bra, og «slik kan du snakke med barna dine om dette». Noen dager senere slo Bergens Tidende opp følgende tittel på forsiden: «Psykolog: La ikkje Trump styra livet ditt».

Madsen mener at det har skjedd et moralsk skifte. Terapikulturen lover mennesket frigjøring, ikke ved å gå veien om Gud eller en annen størrelse som står over mennesket, men gjennom selvet ene og alene. Rettesnoren blir følelsene: Hvordan kjennes dette for meg? Målet er ikke lenger frelse, men helse. Å lykkes. Stater har begynt å måle lykkenivået i befolkningen. Med selvhjelpsråd og psykologiske innsikter kan det være lett å tenke at du kan få til alt, bare du jobber hardt nok med deg selv. Madsen mener dette har en bakside, som igjen kan gjøre behovet for terapeuter og psykologer bare større.

– Hvis du ikke lykkes, eller er usikker på om du har realisert deg selv godt nok eller har den riktige karrieren, kjæresten eller hva det skal være, åpner det opp for mye usikkerhet, tvil og kanskje verst av alt: At du ikke har noen andre å skylde på enn deg selv. Uten Gud som en mer overordnet størrelse for mennesket, forsvinner noe av beskyttelseslaget. Det senmoderne mennesket har kanskje mer frihet enn tidligere generasjoner hadde, men er også mer utsatt. Mange føler at de må være perfekte eller prestere, for å kunne akseptere seg selv eller få andres aksept. Det er ikke lenger noe man kan ta for gitt, eller noe som er automatisk gitt, slik det mer kunne være i en gudsrelasjon eller tradisjonelle religiøse samfunn.

---

Narsissus

• Narsissus eller Narkissos var ifølge gresk mytologi en jeger i Boiotia som var kjent for sin fysiske skjønnhet. Han var stolt, og foraktet de som elsket ham.
• Nymfen Ekho forelsket seg i Narsissus. Da hun nærmet seg, ropte Narsissus: «Hvem der?». Hun svarte det samme: «Hvem der?» Da Narsissus skjønte at hun var forelsket, avviste han henne. Ekho ble knust og holdt resten av livet til alene i en dal, inntil lyden av et ekko var det eneste som var igjen av henne.
• Gudinnen Nemesis merket seg hvordan Narsissus oppførte seg. En dag Narsissus studerte seg selv ved å kikke ned i et tjern, straffet Nemesis ham med å bli forelsket i sitt eget speilbilde. Han ble så fortapt i seg selv, at han mistet viljen til å leve, og stirret på bildet i vannet til han døde.
• Begrepet narsissisme spiller på fortellingen om Narsissus. Narsissisme beskrives som en psykisk tilstand med sykelig selvopptatthet, selvforelskelse og fiksering på seg selv og sin fysiske tilstand.

---

Alt eller intet

På Aftenpostens debattsted for unge, Si ;D, skriver en 19-åring at «Et slags mørke henger over mange av oss etter videregående. Redselen for å bli en av dem som ikke fikk til noe». Den norske Ungdata-undersøkelsen viser tegn til at unge kjenner seg stadig mer slitne og stresset, og andelen som strever med den psykiske helsen, øker.

Prestasjonspresset er et sentralt tema i TV-serien Skam, som nå har fått sin amerikanske versjon i Skam Austin. Den starter med en monolog fra karakteren Poonam, som sukker og sier at hun noen ganger skulle ønske hun ikke måtte prestere bestandig. Dagene er fullstappet med orkesterøvelser og koropptredener fra tidlig morgen til langt på kveld.

Uten alle fritidsaktivitetene kunne hun gjort det bra på skolen, mener hun, og legger til: «Men å slutte med fritidsaktiviteter er jo som å be Gud gjøre deg til en taper». Enten er du med, eller så blir du en av dem som går på trygd eller blir narkoman.

Ole Jacob Madsen mener noe av utfordringen for øyeblikket er at det skjer en polarisering, som skaper flere vinnere på toppen, men også flere som faller gjennom. I sin seneste publikasjon, et kapittel i boken Rapporten – Sjanger og styringsverktøy, skriver han om Ludvigsen-utvalget, som i 2015 utredet fremtidens norske skole. Ifølge Madsen legger utvalget stor vekt på at fremtidens elever må overvåke egne læringsprosesser, og det å ta ansvar for egen læring blir enda mer avgjørende. Bak ligger forskning og psykologirapporter som løfter fram akademisk tillit til «metakognisjon» og «selvregulering».

Madsen mener at når alt dette begrunnes med vitenskap og studier, kan det framstå som verdinøytralt og tilsløre at det faktisk dreier seg om langt mer.

– Det som i realiteten er verdikonflikter eller store spørsmål, kan politikere eller samfunnsplanleggere vise til som vitenskap, fordi de da slipper å ta noe av ansvaret, sier Madsen.

I tillegg ser Madsen en fare for at mens ansvar for egen læring kan fungere godt for de elevene som er ressurssterke, mens de som ikke er så gode til å selvregulere, gjør det enda dårligere og får nok en grunn til å føle nederlag og at det er de som har ansvaret.

En terapiens Gud

Terapikulturen har satt spor langt inn i kirken også. I sin doktoravhandling skrev Madsen en artikkel om gudstjenestereformen i Den norske kirke, der han spurte om den terapeutiske kulturen lar seg forene med at Gud eller gudstjenesten skal handle om noe større enn mennesket selv.

– Svaret mitt er at Gud i dag må finne seg i å være på tilbudssiden og at kirken må bukke for psykologien for å oppleves som troverdig eller relevant nok.

Madsen viser til flere religionssosiologiske undersøkelser. I en av dem ble amerikanske tenåringer som regnet seg som troende mennesker intervjuet. De var både protestanter og katolikker. Forskerne fant at ungdommene så på Gud som en «kosmisk terapeut», som alltid er der og hjelper, støtter, får deg til å føle deg bedre.

– Gud blir en diffus, åndelig kraft som du kan påkalle når det er nyttig, men det er ikke noe krav om at du må gjøre noe eller opptre på en bestemt måte. Det er bare rettigheter igjen. Det er helt i tråd med verdiendringene i samfunnet også, sier Madsen.

Selv vil han ikke definere seg som troende. Han er for homofiles rettigheter og kvinnelige prester, men sier at han har en viss sympati med de konservative stemmene i kirken.

– De konservative kreftene har et poeng når de spør: Hvis kirken blir så tilpasningsdyktig for ikke å skille seg fra samtidskulturen, er det da noe poeng med kirken lenger? Men dilemmaet er selvfølgelig at kirken ellers risikerer å bli regnet som mindre relevant og får mindre oppslutning.

Samtidig har kirken fra starten hatt en terapeutisk eller helbredende dimensjon, understreker Madsen. Han viser til at kirkefaderen Basilios den store på 300-tallet snakket om at Den hellige ånd har komponert Skriften som et «apotek» der alle kan finne «medisin» for sin plage. Likevel synes han utviklingen er interessant. Noen utroper nå psykologene til «de nye prestene», til sinnets og sjelens doktorer.

– Min spådom er at det i framtiden vil være en rekrutteringskampanje fra kirken som sier noe sånt som: «Kom til oss! Forskning viser at kristne har lavere blodtrykk og lever lenger».

Gudsforlatt

Marius Timmann Mjaaland mener at en utfordring for både teologer, filosofer og andre kulturanalytikere er å reformulere gamle innsikter for å se hva de kan bety i det moderne samfunnet.

– Da kan de ikke formuleres helt med de samme ordene. De må gjenvinnes innenfor det som er våre problemstillinger, vårt samfunn og våre selvbedrag, for å si det sånn.

For teologien gjelder det da på den ene siden å prøve å forstå samtiden, og på den andre siden hva det betyr å ha en Gud i dette samfunnet og i vår tid.

– Jeg tenker at det er både teologiens og forkynnelsens oppgave å peke på Gud som noe større og helt annet enn en terapeut, selv om du selvfølgelig kan ha terapeutiske konsekvenser av en kristen tro.

Gjennom å studere filosofi og lese tekster om det moderne og postmoderne mennesket har Mjaaland tatt seg hele veien gjennom tanken at tidens mennesker er gudsforlatte.

– Jeg har erkjent at jeg selv også er gudsforlatt i den betydningen, og at den gudsforlattheten er reell og ganske typisk for vårt samfunn og vår måte å definere virkeligheten på. Det er en verden uten Gud. Men ved å følge den tanken til enden, ser jeg også hva jeg mister i forståelsen av meg selv, samfunnet og av Gud. Kanskje derfor er det også viktig for meg å peke på teologien som en annerledes beskrivelse av mennesket, som setter andre premisser, som tar utgangspunkt i skapelsen eller gudsrelasjonen som premisset for alt som handler om å være menneske og være samfunn.

For Mjaaland er dette to ulike perspektiver å beskrive mennesket ut fra. Han forholder seg til begge. På noen steder kan teologien og den gudsforlatte kulturen ha mye felles og snakke godt sammen, som i spørsmål om forsoning og tilgivelse. På andre steder gnisser de to perspektivene mot hverandre. For eksempel ser han at teologiens tanke om Gud som en autoritet og ytterste instans, bryter med hele selvbildet som kulturen er basert på.

– Jeg opplever den teologiske måten å beskrive mennesket på som suveren. Den har etter min vurdering både større tyngde og presisjon i å forstå hva et menneske er.

I møte med en narsissistisk kultur mener han teologien har noe å si.

– Den gir en sann beskrivelse av noen grunnleggende trekk ved mennesket, men forteller også at det fins et teologisk korrektiv til det, allerede i loven i jødisk forstand, og enda mer i nåden, som nettopp skal motvirke den selvopptatte narsissismen.

– Straks du sier «autoritet», vil mange ramle av stolen og si at «ingen skal bestemme over meg». Går det an å se på Guds autoritet som noe positivt?

– Jeg tenker at det er en befriende tanke. For hvis ikke Gud er autoriteten, så er det jo du selv. Da blir du fort din egen herre, men også din egen slave. Du selv skal definere premissene for hva som er meningsfullt, hva som gir verdi, hva som er meritterende, hva du speiler deg i. Da blir det fort til at du speiler det i deg selv. Du blir fanget av dine egne forventninger. Da tenker jeg at det er befriende at dommen ikke er noe du gir deg selv som utilstrekkelig, men at det er Gud som dømmer, og Gud som da frikjenner, gjennom en betingelsesløs nåde. Du løfter et enormt ansvar og tyngde fra dine egne skuldre ved å hengi deg til Gud i den grunnleggende verdisettingen av hva det er å være et menneske.

Skjebnen

Over inngangsdøren til Det teologiske fakultet står det: «O skjebne». Mjaaland forteller at bygget før tilhørte Norsk jernbaneskole. Etter en heller fuktig fest på 1990-tallet fant noen studenter det for godt å ta ned jernbaneskolens bokstaver og sette noen av dem opp på nytt. Da ble det «O skjebne».

– Skjebnen er det vel ikke noen som snakker om lenger, «skjebnen ville ha det til at det gikk slik med meg» er det vel ikke noen som vil si?

– Nei, du har frihet og det er ditt eget ansvar og din egen skyld. Så skyld har overtatt for skjebne, sier Mjaaland.

I tillegg mener noen at skam har overtatt for skyld. Da blir man ikke skyldig fordi man gjør noe galt, men skjemmes over at man ikke er god nok.

– Noen vil også legge skyld på teologien, særlig «liberal teologi», for å ha bidratt til sekulariseringen?

– Ja, den får skylden for alt mulig. Noe av det er sikkert berettiget også, sier Mjaaland.

Han viser til at den liberale teologien har forsøkt å reformulere teologien ut fra endrede samfunnsforhold. Det mener han kan være en nyttig og grunnleggende konstruktiv måte å forholde seg både til universitetet og samfunnet på. Men det fører med seg noen dilemmaer. Man kan bli for ivrig etter å bli en del av samfunnet også.

– Da blir også teologien mindre interessant for samfunnet, hvis den ikke kan være en kritisk analyse av det, sier han.

Et eksempel mener Mjaaland er den klassiske liberalteologien ved forrige århundreskifte, som ville reformulere kristendommen til å være noen grunnleggende verdier som kjærlighet.

– Da blir det en så utvannet kristendom at den ikke har motstandskraft mot autoritære politiske retninger som var problemet på 1920- og 30-tallet, sier han.

Når man ikke innfrir

Mjaaland har som både teolog og filosof brukt en god del tid på Søren Kierkegaards filosofi. Kierkegaard mener mennesket må gjennom ulike faser, først dyrke seg selv og nyte i det estetiske stadiet, innse tomheten i det, og så ta ansvar og forplikte seg i det etiske stadiet. Men også etikken kan forfalle til en spissborgerlig forventning til naboen og deg selv. Da venter det religiøse stadiet.

– Sånn jeg forstår det, er grunnkonseptet hos Kierkegaard at du må komme dypere ned i din erkjennelse av deg selv og avhengighet av Gud, og så forstå forholdet mellom egen fortvilelse og isolerthet og gudsforlatthet.

Han ser vel et samfunn som har en statskirke og hvor «alle» er kristne, men hvor de egentlig har mistet gudsrelasjonen som bestemmende for livet. Kanskje vil det til enhver tid være noe man risikerer. Selv en sterk kirke er ikke noen garanti mot overflatiskhet eller narsissisme. Derfor kaller Kierkegaard det bare for et stort bedrag og selvbedrag.

Også Jesus i Bergprekenen legger lista skyhøyt for hva det vil si å være god mot sin neste. Mjaaland peker på at Paulus også taler for at mennesket må ta inn over seg forventningen om å gjøre det virkelig gode, det fullkomne, og først da kan kjenne lovens hardhet, ydmykes, og så kunne ta imot nåden.

– Den dynamikken kan selvsagt drives til det parodiske. Jeg tenker at det samtidig er en dyp innsikt i det, som mange kommer til ganske sent i livet, når de stiller veldig høye krav til seg selv og ser at de ikke greier å innfri, eller merker det eksterne presset og egentlig ikke greier å leve med seg selv som en som ikke greier å innfri. Det er da du virkelig trenger en eller annen nåde i vid forstand, til å være akkurat det veldig menneskelige og skrøpelige vesenet, sier Mjaaland.