Det ble en helt annen dans

Desember 2007: Per Helgesen er alene i et stort hus. Kreften har tatt kona, bare to år før de skulle feire gullbryllup.

«Nå må du ikke bli en av dem som blir sittende på kjøkkenet og høre på at klokka tikker», advarer sønnen hans.

Per nikker. Han vil ikke bli sånn. Han liker å være i aktivitet. Det ble bare så lite tid til det da han pleide kona.

Nå vil han starte med noe nytt. Han oppsøker «Bjørg Gretes danseskole». Tenker at det er en bra måte å treffe folk på.

På en fest i regi av danseskolen møter han to damer som sier noe som skal komme til å endre livet hans:

«Du må møte moren vår!»

[ LES FLERE REPORTASJER I SERIEN «DA LIVET SNUDDE» ]

En løskar

Karin Madsen savner også noen å danse med. I mange år har hun vært danselærer på «Svas danseskole». Denne høsten har hun gitt døtrene sine i oppdrag å finne en partner til henne. Det er ikke mange ledige menn i miljøet.

Etter julebordet tar Ingeborg og Kristine kontakt med moren sin.

«Det går en løskar ute på Vollen som du må ­treffe», sier de.

Det høres spennende ut, tenker Karin. Hun ser for seg en god dansepartner. Kanskje en venn. Hun ble skilt da hun var 32 og har vært alene det meste av tiden.

LES OGSÅ: Marie mistet alle sine kjære – ble reddet av hesten

Førsteinntrykk

I januar ringer Per til Karin. Han sier at han gjerne vil treffe henne før de prøver å danse sammen.

Initiativet overrasker Karin. Hun hadde ikke sett for seg at de skulle møtes utenom dansen. Men hun går med på et treff.

Per venter på Karin ved fontenen utenfor ­Nationaltheatret stasjon. Han har hørt at Karin er en turbodame. Og denne dama kommer opp trappene som en virvelvind.

Karin vurderer også Per basert på førsteinntrykket. Hun tenker at han ser ut som en tørrpinn, en revisortype. Dette baserer hun på at han har små og nette hender. Ikke noe for henne.

De rusler ned til Hurtigruta, som ligger til kai ved Akershus festning. Der spiser de rekesmørbrød og drikker te. Praten går lett, og plutselig innser de at de må løpe hvis de skal rekke filmen om Max Manus på Klingenberg kino.

– Vi hadde det så morsomt at vi holdt på å tisse på oss, smiler Karin.

LES OGSÅ: Oppsøkte mannen som voldtok henne

Tok styringen

Noen dager senere møtes de til dansetime. De finner ikke flyten fra første stund.

– Jeg syntes hun var for dominerende. Det kjentes som om det var hun som førte hele tiden, flirer Per.

– Ja, jeg tok nok styringen. Jeg hadde jo bakgrunn som danselærer, så jeg visste hvordan jeg ville ha det, minnes Karin.

Hun inviterer Per hjem på middag i forkant av neste dansetime. Synes det er en grei gest overfor mannen som kjører rundt Oslofjorden for å komme til Nordstrand for å danse på hennes side av byen.

– Da jeg kom til henne første gang, fikk jeg steke-panna i hånden før jeg fikk av meg skoene. «Du får steke rypene», sa hun. «Men jeg er ikke ­akkurat noen kokk», svarte jeg. «Jo da, dette klarer du», fastslo hun. Og siden den dagen har jeg laget det meste av maten. Det er egentlig ikke så veldig forskjellig fra å mure, ler Per.

Han har i hele sitt yrkesaktive liv vært murermester. Karin skjønte at hun hadde tatt feil av 
hendene hans. Han lærer faget fort, også på kjøkkenet.

LES OGSÅ: Da lillebror tok sitt eget liv

Alle foto: Erlend Berge

Forelsket

Det blir til at de spiser middag sammen før hver dansetrening. De har alltid så mye å snakke om. Karin holder høyt tempo. Hun har fem barn og elleve barnebarn. Hun er ute og trener daglig. 36 ganger har hun gått Birken, og Skarverennet har hun fullført 41 ganger.

Per har litt mindre familie. Men han er nesten like aktiv. Det tar ikke lang tid før de begynner å snakke om å dra på tur sammen.

På vårparten spør Karin om Per kan tenke seg å være med til Steinholmen og se på peisen hennes. Per sier ja. Han ser at peisen må rives og bygges opp fra grunnen. Han tar på seg oppdraget.

– Det var da jeg tenkte at Per var blitt en god venn. Han var sympatisk, snill og til å stole på. Men jeg merket at han begynte å bli forelsket i meg, så jeg syntes jeg måtte si fra om at det ikke var noen sommerfugler i magen fra min side. Det var best å si det, så han ikke skulle bli såret senere.

LES OGSÅ: Han skulle bare gå hjem fra fisketur

Ukjent savn

På St. Hans-aften blir Karin og Per kjærester. Karin husker det slik:

– Jeg kunne ikke la være, rett og slett. Jeg var blitt kjent med en kar som var så bra at jeg ikke kunne la være å bli forelsket. Det bygget seg opp langsomt, det var helt fantastisk.

Per: – Kjærligheten vokste etter hvert som jeg ble kjent med henne. I begynnelsen tenkte jeg at hun var altfor «styrete» for meg, men da jeg lærte mer om henne, skjønte jeg at hun var en selvstendig dame som var blitt vant til å klare seg alene. Det var fine kvaliteter.

Karin: – Man savner jo ikke noe man ikke vet om. Og jeg visste ikke om Per. Men nå i ettertid kan jeg si at jeg nok savnet en som ham.

– Er det annerledes å forelske seg når man er 70 enn når man er 20?

– Nei, det er det ikke, svarer både Karin og Per veldig fort.

Karin: – Men når du er i 20-årene, så er det klart at tiltrekningen er mye mer basert på blikk og utseende. Ofte oppdager du etter en stund at de andre og viktigere kvalitetene ikke er der. Vi begynte i motsatt ende, og det blir bare mer og mer tiltrekning.

– Er dansing en bra måte å finne ut om man kan bli et godt team?

Per: – Jeg synes det. Gjennom dansen kommer man jo ganske nær hverandre.

Karin: – Nå er jo du en kosetype, Per, du liker å klemme og holde rundt meg, og det er ikke alle som er sånn. Vi trenger dessuten mye plass når vi danser, for vi har 14 turer å fullføre i tango og 11 i cha-cha-cha. Det kan ikke kombineres med rødvin, for da husker vi ingenting.

– Er man like tilpasningsdyktig når man blir et team sent i livet?

Per: – Ja, det syns jeg. Vi snakker sammen og avtaler hva som skal skje, det er ikke noe problem.

Karin: – Vi lager oss prosjekter. For eksempel drar vi på topptur hvert år. I fjor var det Fana­råken. Nå i påsken skal vi til Robe­knuten i Telemark. Den ligger på 1.500 meter. Vi får håpe at det ikke blir for mye tåke, for da mister vi ­retningen og går oss bort.

LES OGSÅ: Han bestemte seg for å prøve en ny avhengighet

Særboere

Karin og Per har nå vært kjærester i åtte år. Men samboere har de ikke tenkt å bli.

Per: – Nei, vi trives godt som særboere. Er vel litt moderne, sånn. Hvis man holder pengene og eiendelene hver for seg, så tror jeg det er en fordel, også for barna, som slipper å bekymre seg for hva foreldrene finner på.

Karin: – Her er vi helt enige. Det er fint å ha tid for seg selv også. Det viktigste er å være opplagt og til stede når man først er sammen.

– Er det slik dere unngår at forholdet bare blir hverdag?

Karin: – Men hverdager er da bra? Det blir slitsomt hvis man må være på topp hele tiden. Hvis Per er litt mutt, så spør jeg alltid: Hva er det nå?

Per: – Det er fint med noen som bryr seg. Da jeg var på Feiring-klinikken etter en bypassoperasjon, var Karin der for meg en hel uke. Det gjorde en stor forskjell.

Karin: – Men jeg satt ikke ved sengen hele tiden, altså. Jeg badet daglig i Mjøsa og fikk plukket 18 kilo bringebær i løpet av uka.

– Hva har dere lært hverandre?

Per: – Vel, barna dine sier at du styrer mindre enn før. At du er blitt roligere og mer avslappet etter at du traff meg. Jeg har også fått deg mer ­interessert i musikk, slik at vi har fått mange konserter sammen.

Karin: – Jeg har fått ham til å lære å svømme. Første gang vi badet, lå han bare inne ved land ­og plasket. Jeg spurte: «Hvorfor kommer du ikke ut?» «Jeg kan ikke svømme», sa han. «Hva?», sa jeg, «du er 70 år og kan ikke svømme? Da må du lære det!». Så han tok svømmekurs og er blitt utrolig dyktig.

LES OGSÅ: Læreren mobbet henne – så ble hun tvangsinnlagt

Gode vaner

Karin og Per sitter ikke mye i ­sofaen og ser på TV.

Karin: – I vår alder er helsen det viktigste. Mange får dårlig helse fordi de ikke gidder.

Per: – Man må ha vilje for å skape gode vaner. Mange tror jo at de må ha overskuddet før de kan trene, men det er omvendt.

– Hva gleder du deg mest til?

Per: – Jeg gleder meg til små ting hver dag. Som å gå en tur. Eller den toppturen vi skal gjøre i påsken.

Karin: – Jeg gleder meg til våren. Da skal vi dra på bilturer igjen og sove i bilen min. Vi tar bare ut setene, da er det plass. Og så finner vi et sted der vi får lyst til å bade.

– Hvilket råd har dere å gi til ensomme 
eldre?

Karin: – Ta initiativ! Vis at det er tak i dere!

Per: – Den feilen mange gjør er at de sitter og venter på at noe skal skje. Men du treffer ikke andre mennesker ved å sitte hjemme. Du må ut.