Guruenes 
etterfølgere

Bam para dam para dam para. I enden av det store, hvitmalte­ rommet på et lite, opphøyd ­podium spiller en ung gutt på ­tabla, to små, runde trommer. Gulvet er fullt av sittende mennesker. Lyden er suggerende til den monotone sangen og tonene fra harmoniumene, to små piano­lignende bokser, som trakteres av to eldre menn.

LES MER OG SE VIDEO: Nonnene som fant kloster på finn

Kuriøse skikker

– Vil dere ha litt mat? spør Sumeet Singh og forsvinner raskt ned i underetasjen.

Lukten av indisk mat kryper oppover trappene. Utenfor det store, gule trehuset på Alnabru høres en jevn summing av biler fra motorveien. Tre eldre barføtte menn med langt skjegg og turban står på den kalde asfalten og prater. Her har sikhene i Oslo holdt til i mer enn 30 år.

«Det å ha fem meter tøy bundet på hodet, skjegg ned til brystet, mulighet til å snurre snurrbart, lenger hår enn Charlotte Thorstvedt, snakke punjabi, gå til en Gurdwara hver søndag og å bøye seg for en bok du kaller en Guru, I OSLO, kan by på noen utfordringer. Om ikke, byr det i hvert fall på mange interessante spørsmål.»

Norges mest profilerte sikh, Sumeet Singh, kjent fra NRK-programmet Lovesikh, skriver dette på sin blogg der han forklarer, ufarliggjør og lettbeint ­omtaler kuriøse skikker i sin egen indiske religion.

LES MER: Tier om troen – er glade i kirken

Mediterer i timesvis

Hver søndag reiser Sumeet sammen med noen hundre andre trosfeller til Gurdwaraen i Oslo på Alnabru, én av tre sikhtempler i Norge. I tillegg finnes det ett i Lier og ett i Bergen. Det er viktig å praktisere religionen i hver­dagen og besøke tempelet så ofte som mulig.

– Jeg har blitt dårligere til å be, sier Sumeet og pauser.

Han spoler mentalt tilbake til den gang han var på sitt mest ­aktive, 25 år gammel. Han kunne stå opp klokka to på natta, ta en isdusj og meditere i flere timer.

– Nå gjør jeg det et kvarter før jeg skal på jobben. Det handler om at bønnen skal være en rytme i hverdagen.

Å meditere tidlig om morgenen er ansett som svært positivt i sikhismen.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Hellig kunnskap

Inne i ­hovedsalen i Gurdwaraen ligger Sri Guru Granth Sahib Ji trygt plassert under en mengde tynne tepper i turkise farger. En eldre mann går rundt tøybunken og vifter med en langhåret vifte.

– Dette er vår Guru som skal behandles med stor respekt, forklarer Sumeet.

Den hellige skriften ligger opphøyd under tekstilene for å symbolisere den eldgamle baldakinen kongene satt under.

– Derfor vifter de vekk fluer og insekter. Vi behandler skriften som noe kongelig, som kongen av konger.

Om morgenen hentes bo­­ken­
ut av hvileværelset og blir lagt ­under tekstilene. På kvelden pakkes den inn igjen, bæres over hodet og legges tilbake i hvilerommet. Noen har den hellige skriften hjemme, men det er strenge regler og den må ­behandles med respekt.

– Kunnskapen i boken er hellig, ikke selve bokbindet og arkene. Derfor bøyer vi oss når vi kommer inn. Vi overgir vår kunnskap og tar til oss guruens kunnskap.

Sikhismen er en monoteistisk og panteistisk religion som er ­basert på læren til ti guruer, som levde i Nord-India fra 1469 til 1708. Religionen har mye til felles med hinduismen, men oppsto i et miljø som blant annet forkastet det hinduistiske kastesystemet. Målet er å forenes med Gud. Meditasjon og gode gjerninger, som å dele med fattige og jobbe hardt og ærlig i samfunnet, bringer en sikh nærmere Gud.

Som et ledd i innvielsen til å bli en del av fellesskapet, får alle mannlige sikher navnet Singh (løve) og kvinner Kaur (prinsesse).

[ Les flere artikler i serien «Det religiøse Norge» her ]

Guruens munn

Kirtanen, hymnesangen, er snart slutt. Alle bøyer hodene ned mot de hvite lakenene på gulvet idet tekstilene brettes av og åpenbarer den massive boka Guru Granth ­Sahib Ji. Den lærde sikhen fra India ­leser dagens budskap fra et vilkårlig sted i den hellige skriften.

– Språket kalles gurmukhi, som betyr det som er sagt av ­guruens munn. Jeg skjønner omtrent 20 prosent, innrømmer Sumeet.

Derfor har mange skaffet seg en app på telefonen som oversetter tekstene til engelsk. Den lærde leser en god stund før boka lukkes og hylles tilbake inn i de finvevde stoffene.

En liten gutt går rundt med en tørkerull og deler ut servietter til alle. To svære bøtter med en mørkebrun, tykk, søt pudding deles ut til alle som vil ha en ­liten matbit før det store måltidet serveres.

LES MER: Folkefest-kirken

Spre kjærlighet

– Jeg prøver å lese fra den hellige skriften tre ganger hver dag, sier Manpreet Kaur like etter at hovedsamlingen er over.

Hun studerer odontologi på Blindern, men til tross for en hektisk studiehverdag forsøker hun å praktisere religionen sin så mye som mulig og komme til templet hver søndag.

– For meg er det viktig å praktisere det som står. Det kan være å spre kjærlighet til alle og ikke hate noen.

Sentralt i sikhismen står ­ enhets­prinsippet, troen på én Gud, og likhetsprinsippet. Det skal være like rettigheter for alle og likestilling mellom kjønnene. Alle er like og Gud er i alle.

– Jeg prøver så godt jeg kan, men noen ganger kan jeg bli sur eller sint. Men blir jeg for eksempel sur på søstera mi, holder jeg bare kjeft, sier Manpreet og smiler.

LES MER: Moské-skepsis gjort til skamme

300 turbaner

Rumit Kaur skal begynne i 3. klasse på ­videregående i Groruddalen. Hun synes det stort sett er ukomplisert å være sikh og kvinne i Norge i dag.

– Flere og flere vet litt om hva sikhisme faktisk er. Kunnskap hjelper.

Rumit referer til Oslo-arrangementet Turbandagen, som har fungert som en slags folkeopplysning om sikhisme. For seks år siden var Sumeet i Berlin sammen med en kamerat som studerte i Berkeley.

– Han fortalte at de pleide å ha noe de kalte Burka-day. Da fikk alle låne en burka og gå rundt i den, sier Sumeet.

Så dukket tanken opp om å ­arrangere en turbandag midt i Oslo.

– Vi skaffet et telt og 300 turbaner. Etter én time var alle revet bort. Det var helt sykt.

– Turbandagen handler om annerledesheten. Vi har en drøm om å gjøre Norge til verdens beste­ land å være annerledes i.

Langvarig mobbing

Å være annerledes i Norge er ikke like lett for alle. Det har 19 år gamle­ Balprit Singh fra Lillestrøm ­erfart på kroppen.

– Turban betyr kongelig, men det føltes ikke særlig konge da 
jeg ble mobbet gjennom hele barneskolen og ungdomsskolen, sier elektrikerlærlingen som også tilhører Gurdwaraen på Alnabru.

Mamma og pappa oppmuntret meg og sa «turbanen er din stolthet, du bærer gull og gode verdier». De gangene jeg hadde lyst til å droppe turbanen, var det min stolthet over å være sikh som stoppet meg. Er du mann og skikkelig sikh bærer du turban.

Turban er likestilling

Regelen er at innvidde sikher­ skal meditere og be minst tre ganger daglig og er utstyrt med en spesiell uniform, de 5 K-ene: Kesh (uklipt hår), Kara (stålarmbånd), Kangha (kam), Kachaira (løse kortbukser) og Kirpan (sverd).

– Det var ingen andre sikher. Ingen andre som var annerledes. Redningen ble oppmuntrende, gode venner utenom skolen og kampsport, taekwondo.

Da niende klasse kom, var det på tide for Balprit å bytte ut barneturbanen med en skikkelig turban.

– Fire meter med tøy på hodet. Jeg grudde meg. Det var et nervøst speilbilde den morgenen, sier Balprit.

Men tross mobbingen, ville han fortsette å følge de religiøse skikkene.

– Tilbakemeldingene da jeg begynte på videregående var overveldende. «Sinnsykt fett, Balprit.» Når folk til slutt skjønner at du faktisk mener noe, så viser de respekt.

Nå biter ikke syrlige kommentarer like hardt lenger.

– Fortsatt hender det at noen roper: «Dra tilbake dit du kom fra!» Men jeg vet at jeg bærer på en krone. Kongelige verdier.

Turban handler om å vise kjærlighet. Tøystykket symboliserer likestilling, forklarer den unge sikhen.

– Når folk ser meg på gata med turban, skal de tenke: «Trenger jeg hjelp, er det bare å rope på han, fordi han er sikh.» Jeg kjenner på det ansvaret. Er jeg på byen og ser fulle folk krangle, griper jeg inn. Når du bruker turban, er du alltid edru.

Svært hyggelige

Halvor Voldstad, seksjonsleder for innovasjon og områdeutvikling i Alna bydel i Oslo, har besøkt Gurdwaraen et par ganger.

– De jeg har møtt har vært veldig hyggelige og imøtekommende. Det var en fin opplevelse å besøke dem.

Hans erfaring er at dette er en stor menighet som rekrutterer og har medlemmer fra hele Oslo-regionen. Seksjonslederen er imponert over sikhenes initiativ til å tilby gode ­aktiviteter til barn og unge.

– De har et nedslagsfelt som går langt utover bydelens grenser. De er svært opptatt av å tilby gode aktiviteter til barn og unge.

Sultne menn

Søndagens samling begynner å gå mot en slutt. Langs veggene i kjelleren i det gule huset på Alnabru sitter barbeinte, sultne menn på gulvet for å symbolisere likhet. Kvinnene har satt seg oppe.

Fra store, rykende gryter helles det opp gratis, indisk mat. Alle i Gurdwaraen skal bli mette denne dagen også.