Folkefest-kirken

– Dette er gudstjeneste på høyt plan, men uten andakt. Alle vet at det er kirken som står bak 
arrangementet, sier musikalsk leder i Fevik kirke, Kirsti Pedersen Haugen.

En tirsdag litt utenom det vanlige i resten av Norge – i Grimstad gjør de enda mer ut av det: Her stenger butikkene ekstra tidlig på sankthansaften, og 1.500 personer er samlet til kommunens største sankthansfeiring.

Fevik kirke i Grimstad arrangerer feiringen. Et arrangement med flere hundre timer med dugnadsinnsats og mange tiår med tradisjoner bak seg.

LES OGSÅ: Bygde småbruket om til buddhisttempel

En hemmelighet

«Sørlandet eier en hemmelighet, som kun hviskes en sommerblank kveld», ljomer ut fra høyttalere på stranden Randvika, kun et steinkast fra Fevik kirke.

Bak pianoet sitter Kirsti Pedersen Haugen og synger. Hun må overdøve lyden av flere hundre campingstoler som brettes ut og barn som leker.

– Det er nok tradisjonen og det trygge miljøet som gjør at folk trekkes hit, sier Pedersen Haugen, som er hovedansvarlig for arrangementet.

– Farmora mi gikk i kirken, sier Emily Berge Mathiassen (10).

Sammen med moren Tanja Mathiassen går hun rundt på en sporlek.

– Nå må du ikke skrive at vi jukser på denne oppgaven, sier moren.

– Hvorfor ikke?

– For det er jo kirken som arrangerer. Jeg kan jo ikke jukse da, sier hun.

De to går ikke i kirken til vanlig, men feirer sankthans på Randvika fordi det er tradisjon.

LES MER: Moskeskepsis gjort til skamme - Moskeen i Kristiansand

– Forkynn alltid

– Jeg tror ikke det er noen som er i tvil om at det er kirken som står bak 
feiringen, sier Haugen.

Hele tiden skjer det noe på scenen. Det fungerer nærmest som bakgrunnsmusikk. I noen av sangene nevnes Gud, men for 
øvrig er det ingen religiøse innslag.

– Vi ønsker ikke å skape 
følelsen av «vi» og et «dem», sier Haugen.

Derfor er det ingen andakt denne kvelden. Dessuten er det vanskelig å overdøve småsnakkingen fra 1.500 personer.

– Jeg hadde andakt et år. Det er det pinligste jeg har gjort. Det var som å snakke til en vegg, sier Peer Haugen, som er redaktør i menighetsbladet Fjæreposten.

Komiteen valgte ikke å ha 
andakt, men det betyr ikke at Gud er usynlig på arrangementet. Else Leifsen i arrangements
komiteen siterer Frans av Assisi:

– Forkynn alltid. Om nødvendig kan du bruke ord. Det er litt det vi har tenkt i år også, sier Leifsen.

LES OGSÅ: Tier om troen - er engasjerte i kirken - Gjesåsen kirke

Mildere kristendom

I 2004 startet Universitetet i Agder 
forskningsprosjektet «Gud på Sørlandet» etter initiativ fra Pål Repstad. Konklusjonen etter 
prosjektet var at «Gud er blitt mildere, det er mindre interesse for dogmer og mer vekt på fellesskap og gode opplevelser».

Professor Paul Leer-Salvesen var også med på prosjektet.

– På Fevik har de fått til noe som gjør at lokalbefolkningen bruker kirken veldig mye. Folk opplever at det er en lav terskel inn i kirken, sier Leer-Salvesen.

Han tror det som avgjør om kirken får fotfeste i lokal-
befolkningen ofte dreier seg om enkeltpersoner eller team i 
menigheten.

– Avtroppende prest Oddvar Tveito har vært veldig viktig i denne sammenhengen, sier Else Erichsen i arrangementskomiteen i Randvika.

Mangfold. En annen grunn til folkekirkens sterke posisjon, er at den aksepterer ulike meninger.

– Folkekirkene klarer å leve med et etisk meningsmangfold. Tegnet på en god og levende folke-
kirke er at du kan gå til nattverd med meningsmotstanderne dine, sier Paul Leer-Salvesen.

På den måten dannes det ikke et a-lag og et b-lag i menigheten, slik det – ifølge professoren – kan gjøres for eksempel i pinse-
menighetene og bedehusene.

– I pinsemenighetene kreves det mange steder åndsdåp for å være utrustet til tjeneste, og på de klassiske bedehusene spiller den personlige omvendelsen den samme rollen.

Han understreker likevel at «folkekirke» ikke er et begrep forbeholdt Den norske kirke.

– I enkelte menigheter virker Misjonsforbundet folkekirkelig også, sier Paul Leer-Salvesen.

– Hva kjennetegner en folkekirke?

– Når kirken ikke bare oppleves som en kirke bare for den innerste kretsen.

Folkekirken oppstår både på kirkens initiativ, men også fra et behov i befolkningen.

– Når det oppstår en typisk krisesituasjon, kan de skjulte
kreftene i kirken utløses, og 
kirken får et ansvar i lokalsamfunnet, sier han.

Plikt i lokalmiljøet

Det store bålet tennes tidlig. Denne feiringen
skal være barnevennlig, og det kan ikke bli for sent.

– Oi sann. Det brant litt fortere
enn planlagt, sier han som tenner
opp.

Ved siden av bålet står Trygve Johnsen og Elisabeth Skarseth Johnsen og holder rundt hverandre. De to står helt stille og lar de dansende flammene varme 
ansiktene, mens barn leker rundt og med bålet.

– Kirken? Nei, den har jeg over hodet ikke noe forhold til, sier Johnsen.

– Men det er jo kirken som 
arrangerer denne feiringen?

– Dette er det arrangementet som samler flest i Grimstad. Jeg synes det er bra at kirken gjør dette for lokalmiljøet, sier han.

Jarl Vidar Erichsen er program-
ansvarlig for kvelden.

– Som en institusjon på Fevik har vi vel en plikt til å knytte nye folk til lokalmiljøet, sier han.

Fevik er et område med mange innflyttere. Stedet fungerer nærmest som en drabantby både for Arendal og Grimstad.

– Vi knytter folk til lokalsamfunnet på samme måte som 
skolen eller et fotballag, sier han.

LES OGSÅ: Jorda rundt på ein søndag - Den katolske kyrkja i Trondheim

Økonomi

Under en stor furu sitter to pensjonister og venter på barnebarna. De små campingstolene er allerede slått opp.

Pensjonistene eksploderer i engasjement idet de to barnebarna kommer løpende bortover gresset.

Ett klapp med hendene, og så åpner farfar Svein Solfjell armene og løper dem i møte.

– Næmmen! Er det dere som er her, sier han.

Han løfter opp barnebarnet og kiler henne forsiktig, men raust.

– Det er så familievennlig her – ikke noe alkohol eller fyll – og plassen er oversiktlig. Det er den viktigste grunnen til at vi er her, sier farmor Nina Saxelund.

De går ikke i kirken selv.

– Men jeg synes kirken gjør 
en viktig jobb i nærmiljøet, så det er med glede jeg støtter dem 
økonomisk gjennom å kjøpe lodd, kaffe og vafler her, sier Saxelund.

I år gikk arrangementet med 90.000 kroner i overskudd.

– For Fevik kirke betyr dette
arrangementet veldig mye 
økonomisk, sier Jarl Vidar 
Erichsen.

Da arrangementet ble avlyst på grunn av hagl i 2013, var det ikke noe jubelår for kirken 
økonomisk.

«Vi gjorde vår del, men Herren gjorde ikke sin», sa komiteen i etterkant.

Lang historie

Historien om sankthansfeiringen på Fevik går over 80 år tilbake i tid.

«Sankthansaften var ungdoms-
foreningen sammen med Fevik indremisjon i Ranvika. Sogneprest Holstad og emissær Thor Helleren talte», står det i en 
protokoll fra 1931.

Feiringen fikk en liten knekk under andre verdenskrig. De kunne ikke tenne bål, og «kaffen var ikke ekte», ifølge de samme protokollene.

– Men folk skrøt av kaffen 
likevel, sier Erichsen, som 
også jobber i historielaget på Fevik.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Vafler og kaffe

Kaffen har i det hele tatt vært sentral så lenge menigheten har markert sankthans der.

I år står to store, svarte kjeler og koker over en åpen flamme gjennom hele kvelden. Oddvar Svalastog og Dagfinn Gran-
dalen tar ansvaret med det største alvor.

– Vi har ulike oppgaver i 
kirken. Kaffekokingen har blitt min oppgave, sier Oddvar Svalas-
tog.

Selv drikker han ikke kaffe, og at den tradisjonelle kaffekjelen er i ferd med å bli moderne på Grünerløkka i Oslo, tror han ikke på.

– Vi gjør alle vårt for å gjøre kirken litt mindre skremmende, sier han.

Det er målet for kirken.

– Folk går rundt og har en hyggelig kveld, og den positive 
følelsen knytter den til kirken. Det er god reklame for oss, sier Jarl Vidar Erichsen.

Bortover stranden går Saruwas fra Polen med sønnen 
Domas (4) på nakken. Han ante ikke at det var kirken som sto 
bak arrangementet og det store bålet.

– Hvilket inntrykk får du av kirken - nå når du vet det?

– Det gjør den litt mindre skremmende, sier han.