Helbredet

Det er bare én ting som går gjennom hodet på Hanne Kristin Rohde, der hun sitter på en stol bakerst i et hotellrom i Oslo: Hva i all verden er det i disse hendene? Hun må få kjenne på dem før hun forlater rommet.

Sønnen er ni år. Den natten har han hatt øreverk, men det er ikke derfor mor har tatt ham med for å møte Snåsamannen. Likevel er det øreverken han oppdager først.

– Vi får vel begynne med det letteste. Du hadde øreverk i natt. Vi får vel sørge for at det blir lenge til neste gang, sier Joralf Gjerstad.

Han ber guttungen gå en runde i rommet. Når han kommer tilbake, legger Snåsamannen hånden der gutten har vondt og sier: «Her er smerten din.» Mandag er han tilbake på skolen igjen, etter å ha vært syk i nesten tre måneder.

– Jeg er fortsatt himmelfallen. Det er helt, helt uforklarlig. Men det er ingen tvil om at det var noe, for vi opplevde det, sier Rohde.

Uredd og åpen

Vi er mest vant til å se henne i stram politiuniform. Som leder for seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslopolitiet var det i mange år hennes oppgave å informere pressen om bestialske drap og dystre voldsstatistikker. Alltid alvorlig, alltid ærlig. Den uredde åpenheten gjorde at hun ble stemt fram som Årets osloborger av Aftenpostens lesere i 2010.

Nå har hun fargerik sommerkjole og et ønske om å sitte ute i den varme vårsola, selv om uteserveringen på restauranten i Nydalen for tiden ligger midt i en bråkete byggeplass. Rohde sa opp jobben i politiet i fjor, etter å ha vært sykemeldt siden høsten 2012. Nå lever hun av å holde foredrag om lederskap og skriver krimbøker om den unge politijuristen Wilma Lind, som kanskje ikke helt tilfeldig har den samme jobben hun hadde.

LES OGSÅ: Fredagsbønnen

Bevis, ikke tro

Drap, voldtekt og overgrep. Alt havnet på hennes pult. Selv var Hanne Kristin ­Rohde aldri ute på åstedet, men kjente til de fleste detaljene. Politifolk skal egentlig ikke bli følelsesmessig involvert. Likevel var det vanskelig å la være å tenke på Sigrid Giskegjerde Schjetne, da 16-åringen ble borte og det gikk fire uker før hun ble funnet. Ekstra vanskelig fordi håpet om å finne henne i live gradvis ble erstattet av erkjennelsen av at hun måtte være død.

– Noen saker berører oss mer enn andre, og det er veldig tøft når barn er utsatt. Når du hører hva enkelte har gått igjennom, kan du ikke være pragmatiker. Jeg kan i et lite øyeblikk kjenne på hvor ille en sak er, men så må vi videre, sier Rohde.

Å kunne gå hjem til en helt vanlig familie, og være nødt til å gjøre noe helt annet, har vært den beste avkoblingen. I tillegg har det vært viktig at politikollegiet kan sette ord på grusomhetene på en faglig måte.

– Vi kan ikke gå rundt som følelseskladder når vi skal oppklare­ drap og voldtekter. Da må vi være helt skjerpet og vi må ikke tro noen verdens ting. Vi må gå etter viten, kunnskap og bevis.

– Har det hendt at du har tenkt at en gjerningsperson er ond?

– Nei, men jeg har av og til spurt meg selv om jeg tenker det, fordi det har vært så grusomme handlinger. Men i de aller fleste tilfeller ser vi at det har vært en psykose inne i bildet, hvis det for eksempel er drap på egne barn, sier Rohde.

– Men da jeg så hva Anders Behring Breivik gjorde, tenkte jeg den tanken. Som privatperson og som mor.

Hun tror likevel ikke at det egentlig er ondskap, bare noe som har gått fryktelig galt.

– Jeg tror ingen er født onde. Men hva som går så grusomt galt på veien, er vanskelig å si.

Noe større

Rohde kan bli oppgitt når samfunnet går av hengslene over bagateller, som at en askesky hindrer nordmenn i å komme til eller fra ferie.

– Da kjenner jeg veldig perspektivet fra jobben, hvor du kanskje sitter med de mest grusomme­ menneskeskjebner, hvor barn har blitt vitne til eller offer for det verste.

Hun prøver å minne seg selv på at ingen har garantier for hvor lenge vi lever, selv om hun har planer om å bli en sprek hundre­åring.

– Tenker du på hva som skjer etter døden?

– Jeg tror det er noe gøy, sier hun lett. Så ler hun høyt.

– Jeg tror ikke på evig fortapelse kontra et himmelrike. Det er menneskedefinert. Men jeg tror definitivt det er noe som er større enn oss. Jeg aner ikke hva det er, men jeg velger å tro at det kan være litt stilig.

– Er det en tro eller et håp?

– Både og. Jeg tror ikke at det er helt slutt. Jeg er helt sikker på at når kroppen er død, skjer det noe med sjelen. Men jeg har ikke behov for fasiten på hvor den stikker av.

Hun tror heller ikke at det å være snill gjør deg bedre stilt når du står foran perleporten.

– Du skal oppføre deg ordentlig, og vise respekt for andre mennesker, men ikke som en motivasjon for det som kommer etterpå. Den gylne regel gjelder her og nå, sier Rohde.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Hvis det finnes

Hun er jurist, men syns religionene har for mange lover og regler. Rohde innrømmer at det er litt paradoksalt, i og med at hun ellers er veldig for både lover og regler.

– Men de lovene er til for å endres. Det er de fastholdte definisjonene jeg ikke greier, sier Rohde.

– Jeg kjenner at jeg blir litt rødstrømpe når jeg vet at det er bare menn som har skrevet de religiøse skriftene. Og jeg blir veldig provosert av Den norske kirke som har en så rigid holdning til homofile. Det er ingen gud, hvis det finnes noe vi kan kalle en gud, som har villet støte mennesker bort.

Hun tar hele tiden dette forbeholdet: Hvis det finnes noe vi kan kalle en gud.

Juristen tar likevel med seg én ting fra religionene: Den gylne regel. Hun har ønsket å lære barna sine at du skal gjøre mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg.

– Hvis det har kommet en føring, så er det den. Det er visjonen til Vårherre, eller hva vi skal kalle ham. Jeg vil ikke ha alt det andre. Det blir bare støy.

Hun gikk på søndagsskole og konfirmerte seg i kirken, for det gjorde vennene. Den ene sønnen valgte kirkelig konfirmasjon, selv om hun innrømmer at hun prøvde å overbevise ham om å velge borgerlig.

– Men jeg er ikke humanetiker heller. Hva du kaller det, er ikke så viktig for meg. Det er adferden vår som betyr mest og at alle har krav på respekt, uansett hva de har gjort og ikke gjort.

Når hun er i utlandet, besøker Rohde gjerne vakre­ kirkebygg.

– Jeg har aldri hatt behov for å være i en kirke som troende, men jeg kan kjenne at det kan være godt å sitte i et kirkerom. Jeg sitter ikke og ber. Da sitter jeg for å roe ned en tanke. Det samme kan jeg nyte ute i naturen.

Helbredet

Hanne Kristin Rohde forteller at hun også har blitt helbredet av Snåsamannen, over ­telefonen da hun satt på hytta med nakkesmerter.­ Hun vet at Joralf Gjerstad kaller evnene sine en guddommelig kraft, men hun vil helst kalle det energier. Selv om hun nikker og er enig når de snakker sammen, fordi hun blir så overveldet av godheten han utstråler.

Det er egentlig ikke så nøye hva som har skjedd. Det eneste som forundrer henne er alle som kategorisk avviser hendelsene med raseri og personangrep. Første gang Hanne Kristin Rohde fortalte om sine opplevelser med Snåsamannen, jobbet hun fortsatt i politiet. Flere mente at en som trodde på noe så overnaturlig som en helbredelse, ikke var egnet til jobben. Men Rohde bryr seg ikke. Hun tok avgjørelsen som mor, ikke som politisjef.

Hun understreker at rundt 60.000 andre forteller om lignende opplevelser som henne.

– Du kan ikke bare komme og si at vi er 60.000 lettlurte puddinger. Vi må i det minste kunne diskutere hva dette er.

Rohde forteller om en artikkel hun leste i Aftenposten, om hvordan pasienter med Parkinsons på et sykehus i Italia klarte å løpe ned trappene og redde seg selv da jordskjelvet rammet i 2009. Og om nevrologen Norman Doidge, som har skrevet om hjernens evne til å tilpasse seg ved å endre koblingene mellom nerver og hjerneceller i boka The brains way of healing, og hvordan du for eksempel kan helbrede dine egne smerter ved å tenke på en spesiell måte. Hun trekkes mot slike historier og vitenskapelige fakta og er overbevist om at det finnes krefter vi ikke har oppdaget ennå.

LES OGSÅ: Takk, du gode Gud!

Bikkja ble bra

Troen på det alternative begynte egentlig med bikkja. I 1987 får den store, hårete hunden hennes eksem og etter hvert åpne sår. Hanne Kristin Rohde bestemmer seg for å la den få slippe hvis siste runde med antibiotika ikke hjelper. Ute på tur med det skabbete vesenet møter hun en mann som lurer på om hun har prøvd homeopati. En latterlig tanke, men hun er jo glad i dyret, og bestemmer seg for å gjøre et forsøk. Hos homeopaten­ får hun beskjed om at bikkja er hormonforstyrret og deprimert. Hun blir sendt hjem med et glass med sukkerperler hun lurer den til å drikke. Etter 14 dager er ­eksemen borte.

– Du kan ikke si at bikkja er lettlurt. Den er muligens ikke den smarteste, men den har i hvert fall ikke skjønt hva jeg driver med, sier Rohde.

I Hanne Kristin Rohdes hode er tilværelsen som en bokhylle som går helt opp til taket. Hylla er tom, bortsett fra et fruktfat som står på midterste hylle i vår øyehøyde. Vi kan se all frukten. På øverste hylle står et likt fat, men der ser vi bare bunnen og ikke hva som ligger oppi.

– Tidligere visste vi ikke hva lyn og torden var, vi trodde det var gudenes vrede. Da lå lyn og torden i fatet på toppen. Men nå som vitenskapen har forklart hva det er, har lyn og torden blitt en synlig frukt, sier Rohde.

– De kreftene som Joralf besitter, er fortsatt oppi det øverste fatet. Vi har ikke funnet ut hva det er ennå.

– Tror du vi kommer til å finne det ut?

– Ja, i hvert fall tror jeg vi kommer til å nærme oss gradvis, fordi flere og flere blir åpne for hva dette er.

LES OGSÅ: En parodi på seg selv

En kakkelovn

Hanne Kristin Rohde sitter bakerst i rommet og brenner etter å få kjenne på de varme hendene, når Joralf Gjerstad snur seg mot henne.

«Kjenner du varmen?» spør han, og legger en hånd på kneet hennes.

– Det var som en kakkelovn, sier Rohde.

Når han like etterpå legger hånden på kinnet hennes, er den kjølig.

– Så lo han og sa: «Så vet du hvordan det virker», forteller Rohde.

– Når noen spør meg om jeg tror på Joralf Gjerstad, sier jeg at det gjør jeg slett ikke, for jeg har opplevd ham. Det handler ikke om å tro lenger.