Påkoblet for fred

Etter Hamas sitt terrorangrep på Israel 7. oktober i fjor, og den påfølgende krigen, har Michael Melchior gått i begravelse etter begravelse, seremoni etter seremoni. Oftest har det vært foreldre som følger barn til graven.

– En ting er å begrave sine foreldre i voksen alder. Men å begrave sine barn …

Han blir stille.

Han har tidligere selv opplevd å miste et barn, sin eldste sønn.

Michael Melchior er overrabbiner i Norge, og tidligere representant i den israelske nasjonalforsamlingen Knesset og i den israelske regjeringen. I mange år har han jobbet med å fremme fred mellom israelere og palestinere, noe han fremdeles bruker tiden sin på.

Nå sitter han ved et rundt trebord på rabbinerkontoret i Oslos synagoge. Langs den ene veggen står to solide, fulle bokhyller, på den andre henger bilder av israelske lag som har deltatt på Norway Cup.

Overrabbineren forteller sakte når han snakker om sønnen sin. Et par ganger tar han seg til ansiktet.

– Det var en tragedie for familien vår.

---

Michael Melchior

• Overrabbiner i Norge
• 70 år
• Gift med Hanna, fem barn
• Leder Religious Peace Initiative in The Middle East

---

Job og svarene han (ikke) får

– Å miste et barn er noe som gjør at man blir ekstra sensitiv for hvordan det er for andre foreldre som må begrave sine barn. Selv om jeg hadde vært i den situasjonen som rabbiner utallige ganger, så var det noe helt annet å oppleve det selv.

Sønnen døde av kreft i voksen alder. Han var gift, og hadde små barn, som nå er unge voksne.

Melchior forteller at han oppdaget mange historier i Bibelen om foreldre som mister barna sine. Han la merke til at de stilte spørsmål til Gud, og krevde svar.

Blant fortellingene i Bibelen om foreldre som mister barn, nevner Melchior Jobs bok. Boka handler om mannen Job, som mister både ektefellen, alle barna, og alt han eier. I tillegg blir han syk.

Ifølge boka er alt dette en test for å se om Job vil beholde sin tro på Gud, eller om det vonde vil gjøre at han spotter Gud.

– Min konklusjon av denne boka er at vi mennesker forstår ikke. Vi var ikke der da verden ble skapt, sier Melchior.

– Job får til sist noen svar etter at han har mistet alt, men det er ikke tilfredsstillende svar. Det er ikke svar på de egentlige spørsmålene. Derfor står vi tilbake med spørsmålene etterpå. Det er en guddommelig dimensjon som vi ikke forstår.

Han reflekterer også over Jobs venner, og rådene de kommer med.

– Vennenes råd er ikke hjelpsomme. Når jeg har vært hos foreldre som har mistet barn i krigen, så er det de har mest bruk for en skulder, en hånd. Ikke at man forsøker å gi svar, for de svarene har man ikke.

Tar ikke pause

At Melchior er i Norge i noen dager, betyr ikke at han tar pause fra arbeidet han driver med til vanlig, særlig ikke arbeidet knyttet til religiøs fred.

Arbeidet har pågått i årevis. Det er intensivert etter Hamas sitt angrep i Israel 7. oktober, og staten Israels påfølgende krigshandlinger i Gaza.

Gjennom hele intervjuet plinger og piper det i Melchiors mobiltelefon. Han sjekker den et par ganger, svarer på meldinger eller e-poster iblant. Ikke alt kan vente.

– Vi står i den vanskeligste situasjonen som vi har vært i siden staten Israels opprettelse. Det er en situasjon som har så mange lag og så mange tragedier. Derfor er det veldig sjelden jeg gir intervjuer om det. Jeg synes ofte ikke det er noe poeng, det blir veldig overfladisk i et slikt format.

Arbeider for religiøs fred

Overrabbineren var blant dem som startet Religious Peace Initiative in The Middle East, som han nå leder. Organisasjonen jobber for at palestinere og israelere skal slutte fred med hverandre i Det hellige land.

Melchior påpeker at man ikke bare kan finne en politisk løsning på konflikten, men at den må ha støtte i befolkningen.

– Derfor jobber jeg så mye med religiøs fred. De religiøse har ofte vært dem som har stanset freden, særlig etter Oslo-avtalene. De så på avtalen som en trussel.

Oslo-avtalene ble inngått i 1993 og 1995 mellom Israel og PLO (Den palestinske frigjøringsorganisasjonen). Målet var fred mellom to de partene, og avtalen innebar gjensidig anerkjennelse: Israel anerkjente PLO som palestinernes rettmessige representant, og PLO anerkjente staten Israels rett til å eksistere.

Avtalene fikk blandet mottakelse.

– Hvis man får en løsning, og de viktigste religiøse kreftene er imot den, så vil den ikke lykkes. Man kan flikke noe sammen i et politisk formular som vil bli applaudert, men i praksis vil det ikke virke. Derfor arbeider Religious Peace Initiative særlig med de mer radikale gruppene som er imot dette.

Melchior viser til at Religious Peace Initiative har løst flere vanskelige konfliktsituasjoner. Selv mener han at dette har reddet mange liv.

– Det er ikke enkelt. Det er ikke alltid man finner en Mandela eller en Gandhi. Vi kan ikke sitte og vente på at det skal komme noen modige ledere.

Flere ganger siterte farfar meg i prekenen i synagogen dagen etterpå: «mitt barnebarn tolket i går...». Da ble jeg veldig stolt

Prekte i farfarens dagligstue

Melchior har vokst opp i en jødisk familie i Danmark. Han er syvende generasjon rabbiner i familien.

– Fikk du velge, eller var det gitt at du skulle bli rabbiner?

Han smiler.

– Jeg kunne velge helt fritt. Men det var nok … Ja, jeg vil ikke si at det var predestinert, for det tror ikke jøder. Vi tror at mennesker har et fritt valg i livet. Men fra veldig tidlig av så visste jeg at det var det jeg ville.

Han forteller at fra han var 5–6 år gammel, holdt han prekener i dagligstua til farfaren, som var overrabbiner i Danmark.

– Vi spiste rundt det store spisebordet, og etterpå var det invitert til kaffe og småkaker i dagligstuen. Så holdt jeg preken over ukens tekst.

Mens seksåringen talte, lyttet de voksne.

– Flere ganger siterte farfar meg i prekenen i synagogen dagen etterpå: «mitt barnebarn tolket i går …». Da ble jeg veldig stolt.

---

4 raske

• Gud er: Den som var, den som er, og den som alltid vil være
• Jeg klarer meg ikke uten: Min kone Hanna
• På gravsteinen min skal det stå: Dette valget overlater jeg, med stor ro i sjelen, til mine etterlatte
• Boka alle må lese: Mine erindringer, som jeg ennå ikke har skrevet, og sikkert ikke får tid til å skrive

---

Da barnehagen ble født

Som 16-åring ble han kjent med Hanna, som han giftet seg med noen år senere. Sammen reiste de til Israel.

Der tok Melchior utdannelse som rabbiner.

Paret fikk sine to første barn i Israel. Senere fikk de tre barn til.

Tidlig kom Melchior i kontakt med menigheten i Norge, og ble ansatt som det han kaller «student-rabbiner»: Han studerte i Israel, men fungerte fra 1975 som Oslo-rabbiner på høytidsdager og lignende. Da hadde det ikke vært rabbiner i Oslo-menigheten på flere år.

Etter studiene flyttet Melchior og familien til Oslo, hvor han fortsatte arbeidet som rabbiner. Her startet han blant annet den jødiske barnehagen, som har betydd mye for det jødiske miljøet i hovedstaden.

– Det var helt utenfor tenkningen at man kunne gjøre noe sånt.

Barnehagen bidrar med både jødisk kunnskap og praksis for norske jødiske barn. Lokalene er i synagogen, og hver uke har barnehagen besøk av rabbineren for å markere ukas helligdag, shabbat.

De første 20 årene barnehagen eksisterte, var han formann.

– Jeg anser barnehagen for å være et av mine barn. Den fungerer meget fint fremdeles.

Da Melchior etter hvert flyttet tilbake til Israel, pendlet han mellom Jerusalem og Oslo for å følge opp synagogen.

– To selvstendige stater

Når han snakker om situasjonen i Det hellige land, som ifølge ham selv opptar ham nesten alle timene i døgnet, så er overrabbineren tydelig:

– To selvstendige stater er den eneste mulige løsningen.

– Til tross for at vi som israelere har en drøm om et «Stor-Israel», og at mange av oss føler at Hebron og Betlehem og andre steder er en del av det jødiske kjerneland, så er det også et annet folk som lever i dette området.

Han påpeker at han, ut fra både jødiske og demokratiske prinsipper, er sterkt imot israelsk suverenitet på Gaza og Vestbredden.

– Det er et av de første prinsippene i den jødiske tro at du ikke skal gjøre mot andre noe du ikke ønsker at de skal gjøre mot deg. På samme måte som jøder tror på vår rett til nasjonal selvbestemmelse, så skal vi også kjempe for at palestinerne skal få den samme retten.

Vil ha tydelighet

– Barn dør, og blir fratatt sitt håp og sin fremtid. Vi må finne en løsning som gjør slutt på den pågående krigen så fort som mulig. Det må skje på en måte som gjør at dette blir den siste krigen, slik at også israelske barn kan beskyttes og kan ha en framtid.

Samtidig mener Melchior at det i Norge er for mye fokus på å fordele skyld. Selv tror han ikke det er konstruktivt. Han mener også at norske stemmer glemmer at det er ikke bare er Israel som har skyld.

– Hver part må ta sin del av skylden. Jeg er villig til å begynne med vår egen. Det finnes rikelig man kan skylde på den israelske regjeringen, og i de riktige rammeverk så gjør jeg også det. Men det sentrale punkt her er at Israel ikke har sagt tydelig at de ønsker at det skal finnes en nasjonal løsning for det palestinske folk: et fritt og uavhengig Palestina. Ikke på bekostning av staten Israels sikkerhet, men ved siden av.

– Det skal være et håp, en sikkerhet og en fremtid for palestinske barn, både på Vestbredden og i Gaza. Det må komme tydelig fram at det er dette vi er på vei mot, og vil gjøre.

På samme måte som jøder tror på vår rett til nasjonal selvbestemmelse, så skal vi også kjempe for at palestinerne skal få den samme retten

¨Traumer på begge sider

Hamas sitt angrep 7. oktober i fjor skjedde på jødenes helligdag, shabbat, som også var simchat tora, en jødisk festdag.

Melchior påpeker at dette er et stort traume for israelere, som ikke trodde noe slikt kunne skje innenfor Israels grenser.

– Måten regjeringen har valgt å svare på, med krigshandlinger i Gaza, skaper også store traumer hos det palestinske folk. De unge palestinerne kan vokse opp med helt andre følelser mot Israel enn det mange jøder skulle ønske at de gjorde. Hva tenker du om det?

– Absolutt. Det er klart at når vi sier at de unge skal oppdra oss til fred og forsoning og rettferdighet … Det som palestinerne opplever nå, det skapes traumer av dette. På en eller annen måte må vi bryte denne sirkelen og spiralen. Ellers kommer vi ikke videre.

Overrabbineren peker på 3. Mosebok, og Guds løfte om at det skal bli fred i landet.

– Jeg ønsker det så inderlig, og jeg sier så ofte til Gud: «Det er nok nå». Jeg ønsker at folk i det nordlige og det sørlige Israel skal slippe raketter. Jeg ønsker så sterkt, både for palestinske foreldre og oss, at vi skal kunne legge våre barn uten å frykte hva natten bringer.

– Men det er ikke nok å be til Gud om det. Vi må også handle på en sånn måte at vi sørger for at vi kommer dit. Vi må handle, vi må gjøre. Det er vår forpliktelse som jøder.

Rettigheter, bot og forpliktelser

Siden han var barn har Michael Melchior vært opptatt av jødedommen.

– Jødisk tradisjon, tro og gjerning, det er mitt liv. Det er min visjon, mitt håp, min bakgrunn og min historie. Helt tilbake til Abraham, Isak og Jakob, og da jeg gikk ut av Egypt og ble et fritt menneske.

Han påpeker at etter jødisk tro er alle mennesker like, med like rettigheter og forpliktelser.

– Min pappa og mamma er ikke noe annerledes enn din pappa og mamma. Derfor har jeg ikke flere rettigheter enn det du har. Vi stammer alle fra den samme første personen, som ifølge Bibelen verken var hankjønn eller hunkjønn.

Botsmotivet i jødedommen er sterkt, forteller overrabbineren.

– Vi vet at vi faller, og så forsøker vi å gjøre det bedre.

Han påpeker at man først og fremst skal dømme seg selv, og forsøke å leve opp til verdiene man tror på.

– Vi er ikke satt her på jorden for å dømme hverandre.

– Vi tror på messianske tider

Ønsket om en bedre framtid er også sterkt; en framtid både for jødene og for hele menneskeheten.

– Vi tror at Messias kommer, vi tror på messianske tider. Det er ikke en fremtid hvor alle folk skal bli jøder og jøder skal regjere over verden, men det er en fremtid hvor det skal kunne være fred og sannhet og rettferdighet for alle mennesker på jorden.

– Samtidig skal det jødiske folk finne sin plass blant verdens nasjoner, og denne plassen vil respekteres fordi vi skal være et lys for folkeslagene.

Han forteller om troen på en Gud som har satt det hele i gang, og som alltid er der.

– Gud er min veiviser, den som har gitt oss Toraen, og den jeg føler meg trygg hos i gode og vanskelige tider.

Opplevelsen av Guds nærvær er sterk, forteller han.

– Ikke minst i vanskelige tider.

Mobilen gir fra seg enda en rekke med pling. Han må videre.

– Jeg ønsker for palestinerne at de skal få fred og rettferdighet, og jeg ønsker det også for oss. Det finnes ingen bedre løsning for staten Israels fremtid, for statens sikkerhet, for Israels indre sjel, enn fred.