Jeg vil sette én gjeter over dem, og han skal gjete dem, min tjener David, han skal gjete dem, han skal være deres gjeter. Jeg, Herren, skal være deres Gud, og min tjener David skal være fyrste blant dem. Jeg, Herren, har talt.
Jeg slutter en fredspakt med dem. Jeg utrydder villdyrene i landet, så folk kan bo trygt i ørkenen og sove i skogene. Jeg velsigner dem og landet omkring min høyde. Jeg lar regnet falle i rett tid, regn til velsignelse skal det være. Trærne på marken skal bære frukt, jorden skal gi sin grøde, og folk skal bo trygt i sitt land. De skal kjenne at jeg er Herren når jeg brekker stengene på åket deres og berger dem fra slavedriverne. De skal ikke lenger være et bytte for folkeslagene, og villdyrene skal ikke ete dem. De skal bo trygt, og ingen skal skremme dem.
Jeg lar planter vokse opp som det går gjetord om, ingen i landet skal lenger rives bort av sult. Aldri mer må de tåle spott fra folkeslagene. De skal kjenne at jeg, Herren deres Gud, er med dem, og at de er mitt folk, Israels hus, sier Herren Gud. Dere er sauene mine, flokken som jeg gjeter. Dere er mennesker, jeg er deres Gud, sier Herren Gud.
Esekiel 34,23–31
Tekstblikk: Gjeterbildet
Håkon Sunde Pedersen, førstemanuensis i Det gamle testamentet ved Fjellhaug internasjonale høgskole
Gjeterbildet opptrer mange steder i Bibelen. Men som Joh 10 i NT, er Esek 34 selve «gjeterkapitlet» i GT. Her demonstreres gjeterbildets rikdom gjennom omfattende og fargerike beskrivelser av både ulike gjetere og ulike saueflokker.
Gjeterbildet har en lang historie i det gamle Midtøsten. Tekster fra Egypt og Mesopotamia datert helt tilbake til det tredje og andre årtusen f.Kr., viser hvordan gjeteren ble brukt som metafor for både guder og konger, slik vi også ser det i Esek 34.
Gjeteren representerer ideelt sett en kombinasjon av særlig to egenskaper. To egenskaper som ellers ofte fremstår som motsetninger: makt og omsorg. Gjeteren er mektig nok til å nedkjempe fiender som tyver og rovdyr, samtidig som han har omsorg nok til å gi føde og pleie til flokken sin.
I Esek 34 er det Gud som speiler dette idealet (v. 11–16, 22, 25 –31). Kongene derimot har nok makt over flokken sin, men ingen omsorg for den (v. 2–6). «De gjette seg selv, ikke sauene», som det så treffende sies (v. 8).
Men det er ett unntak. I to litt underlige og tilsynelatende malplasserte vers, gis det løfte om en ny, kommende konge: «min tjener David» (v. 23–24). En konge som innsettes av Gud (v. 23) til å gjete Guds flokk (v. 31). I den gamle greske oversettelsen, Septuaginta, beskrives den nye kongen som «en annen gjeter» og markerer forskjellen mellom denne kongen og de tidligere kongene (v. 2 –6).
I den hebraiske teksten heter det «én gjeter» og understreker på den måten flokkens enhet (jf. Esek 37,15–28). Den interne konflikten mellom «de fete og de magre sauene» (v. 20) og uretten mot «alle de svake» (v. 21) skal opphøre under den nye, kommende David-kongen.
Prekenblikk:
Ingrid Brækken Melve, teolog, salmedikter og forfatter
Et falmet, pastellfarget bilde over din oldemors seng eller på veggen i et nå nedlagt bedehus – så utidsmessig kan gjetermotivet kanskje oppleves av mange. For hvem vil vel være en sau som ledes hit og dit? De fleste jeg kjenner vil være frie, selvhjulpne, sterke og uavhengige som rovdyr. Og når vi vet at sauene i teksten fra Johannesevangeliet ble ledet til en innhegning om natta, og portvokteren bestemmer når man får slippe ut, blir det kanskje enda mindre fristende å slutte seg til flokken.
Kanskje er det blandingen mellom underordning og intimitet, som gjør at disse motivene blir lettere ubehagelig for flere av oss. Det kan være mer komfortabelt å snakke om den kosmiske Kristus, enn å være på fornavn. Samtidig er det nettopp det nære som gjør at dette er gudsbilder som trøster mange. For denne gjeteren har omsorg for sine. Og når vi, norske sauer, som får gå fritt i fjellene om sommeren, blir kalde av vår egen selvtilfredshet, eller går oss vill i våre også falske forestillinger om frihet, autentisitet og uavhengighet, ja, om den tyven kommer som heter isolasjon og ensomhet, er det kanskje ikke noe mer trøstende enn at en mild og trygg stemme kaller oss ved vårt eget navn.
---
Bibelbetraktninger
- Hver onsdag får du bibelbetraktninger for helga. De er skrevet ut fra søndagens tekster, hentet fra tekstrekkene som blant annet Den norske kirke bruker. Iblant er den gammeltestamentlige teksten i fokus.
- Tekstblikket gir fagkunnskap om bibelteksten, og er skrevet av en bibelviter. Prekenblikket angir noen punkter til inspirasjon for forkynnelse over teksten.
- Våre skribenter er: Ellen Aasland Reinertsen, Hans Johan Sagrusten, Hilde Brekke Møller, Marianne Bjelland Kartzow, Håkon Sunde Pedersen, Ole Jakob Filtvedt, Karl Olav Sandnes og Ingunn Aadland.
---
