En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet.
Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»
Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»
Lukas 7,36–50
Tekstblikk: Tilgivelsens livsforvandlende kraft
Ole Jakob Filtvedt, professor i Det nye testamente ved MF Vitenskapelig Høyskole
En del vil trolig svare «syndenes tilgivelse» dersom de blir bedt om å definere «evangeliet». Det er dette som er kjernen i det kristne budskapet, det gode budskapet. Kanskje tar man det også da for gitt at «syndens tilgivelse» er noe alle de nytestamentlige forfatterne skriver masse om. Slik er det ikke. I Johannesevangeliet tematiseres ikke tilgivelse (unntaket er 20,23). Og i Paulus er det få andre tekster å vise til enn Rom 4,7. I Lukasevangeliet er derimot spørsmålet om syndenes tilgivelse helt sentralt uttrykk for hva evangeliet – det gode budskapet – handler om. I prekenteksten kommer dette programmatisk til uttrykk når Jesus oppsummerer (7,47–48): «Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Før han så vender seg til kvinnen med ordene: «Syndene dine er tilgitt.» Tilgivelsens livsforvandlende kraft er sentrum i fortellingen.
I Lukas uttrykker Jesus misjonsoppdraget på denne måten: «Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem» (24,46–47). Et spennende aspekt ved det greske ordet som her oversettes med «tilgivelse» (afesis), er at det også brukes i Jesu såkalte programtale i synagogen i Nasaret, men der oversettes i retning av frigivelse: «Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet (afesin) og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri (afesei)» (4,18).
Av og til kan man få inntrykk av at kirken deler seg i to lag: De som mener at evangeliet primært handler om omvendelse og tilgivelse fra synd og de som mener at det handler om frigjøring for undertrykte. Begge disse to lagene vil med en viss rett kunne hevde at Lukas er deres kronvitne. Begge disse lagene vil kan til og med vise til samme greske term som nøkkelord. Og jeg tror begge disse to lagene blir den beste versjonen av seg selv hvis de spiller på lag med hverandre.
Prekenblikk: Vi skal se denne kvinnen
Ingrid Brækken Melve, teolog, salmedikter og forfatter
Syndenes forlatelse er to ord jeg omtrent aldri bruker i dagligtalen, det hører liksom til i en egen kirkeboble. Kristne kjernebegreper kan bli tilstivnede og fjerne. Hva betyr det, egentlig? Det er fort gjort å kaste seg inn i en teologisk diskusjon om nåde og rettferdighet. Hva kreves egentlig av et kristenliv? Holder det å få tilgivelse av Gud, eller skal jeg be om unnskyldning til mennesker også? Slike diskusjoner er det ikke noe i veien med i seg selv, langt ifra. Fastetiden må gjerne være en tid hvor man går i dybden. Men søndagens tekst fra Lukasevangeliet er ingen oppramsing av dogmer. Vi skal se denne kvinnen:
Som kanskje er så tynget av det hun har ødelagt rundt seg, at det er vanskelig å stå oppreist. Umulig å se andre inn i øynene. Hva hennes mange synder er, vet vi ingenting om. Men hun gråter, og jeg ser for meg et menneske som ikke har noe mer å tape, ikke lenger noen fasade å holde oppe. Mer enn bare hva vi skal tenke om tilgivelse, tror jeg denne tekster viser hva Jesus sin tilgivelse gjorde i dette menneskets liv, og kanskje kan gjøre i vårt. Gå i fred, sier Jesus. Jeg håper hun går rett i ryggen. Og at de sårene hun har laget i eget og andres liv gror fint.
---
Bibelbetraktninger
- Hver onsdag får du bibelbetraktninger for helga. De er skrevet ut fra søndagens tekster, hentet fra tekstrekkene som blant annet Den norske kirke bruker. Iblant er den gammeltestamentlige teksten i fokus.
- Tekstblikket gir fagkunnskap om bibelteksten, og er skrevet av en bibelviter. Prekenblikket angir noen punkter til inspirasjon for forkynnelse over teksten.
- Våre skribenter er: Ellen Aasland Reinertsen, Hans Johan Sagrusten, Hilde Brekke Møller, Marianne Bjelland Kartzow, Håkon Sunde Pedersen, Ole Jakob Filtvedt, Karl Olav Sandnes og Ingunn Aadland.
---
