Prest snur etter kontroversiell preken

– Første juledag sjokkerte jeg menigheten med å lese en preken av det ramsalte slaget, skriver sokneprest Jakob Furuseth, og fortsetter:

– Jeg tok en sjanse, og jeg bommet. Jeg beklager, skriver han i en innlegg på Facebook.

I prekenen, som ble holdt i Gjerdrum kirke første juledag, leste han en oversatt versjon av en prekenen «Kristus i ruinene». Den går kraftig i rette med Israels krigføring i Gaza, som gjentatte ganger kalles et folkemord.

Prekenen ble opprinnelig holdt i Betlehem lille julaften av den palestinske presten Munther Isaac. Han ble tidligere i desember kjent verden over da han byttet ut kirkens julekrybbe med en installasjon der Jesusbarnet ligger i ruiner av knuste betongbiter.

I prekenen går Isaac kraftig i rette med den vestlige verden, som han mener gir ryggdekning for folkemord.

Vestlige land anklages for imperialisme, og for å bidra til dehumanisering og demonisering av palestinere.

La bort sin planlagte preken

Isaacs preken gjorde kraftig inntrykk da Furuseth hørte den på lille julaften. Derfor bestemte han seg for å ta sjansen, la bort sin planlagte preken til gudstjenesten første juledag, og holdt Isaacs preken i stedet.

– Jeg lå våken natt til første juledag og grublet, og tenkte at dette er noe jeg må adressere. Jeg kjente det i magen før jeg gikk på prekestolen, og visste at det ville komme reaksjoner, men tenker at dette er voksne folk som vil tåle det, forklarer han.

Du kan lese prekenen i sin helhet lengre nede i saken.

– På grensen til antisemittisk

I etterkant har flere reagert.

– Jeg tenker man må tåle at noen reagerer med ubehag. Men det kom signaler om at dette kunne være på grensen til antisemittisk, og det tenker jeg må tas på alvor.

– Er du enig i at det er på grensen på antisemittisk?

– Når jeg ser det nå, kan jeg skjønne at den kan leses med antisemittiske briller. Jeg tror på ingen måte at Isaac har ment det, og jeg mener det i alle fall ikke selv, men jeg ser at noen av formuleringene om land og imperialisme kan tolkes inn i en antisemittisk sammenheng. Det vil jeg ta sterkt avstand fra, og det er på ingen måte noe jeg kan leve med at jeg bidrar til. Det er særlig derfor jeg har valgt å beklage.

Om han skulle holdt første juledagsprekenen igjen, ville han holdt seg til sin opprinnelige preken som tar utgangspunkt i Johannesevangeliets første kapittel, og heller flettet inn Isaacs poenger om «Kristus i ruinene».

– Her mener jeg Isaac sin preken er på sitt beste. Inkarnasjonens mysterium handler blant annet om at Kristus identifiserer seg med all menneskelig lidelse, enten det er israelske terrorofre og gisler, eller traumatiserte familier i Gaza, forklarer han i beklagelsen.

Jeg ser at noen av formuleringene om land og imperialisme kan tolkes inn i en antisemittisk sammenheng. Det vil jeg ta sterkt avstand fra

—  Jakob Furuseth, sogneprest

Tror ikke han vil preke om Gaza igjen

– Du kalte Israels krigføring for folkemord en rekke ganger. Står du fortsatt inne for det?

– Folkemord kan defineres ulikt, enten man ser det som et bevisst forsøk på å utslette et helt folk, eller som systematiske drap på medlemmer av en folkegruppe på grunnlag av hvem de er mer enn hva de har gjort. Legger vi sistnevnte til grunn tenker jeg at ja, dette likner et folkemord.

– Kommer du til å fortsette å snakke om situasjonen i Gaza fra prekestolen?

– Jeg er en landsens sokneprest som liker å forholde meg til de nære ting, men her er har det vært en uro som har vokst seg så stor at det boblet over hos meg. Jeg engasjerer meg av og til i sosiale medier, men på prekestolen på søndag skal det i all hovedsak være klassisk, oppbyggelig forkynnelse. Jeg tror ikke jeg kommer til å preke så mye mer om det.

Les prekenen i sin helhet i faktaboksen

---

Kristus i ruinene - en klageliturgi

Vi er sinte...

Vi er knust…

Dette burde vært en gledens tid; i stedet sørger vi. Vi er redde.

20.000 drepte. Tusenvis under ruinene fortsatt. Nærmere 9000 barn drept på de mest brutale måter. Dag etter dag etter dag. 1,9 millioner fordrevne! Hundretusenvis av hjem ødelagt. Gaza slik vi kjenner det eksisterer ikke lenger. Dette er en utslettelse. Et folkemord.

Verden ser på; Kirkene ser på. Gazasere sender levende bilder av sin egen henrettelse. Kanskje verden bryr seg? Men det fortsetter...

Vi spør, kan dette også bli vår skjebne i Betlehem? I Ramallah? I Jenin? Er dette vår skjebne også?

Vi plages av verdens stillhet. Ledere for de såkalte “frie” stilte opp på rekke og rad for å gi grønt lys for dette folkemordet mot en innelåst befolkning. De ga ryggdekning. Ikke bare sørget de for å betale regningen på forhånd, de tilslørte sannheten og konteksten, og ga den politiske ryggdekningen. Og enda et lag oppå der igjen: den teologiske ryggdekningen med den vestlige kirke som trer inn i søkelyset.

Den sørafrikanske kirken lærte oss konseptet “Statsteologien”, definert som “den teologiske begrunnelsen av status quo med dens rasisme, kapitalisme og totalitarisme.” Det gjør den ved å misbruke teologiske begreper og bibeltekster til sine egne politiske formål.

Her i Palestina har Bibelen blitt bevæpnet mot oss. Vår helt egen hellige tekst. I vår terminologi i Palestina snakker vi om imperiet. Her konfronterer vi imperiets teologi. En forkledning for overlegenhet, overherredømme, å være utvalgt og å ha spesielle rettigheter. Det har noen ganger blitt gitt et fint omslag ved bruk av ord som misjon og evangelisering, oppfyllelse av profetier og spredning av frihet og uavhengighet. Imperiets teologi blir et kraftig verktøy for å maskere undertrykkelse under kappen av guddommelig sanksjon. Det deler folk inn i «oss» og «dem». Det dehumaniserer og demoniserer. Den snakker om land uten folk selv når de vet at landet har folk - og ikke hvilket som helst folk. Den krever tømming av Gaza, akkurat som den kalte den etniske rensingen i 1948 «et guddommelig mirakel». Det krever at vi palestinere drar til Egypt, kanskje Jordan, eller hvorfor ikke bare ut i havet?

“Herre, vil du at vi skal befale ild å komme ned fra himmelen og fortære dem?” sa de om oss. Dette er imperiets teologi.

Denne krigen har bekreftet for oss at verden ikke ser på oss som likeverdige. Kanskje er det fargen på huden vår. Kanskje er det fordi vi er på feil side av den politiske ligningen. Selv vårt slektskap i Kristus skjermet oss ikke. Som de sa, hvis det trengs å drepe 100 palestinere for å få en enkelt “Hamas-militant” så får det bli sånn! Vi er ikke mennesker i deres øyne. (Men i Guds øyne... ingen kan fortelle oss at vi ikke er det!)

Hykleriet og rasismen i den vestlige verden er gjennomsiktig og forferdelig! De tar alltid palestinernes ord med mistenksomhet og forbehold. Nei, vi behandles ikke likt. Likevel blir den andre siden, til tross for påvist feilinformasjon, nesten alltid ansett som ufeilbarlig!

Til våre europeiske venner. Jeg ønsker aldri å høre deg belære oss igjen om menneskerettigheter eller internasjonal lov. Vi er ikke hvite – det gjelder ikke oss etter din egen logikk.

I denne krigen sørget de mange kristne i den vestlige verden for at imperiet har den teologien som trengs. Det er selvforsvar, ble vi fortalt! (Og jeg spør hvordan?)

I skyggen av imperiet gjorde de koloniherren til offeret, og den koloniserte til angriperen. Har vi glemt at staten ble bygget på ruinene av byene og landsbyene til de samme Gaza-beboerne?

Vi er opprørte over kirkens medvirkning. La det være klart: Taushet er medvirkning, og tomme oppfordringer om fred uten våpenhvile og slutt på okkupasjonen, og de grunne ordene om empati uten direkte handling --- er alle under medvirkningens banner. Så her er mitt budskap: Gaza har i dag blitt verdens moralske kompass. Gaza var et helvete på jord før 7. oktober.

Hvis du ikke er forferdet over det som skjer; hvis du ikke er rystet langt inn i sjelen - er det noe galt med din menneskelighet. Hvis vi, som kristne, ikke er rasende over dette folkemordet, over bevæpningen av Bibelen for å rettferdiggjøre det, er det noe galt med vårt kristne vitnesbyrd som kompromitterer troverdigheten til evangeliet!

Hvis du ikke klarer å kalle dette et folkemord. Det er det ditt ansvar. Det er en synd og et mørke du villig omfavner.

Noen har ikke engang bedt om våpenhvile...

Jeg synes synd på deg. Vi skal klare oss. Til tross for det enorme slaget vi har tålt, vil vi komme oss. Vi vil reise oss og reise oss igjen midt i ødeleggelsene, slik vi alltid har gjort som palestinere, selv om dette er det desidert største slaget vi har fått på lenge.

Men igjen, for de som er medskyldige, synes jeg synd på dere. Vil du noen gang komme deg etter dette?

Din veldedighet, dine sjokkord ETTER folkemordet, vil ikke utgjøre en forskjell. Ord om beklagelse vil ikke være nok for deg. Vi godtar ikke unnskyldningen din etter folkemordet. Det som er gjort, har blitt gjort. Jeg vil at du skal se i speilet ... og spørre: hvor var jeg?

Til våre venner som er her med oss: Dere har forlatt deres familier og kirker for å være med oss. Du legemliggjør begrepet medfølelset – en kostbar solidaritet. “Vi var i fengsel og du besøkte oss.” For en sterk forskjell fra andres taushet og medvirkning. Din tilstedeværelse her er betydningen av solidaritet. Ditt besøk har allerede etterlatt et inntrykk som aldri vil bli tatt fra oss. Gjennom deg har Gud talt til oss at «vi er ikke forlatt». Som fader Rami fra den katolske kirke sa i morges, du har kommet til Betlehem, og i likhet med magiene tok du med deg gaver, men gaver som er mer verdifulle enn gull, røkelse og myrra. Du kom med gaven kjærlighet og solidaritet.

Vi trengte dette. For denne tiden, kanskje mer enn noe annet, var vi plaget av Guds stillhet. I løpet av disse to siste månedene har klagesalmene blitt en dyrebar følgesvenn. Vi ropte: Min Gud, min Gud, har du forlatt Gaza? Hvorfor skjuler du ansiktet ditt for Gaza?

I vår smerte, angst og klage har vi søkt etter Gud og funnet ham under ruinene i Gaza. Jesus ble offer for den samme volden fra imperiet. Han ble torturert. Korsfestet. Han blødde ut mens andre så på. Han ble drept og ropte i smerte – Min Gud, hvor er du?

I Gaza i dag er Gud under ruinene.

Og i denne juletiden, mens vi søker etter Jesus, er han ikke å finne på Romerrikets side, men på vår side av muren. I en hule, med en enkel familie. Sårbar. Overlevde knapt og mirakuløst en massakre. Blant en flyktningfamilie. Det er her Jesus blir funnet.

Hvis Jesus skulle bli født i dag, ville han blitt født under ruinene i Gaza.

Når vi forherliger stolthet og rikdom, er Jesus under ruinene...

Når vi stoler på makt, makt og våpen, er Jesus under ruinene...

Når vi rettferdiggjør, rasjonaliserer og teologiserer bombingen av barn, er Jesus under ruinene...

Jesus er under ruinene. Dette er krybben hans. Han er hjemme hos de marginaliserte, de lidende, de undertrykte og fordrevne. Dette er krybben hans.

Jeg har sett og tenkt på dette ikoniske bildet av barnet i ruinene... Det er Gud med oss, nettopp på denne måten. DETTE er inkarnasjonen. Det er Rotete. Det er Blodig. Det er Fattigdom.

Dette barnet er vårt håp og vår inspirasjon. Vi ser og ser ham i hvert eneste barn som er drept og trukket ut av ruinene. Mens verden fortsetter å avvise Gazas barn, sier Jesus: «Akkurat som du gjorde det mot en av de minste av disse mine brødre og søstre, gjorde du det mot meg.» “Du gjorde mot MEG.” Jesus kaller dem ikke bare sine egne, han er dem!

Vi ser på den hellige familien og ser dem i hver familie som er fordrevet og vandrende, nå hjemløse i fortvilelse. Mens verden diskuterer skjebnen til folket i Gaza som om de er uønskede esker i en garasje, deler Gud i julefortellingen deres skjebne; Han går med dem og kaller dem sine egne.

Denne krybben handler om motstandskraft. Jesu motstandskraft ligger i hans saktmodighet; svakhet og sårbarhet. Inkarnasjonens majestet ligger i dens solidaritet med de marginaliserte. Motstandskraft fordi dette samme barnet reiste seg fra smerte, ødeleggelse, mørke og død for å utfordre imperier; å tale sannhet til makten, og levere en evig seier over død og mørke.

Dette er jul i dag i Palestina og dette er julebudskapet. Det handler ikke om julenissen, trær, gaver, lys... osv.

Å Gud, hvordan har vi forvridd betydningen av jul. Hvordan vi har kommersialisert julen. Jeg var i USA forrige måned, den første mandagen etter Thanksgiving, og jeg ble overrasket over mengden av julepynt og lys, over alt og kommersielle varer. Jeg kunne ikke la være å tenke: De sender oss bomber mens de feirer jul i sitt eget land. De synger om fredsfyrsten i sitt land, mens de spiller på krigstrommer hos oss.

Jul i Betlehem, Jesu fødested, er denne krybben. Dette er vårt budskap til verden i dag. Det er et evangelium, et sant og autentisk julebudskap, om den Gud som ikke tiet, men sa sitt ord, og hans Ord er Jesus. Født blant de okkuperte og marginaliserte. Han er solidarisk med oss i vår smerte og lidelse.

Denne krybben er vårt budskap til verden i dag – og det er ganske enkelt dette: dette folkemordet må stoppe NÅ. La oss gjenta for verden: STOPP dette folkemordet NÅ.

Dette er vår oppfordring. Dette er vår bønn. Dette er vår bønn. Hør herre Gud. Amen.

Prekenen ble først holdt av Munther Isaac i Betlehem lille julaften. Oversatt av Jakob Furuseth.

---