Omstridt hellig fjell

KOMMENTAR: Det fortelles om kalif Omar at den kristne patriarken tilbød ham å be i Gravkirken i Jerusalem etter at byen var erobret i 638. Da svarte kalifen at dersom han ba der, ville kirken bli en muslimsk helligdom. Derfor avslo han. I stedet dro kalifen til det forlatte Tempelfjellet lenger øst i byen for å be. Kalifen forsto at bønn kan være et politisk spørsmål.

Romerne rev i år 70 jødenes tempel – som sto på plassen der kong Davids sønn Salomo i sin tid bygde det første tempelet. Romerne forbød jødene å be på plassen der tempelet hadde stått. Siden har ingen jøder fått lov til å be der.

LES MER: [http://www.vl.no/verden/frykter-ny-intifada-på-grunn-av-bønnekrav-1.84103 Frykter ny intifiada]

Til himmelen. I Koranen er det omtalt et syn profeten Muhammed hadde av en reise til himmelen fra «den fjerneste (eller edleste) helligdom» – Haram al-Sharif. I muslimsk tradisjon ble det tidlig vanlig å mene at denne reisen foregikk fra Jerusalem. På 700-tallet ble Klippedomen bygd på stedet reisen skal ha startet – og Al Aqsa-moskeen like ved der de troende kunne be. Dette er nå muslimenes tredje mest hellige sted.

Kalif Omar tillot også jødene å vende tilbake til Jerusalem, men de fikk ikke returnere til tempelområdet. På 1500-tallet lot den osmanske sultanen jødene få lov til å be ved Vestmuren, som var restene av det andre tempelet – bygd av kong Herodes. Dette ble jødenes helligste sted, ofte omtalt som Klagemuren, fordi jødene klaget over tapet av tempelet der.

Tok kontroll. Slik var situasjonen inntil staten Israel ble etablert i 1948. Da erobret Jordan Gamlebyen i Jerusalem og nektet jøder å be ved Klagemuren. Det var derfor en enorm triumf, ikke bare for Israel, men for all verdens jøder, da Israel i 1967 erobret byen tilbake og tok kontroll over plassen foran Vestmuren. Den arabiske bebyggelsen foran muren ble revet og området ble åpnet for jødisk bønn.

Men hva med selve Det hellige fjell? Burde ikke jødene også kunne be der, ikke bare ved Vestmuren? Den israelske regjeringen forsto hvor politisk sensitivt det ville være i hele den muslimske verden dersom muslimene opplevde at deres helligdommer var truet. Derfor forbød man jøder å be inne på området som muslimene kaller Haram al-Sharif.

Religionsfrihet. Regjeringen kunne støtte denne politiske avgjørelsen på religiøs autoritet. Ortodokse rabbinere hadde lenge forbudt jøder å gå på fjellet der tempelet hadde stått. Det var nemlig forbudt for andre enn ypperstepresten å gå inn i Det aller helligste. Og siden ingen visste nøyaktig hvor Det aller helligste hadde ligget, kunne man ikke risikere å gå der.

De siste årene har det oppstått en bevegelse som motsetter seg dette forbudet. De støtter seg til religionsfriheten – det kan ikke være riktig at jøder nektes å be noe sted, og særlig ikke det som har vært deres helligste sted.

Det finnes imidlertid også en liten gruppe som ser dette som det første skritt for å få gjenopprettet den jødiske offertjenesten i tempelet. Først når det skjer, er Israel blitt en jødisk stat, mener de. Planene om å reise et tredje tempel støttes også av en del sionistiske kristne, som ser det som en av betingelsene for Jesu gjenkomst. De fleste ortodokse jøder mener derimot at tempelet først kan gjenreises etter at Messias har kommet.

Men skal man reise et tredje
tempel, må nødvendigvis de muslimske helligdommene forsvinne. Noen håper på Guds inngripen, for eksempel i form av et jordskjelv. Andre vil ta saken i egen hånd og sprenge de muslimske helligdommene i lufta. For noen år siden ble konkrete
planer avslørt av israelsk politi.

Rabalder. Muslimene ser derfor med den største mistenksomhet på forslagene om å tillate jødisk bønn på Tempelhøyden, og det blir utvilsomt rabalder om det blir gjennomført.

Men hva svarte kong David på spørsmålet om hvem som kan be på Det hellige fjell? «Den som har skyldfrie hender og et rent hjerte», står det i den bibelske salmen. Det er det ikke så lett å utmynte politisk i forbud eller tillatelser – men det kan jo være
en påminnelse om hva som er viktigst fra en religiøs synsvinkel.