Kultur

Svensk-dansk invasjon i Operaen

Vann slutter aldri å fascinere. Også på gulvet i Operaen byr det på sin mystiske kraft.

Tre akter rommer den første helaftens danseforestillingen som den 30 år gamle svensken Alexander Ekman har koreografert. Men det er akt to, som danses i vann, som er kveldens mest inntrykksfulle.

Vanndans. A Swan Lake hadde urpremiere på Operaen lørdag. Forventningene var store. Prøveperioden hadde vært hard. Blant annet hadde tre dansere pådratt seg lettere hjernerystelse mens de jobbet med å venne seg til å danse i vann. Men lørdag gikk det fint og de ble belønnet med stående ovasjoner fra fullsatt sal.

Ablegøyer. Det kan gi en ekstra sprett å ta sats på en gammel suksess når du vil skape noe nytt, men Ekmans svanesjø kunne greid seg godt uten den klassiske Svanesjøen. Det vil si, med tanke på oppmerksomheten som er blitt denne nye danseforestillingen til del, var det smart å relatere til alle balletters mor. Men det er ikke mer enn et par musikalske og visuelle hint igjen av det vi forbinder med den. Og så en akt der koreografen lager ablegøyer rundt tanken på hvordan i all verden noen kunne komme på å lage en forestilling om svaner.

Snakking. Humor er en viktig ingrediens i Ekmans forestilling. Særlig i første akt, som er todelt. Først møter vi hele ensemblet i en lettere absurd avdeling der de flanerer over scenen og går ut og inn av 21 dører i litt vekslende sammensetninger. Innimellom utvikler smellingen med dørene seg til en del av musikken. Det er skikkelig tøft. Den stringente regien, enkelte karikaturer, og de stadig overraskende måtene å kombinere karakterene på, skapte mange morsomme assosiasjoner.

Deretter heises det ned et skrivebord med produsentpamp (Fridtjov Såheim) og en sofa med kunstner (Jan Gunnar Røise), som sammen skal lage en musikal. I denne sekvensen er det mye snakking og lite dans. Den er kveldens svakeste parti, selv om den rommer enkelte sprø elementer, som kaller på smilet.

Tiurleik. Ballettsjef Ingrid Lorentzen treffer spikeren på hodet når hun kaller 1. akt noe midt mellom teaterlek og tiurleik. Det kan virke som om teamet har hatt idédugnad og kommet på en masse sprø ideer, og ikke hatt hjerte til å stryke noen. De stokker dem bare litt og forviser enkelte til periferien på scenen: En danser med ryggsekk prøver å bli en zeppeliner, en annen svever litt umotivert med propell oppi bakveggen.

Bruser. Men når teppet går opp etter pause, og vi får se vannballetten, blir vi raskt fengslet. Musikken varsler noe alvorlig, og før danserne kommer til syne, vises levende bilder av vann over hele det store sceneteppet. Vann i svart-hvitt pøser fram, perler, bobler og bruser, mens musikken drar oss inn i stemningen: skjebnetunge paukedrønn, blåsernes sang, strykernes frenetiske aksjon og til slutt en leken xylofon.

Mikael Karlsson heter mannen som har skrevet denne musikken. Han har sans for dramatikk, og har blant annet komponert for TV-serier som Battelfield og CSI. Musikken vi hørte Operaorkesteret framføre lørdag rommet enkelte utsøkt nydelige partier, noen tøffe oppbygninger, samt også noen florlette stemningsanslag, som i den drømmende starten med skimrende strykere. Man kunne imidlertid ønsket seg litt bedre sammenheng mellom de ulike partiene.

Høydepunktet. Og så, høydepunktet: 23 dansere i et «basseng» på 16x16 meter, stemningsfullt lyssatt. Først rolig, så mer og mer aktivitet. De plasker, tramper, danser og ikke minst skliiiiiiiir bortover på det glatte gulvet, og vannet er med på leken og svarer med sin egen dans i lufta. Effekten av vannet forsterkes også ved at dets bevegelser projiseres opp på veggene, og mot slutten kommer også et stort speil til i bakkant og fordobler effektene. Det er simpelthen besnærende. Og man må bare bøye seg i beundring for at danserne har gitt seg også denne utfordringen i vold.

I ett parti ser vi en svart og en hvit «svane» i pas de deux ute i vannet. Melissa Hough og Camilla Spidsøe tolker kampen mellom onde og gode krefter, og denne dansen kunne gjerne vært utvidet.

Gøy nå. Det er noe overdådig over hele denne forestillingen. Og ennå har jeg ikke nevnt kostymene. Rålekre kreasjoner av den danske designeren Henrik Vibskov. Eller sangprestasjonene til The Diva: Elisabeth Teige, som dukker opp med sin store røst rett som det er.

Men å kalle dette en ballett i tre akter er en tilsnikelse. Eller eventuelt en bekreftelse på Ekmans erklæring om at det han helst vil, er å overraske. Han vil at vi skal ha det gøy nå.

Les mer om mer disse temaene:

Marianne Lystrup

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur