Savner fortellinger om abort

– Det er noen deler av livet vi ikke ser i litteraturen, sier Kristina Leganger Iversen.

Hennes nye bok, I ringane, åpner­ med en av dem: Jo ligger på badegulvet og har akkurat tatt ei pille som skal støte ut fosteret hun har i magen.

– Sammenlignet med hvor mange tekster som skildrer sex, så er det veldig få tekster som skildrer abort. Det er et stort ­eksistensielt og moralsk valg som jenter tidlig blir bevisst på, sier Iversen.

LES MER: – Dette svangerskapet kan jeg ikke gjennomføre, tenkte Kristin Gunleiksrud Raaum

Poesien romaniseres

Kristina Leganger Iversen begynte å skrive dikt etter å ha eksperimentert med å skrive hiphop-tekster på nettet i begynnelsen av tenårene. Debutboka Hjartemekanikk kom i 2011, og var en diktroman.

– Det måtte bli dikt. Prosa krever at du blir et sted over tid, mens poesien kan snitte rett inn og finne det som er mest fundamentalt, i en situasjon, et øye­blikk eller en relasjon, sier Iversen.

Denne gangen har hun skrevet en roman, men formen ligner likevel lyrikk. Iversen, som for tiden er doktorgradsstipendiat i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, der hun forsker på svensk og dansk samtidspoesi, sier mye av dagens poesi grenser opp mot romanen.

– Jeg tror mange velger poesi fordi de tenker at de ikke kan skrive en roman. Innenfor poesi­sjangeren har du større frihet, men den friheten kan man ta seg innenfor romansjangeren også, sier Iversen.

Hun har gått fra å skrive dikt som forteller en sammenhengende historie, til å skrive en ­roman der vi får innblikk i hoved­personen Jo sitt forhold til foreldrene, broren og kjæresten, fortalt glimtvis gjennom ulike faser i livet.

– Heller enn å skrive dikt som kunne vært prosa, vil jeg skrive prosa som nærmer seg diktet.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Sjokkert

Abortspørsmålet har vært i bevisstheten hennes lenge. Allerede som tenåring tenkte Kristina Leganger Iversen på hva hun ville gjort dersom hun ble gravid, selv om det ikke var noe som tilsa at det ville bli aktuelt.

– Jeg snakket med en gutt om hva jeg ville gjort hvis jeg ble gravid, og han sa: «Men er det ikke bare å ta en abort, da?» Jeg ble sjokkert over at noen kunne tenke at det var så selvsagt. Det er overraskende at en ung mann tok for gitt at en kvinne ville ta abort hvis hun ble gravid.

Hun mener den offentlige samtalen om abort gjerne blir en diskusjon om rett og galt, enten politisk eller moralsk. Som forfatter er hun interessert i erfaringen det er å gjennomføre en abort.

– Selv ikke de venninnene jeg har som snakker om alt, snakker om abort. Det er ikke så mange stemmer i offentligheten som forteller om slike erfaringer.

LES MER: Rekordlave aborttall

Tabubelagt kroppsvæske

Kristina Leganger Iversen kan trekke fram flere erfaringer hun savner i litteraturen. Første og eneste gang hun har sett en tampong beskrevet i en tekst, var i Siri Hustvedts Lily Dahls fortryllelse, der hovedpersonen, som jobber på en kafé, plutselig får menstruasjon akkurat idet mannen hun er forelsket i kommer inn døra. Iversen syns det er rart at så få forfattere skriver om mensen.

– Mensen er en universell erfaring, noe alle kvinner har i over 30 år av livet sitt, ingen spesiell opplevelse. Det er masse kroppsvæsker man skildrer hele tida, som spytt og svette, men at mensblodet skal være så ekstremt tabu, er rart. I actionfilmer spruter det blod hele tida, men det er interessant at dette blodet, som ikke er noe sykelig, voldelig eller farlig, bare en del av å være menneske, blir for sterk kost.

Iversen henviser til at et bilde av en kvinne som hadde blødd igjennom buksa, som kunstneren Rupi Kaur la ut på Instagram, ble slettet av bildedelingstjenesten, mens Facebook inntil nylig sensurerte bilder av ammende kvinnebryst.

– Det er seksualisert vold og perfekte kropper overalt, men amming, den måten de fleste av oss får vår første næring, som kun er kjærlighet, omsorg og en fungerende kropp, blir for mye for oss, sier hun.

LES MER: – Mange har opplevd det same sjølv

Allmenngyldig erfaring

Da hun debuterte litterært som 22-åring, var Kristina Leganger Iversen redd for at boka skulle bli stemplet som kvinnelitteratur. Det er hun ikke lenger.

– Når du lever i en verden der kroppen alltid er et prosjekt, der det handler om hvordan den kan prestere eller hvor vakker den kan være, har du to muligheter som ung, kvinnelig debutant. Jeg valgte å skrive om kropp på en minst mulig kjønnet måte. I Hjartemekanikk ønsket jeg å skrive om hvordan kroppen kan elske, sørge, bli skadet og overleve. Jeg ville ta tilbake kroppen som noe man lever i, og har det godt eller vondt i, rent fysisk, forteller Iversen.

Nå har hun valgt en annen strategi.

– Denne gangen går jeg heller inn i de mest spesifikke kvinnelige, kroppslige situasjonene og insisterer på at de er allmenngyldige og interessante.

Iversen satte seg ikke ned for å skrive en roman om abort, men innså etter hvert at dette var et tema som gikk igjen i flere av tekstene hun hadde skrevet.

– Å ta stilling til om du skal bære fram et menneske eller ikke, er den sterkest ladde, eksistensielle situasjonen du kan oppleve. Det er ingen liten, personlig erfaring.