Pave Benedikts nye Jesus-bok frikjenner jødene for skyld i Jesu død. Det var den oppsiktsvekkende forhåndslanseringen fra Vatikanets PR-avdeling. Nå er boken kommet, slik at vi kan lese hva Ratzinger skriver i det andre bindet om Jesus, Jesus fra Nasaret. Fra inntoget i Jerusalem til oppstandelsen.
Det viser seg at de mest kyndige kommentarene til denne meldingen hadde rett: Det er ikke mye nytt i dette. Dette har bibelforskere og kirkeledere sagt i minst én generasjon. Det er velkjent at evangeliene beskriver hvordan jøder i Jerusalem var skyld i at Jesus ble tatt til fange, dømt og henrettet en påske i Jerusalem ca. år 30. Disse beretningene ble senere brukt til å overføre skyld til «alle jøder» gjennom alle tider, slik at mange jøder opp gjennom historien har opplevd å bli beskyldt for å ha «drept Jesus». Dette er selve kjerneeksemplet på å overføre «fedrenes skyld til barna».
Bortforklaringer. Ikke minst holocaust førte til krav om at kirkene måtte ta avstand fra disse beskyldningene mot jødene. Dette har forskjellige kirkesamfunn, ikke minst den katolske kirke, vist sterk vilje til å gjøre. Men hva skulle de gjøre med de fortellingene som var utgangspunktet?
Ratzinger forsøker – som mange andre fortolkere – å bortforklare evangelienes anklager. Det kommer fram når han diskuterer hvem som anklaget Jesus. Johannes-evangeliet beskriver dem som «jødene». Her sier Ratzinger at siden alle, også Jesus og hans disipler, var jøder, kan det ikke være ment allment om jødene som gruppe. Han hevder at Johannes-evangeliet bruker «jøder» i en klart definert betydning om «de jødiske ledere», eliten knyttet til templet, som hadde interesse av å rydde Jesus av veien.
Dermed redder han jødene som folkegruppe fra anklagene og beskytter Johannes-evangeliet fra anklagen om å være jødefiendtlig. Men problemet er at Johannes-evangeliet ikke lar seg redde. Det bruker nemlig betegnelsen «jøder» ikke bare om tempellederne, men også i videre betydning om Jesu jødiske motstandere. Anklagene er ikke historie, men polemikk skrevet kanskje 60 år etter Jesu død, for å ta avstand fra de jødene som ikke trodde på Jesus.
Anklage. Den samme type polemikk finnes i det ordet som er mest drastisk i sin kritikk av jødene. Det er Matteus-evangeliet 27:25, ropet fra folkemengden som tar på seg skylden for henrettelsen av Jesus når Pilatus vasker sine hender: «Hans blod komme over oss og våre barn». For alle som leser Matteus-evangeliet i sammenheng er det klart at dette er en polemisk anklage som får adresse ikke bare til dem som var tilstede, men også til etterkommerne.
Dette er et så åpenbart ubarmhjertig utsagn at alle kristne må ta avstand fra det. Men Ratzinger tilslører den moralske kritikken ved å lage en kristelig tolkning: Siden Jesu blod representerer renselse, er disse ordene ikke en fordømmelse, men snarere forsoning og frelse. Dette er et forsøk på renvasking av Matteus-evangeliet, og også et forsøk på «tvangsfrelse» som mange jødiske forskere vil betakke seg for.
Uklar blanding. Det er viktig at paven, med sin autoritet, avviser de gamle anklagene om alle jøders ansvar for Jesu død. Dette er først og fremst et hermeneutisk problem: Det er moralsk uansvarlig å gjenta disse anklagene mot jøder i senere tider. Vi kan forstå dem som uttrykk for polemikk fra en presset minoritet, men vi kan ikke som Ratzinger løse problemet ved å bortforklare polemikken.
Den historiske kritikken må si at evangeliene fortegner bildet, tillegger religiøse motiver for stor vekt og kommer med anklager vi må ta avstand fra. De aller fleste historikere – også Ratzinger – vil si at Pilatus og romerne hadde egne, politiske grunner til henrette Jesus for å unngå opptøyer fra tilhengerne hans. Men Ratzinger lager en uklar blanding av gode intensjoner og historisk kritikk.
Ikke historie. Det er en også forvirrende bruk av terminologi når han sier at målet med boken er «å få sikker kunnskap om den virkelige, historiske Jesus.» For han drøfter ikke problemene med å rekonstruere historien rundt Jesu siste påske i Jerusalem. Det gjelder særlig forholdet mellom de tre første evangeliene og Johannes-evangeliet som har en helt annen historie. I stedet kombinerer han beretningene hos alle evangeliene til en «evangelieharmoni,» der alle fortellinger og alle taler i alle evangeliene er med. For 50 år siden var dette måten lidelseshistorien ble lest i norske kirker langfredag.
Boken er derfor ikke historie, men Ratzingers teologiske fortolkning av lidelseshistorien. Det dreier seg om hvordan Jesus kan ha sett sitt liv i lys av salmer og profetord fra Det gamle testamentet, og hvordan de første kristne forsto hans liv og skjebne. For lesere som har kunnskap og interesse for Bibelen, åpner Ratzinger et bredt lerret av fortolkningshistorie. Men kritiske lesere vil legge merke til at den forskningen han bygger på, skriver seg fra hans egen fortid som teologisk professor.
Svak argumentasjon. Siste del av beretningen om Jesu påske er viet oppstandelsen. Her kommer igjen forholdet til historien opp med samme modell Ratzinger har brukt før: Her er historie, men samtidig mer enn historie. Han sier at oppstandelsen begynner i historien, men at den så å si bryter ut av den og etablerer en ny, absolutt virkelighet.
Det historiske ligger i at oppstandelsen ble attestert av vitner som måtte ha opplevd noe «virkelig» utenfor dem selv, ikke bare en mystisk indre opplevelse. Han begrunner det «historiske» med at de visjonene som omtales, må ha hatt en ytre, målbar årsak. Dette virker som en forbløffende svak argumentasjon.
Ratzinger bemerker også at i formelle bekjennelser om oppstandelsen er det bare menn som er vitner. I fortellingene om den tomme grav derimot er det kvinner. I forsøket på å forklare betydningen av denne forskjellen, kommer den katolske kirkes dilemma tydelig fram. Kirkens «juridiske struktur» er grunnlagt på Peter og apostlene, men i kirkens «daglige liv» er det kvinnene som åpner døren til Herren, og som derfor også får erfare den oppstandne. Så overbevisende Ratzingers engasjement er for at de som leser hans bok skal «møte Jesus», så lite overbevisende er henvisningen til at kirken skal bli styrt av en «juridisk struktur.»
Religiøs fortolkning. Denne boken er ikke først og fremst historien om Jesu påske, men Ratzingers religøse fortolkning. Selv om han er tilbakeholdende med referanser til seg selv er det nærliggende å se et personlig element særlig i beskrivelsen av fotvaskingen. Dette er fortellingen i Johannes-evangeliet om hvordan Jesus ved avskjedsmåltidet med disiplene vasket deres føtter. Den finnes ikke i de andre evangeliene som i stedet har fortellingen om nattverden. For Ratzinger blir fotvaskingen det sentrale sakrament i påsken, ikke bare som et eksempel på å tjene andre, men som uttrykk for Jesu kjærlighet som forener ham med disiplene. Dette er sikkert en tolkning som preger paven når han selv går inn i Jesu rolle. Det skjer i et av de sentrale ritualene i påskefeiringen i Roma når paven skjærtorsdag foretar en fotvasking av tolv menn.
De som har oppfattet Ratzinger som kirkepolitiker og som en streng håndhever av rettroenhet, kan bli overrasket over hans personlige Jesus-forhold. Men det er åpenbart dette som bærer hans engasjement i boken og som gjør det til en bok også om pavens påske.