Kultur

Det står en veske igjen på scenen når Svein Tindberg rusler ut etter forestillingen Abrahams barn. I den ligger de hellige skrifter fra jødedom, kristendom og islam. Er det egentlig ett hellig skrift i tre bind?

Spørsmålet blir hengende etter at Svein Tindberg har holdt oss i ånde gjennom den to timer lange forestillingen. Alene på den enorme Hovedscenen på Det Norske Teatret har han gjenfortalt historien om Abraham som vandret fra Ur i Kaldea og inn i grunnfortellingene i jødedom, kristendom og islam. Han har også fortalt om sin egen vei på leting etter Abraham, og han har klart det utrolige nok en gang: Skapt godt teater av tekster som i utgangspunktet tilhører de hellige rom.

Muslim! Forestillingen er resultat av årelang interesse. Da han for seksten år siden var på reise i Jerusalem – en by han mente han visste alt om etter arbeidet med Markusevangeliet, teatersuksessen fra 1995 – opplevde han i løpet av to dager to ulike guider, én kristen og én muslim, med to ulike fortellinger knyttet til samme hellige sted. «Ibrahim var muslim!», ropte den palestinske guiden – og Svein Tindberg dro på leting etter Abraham – av muslimer kalt Ibrahim – både i de hellige bøkene og hos skriftlærde fra de tre religionene. Da han skulle lage teater, slapp han derimot å lete; det måtte bli Kjetil Bang-Hansen som regissør og John-Kristian Alsaker som scenograf. De tre har vunnet seire før, her gjør de det igjen.

Smilehull. Det krever stort mot å stå to timer alene på en scene med en tekst en selv har arbeidet fram. I tillegg står Svein Tindberg alene på den største scenen i huset. Opprinnelig var forestillingen ment for en av de mindre scenene på Det Norske, men på grunn av hendelsene 22. juli valgte teateret å utsette en planlagt produksjon på hovedscenen, og et lite fortellerteater tok et stort sprang til ett av Norges største scenegulv.