Kultur

– Kvinna er nærare det musikalske

Spelemannen Knut Hamre meiner det feminine er nærare musikken.

Knut Hamre har levd i folkemusikken heile sitt liv. Blant dei han har lært av og dei han har lært til. Han opplever at det feminine er nærare det musikalske enn det maskuline er.

– Mannen er kanskje reddare og skal vakte ei rolle. Det er noko eg ser også blant borna. Når kvinnene veks opp, er dei ikkje så redde for å bruke alle element i sjelelivet som mannen. Han skal syne at han er sjefen i eit eller anna hierarki, seier Hamre.

Dei siste tretti åra har talet på kvinner som speler fele eksplodert slik at det no antakeleg er fleire jenter som speler fele enn gutar.

– Det sjelelivet eg er ute etter å byggja vidare på, finn eg i fleire tilfelle hjå jenter enn hjå gutar. Jentene i kulturskolen er ofte mindre bastante og har eit meir utvikla kjensleliv. Dei har ofte eit større medvit, og den sosiale samkjensla er sterkare. Men det som er bra og ironisk med gutane, er at fordi dei ikkje alltid er så omsynsfulle, kjem dei ut på banen på eit heilt anna sett. Gutar tek som oftast sjansar på ein annan måte, sier Hamre.

Steikte poteter. I karmen på Kaffistova ligg to gilde hardingfeler i kvar sin koffert. Ein tallerken bognar av steikte poteter, bønner og brent bacon framfor den svoltne Knut Hamre. På andre sida av bordet klarer Benedicte Maurseth seg med eit patentsmørbrød.

Dei kunne vore far og dotter. Dei er meister og elev. Og dei er i byen for å selje inn den nye boka Å vera ingenting. Ei lita bok om det aller inste i vår rikaste musikk.

– Eg ville skrive ei bok om eit fag og ein tradisjon som eg elskar­ djupt. Hardingfela har fylt heile livet mitt, seier Maurseth.

Før vi kom, snakka dei om si eiga usikkerheit. Og det er ikkje hovudstaden eller journalisten som skremmer. I boka fortel Maurseth at dess eldre ho vert, dess mindre føler ho at ho kan. Trøysta ho får av han som har lært ho alt, er at slik har han det òg.

Det vibrerer i ein mobil.

– Denne må eg ta, seier Hamre og held fram med mild røyst: «Hei, Simon. Det var veldig bra det du gjorde i går.»

Slik har Hamre-elevane ei open line til meisteren. Ein-til-ein. Slik hadde Hamre det til sin meister, Anders Kjerland, heilt frå han som gutunge banka på døra hans fyrste gongen.

– Handverket eg lærte av Anders har eg lent meg på heile mitt spelemannsliv.

Åleine. 16. mai er det 40 år ­sidan 12 år gamle Knut la i veg på sykkel den smale og svingete vegen frå Folkedal mot ­Eide i Granvin. Han skulle ha sin ­fyrste time heime hos Kjerland. Gjennom ti år lærte han seg her alt av slåttar, teknikk og historikk. Den gongen var Knut reint åleine blant dei unge om å ville s­pele hardingfele.

– Ja, i Beatles-perioden var det ein hunger etter å høyre musikk frå den store verda. Men så kom du fram til 1970-talet med EU-kampen og folkrocken. Då snudde det igjen mot røtene, og fela kom på kartet igjen.

– Men din lærarinnsats i musikkskolen vart avgjerande?

– Nei, det var mange som bidrog, svarer Hamre, og Maurseth bryt han av.

– Du er litt audmjuk no. Mange spelte fele, men du lærte deg jo alt. Hadde ikkje du lært deg stoffet etter Anders Kjærland, ville mykje av musikken ha vorte borte.

Han medgir at han var åleine. Dei eldre var veldig glade om det kom ein unge og ville spela.

– Folkemusikken blomstra, men det var generasjonen føre meg som heldt på.

Boka startar som ein road-movie gjennom Hardanger.

– Det er heilt vanvitig kva for ein kulturarv som ligg gøymd i kvart einaste hus, sjølv i dei falleferdige. Nokre stader er det berre ein grasbakke igjen der det har budd kunstnarar som kunne ha vore ein Bach eller ein ­Mozart, seier Maurseth.

I eitt hus har spelemannen budd, i eit anna heldt kanskje felemakaren på. Grunnen til at vi har hardingfela i dag, er den verksemda som fyrst vart sett i gang i Hardanger.

Murarsvein. Knut Hamre gjekk i lære som murarsvein på Voss og arbeidde som murar fram til 1981.

– Kor lenge er det sidan du tok i ei murarskei?

– Det er ikkje lenge. Eg driv fortsatt og hjelper folk med det. Og syns det er kjekt. Eg har i grunnen aldri vore redd for hendene mine.

Då Maurseth fikk ein lapp på skulen med tilbod om valgfag, kryssa ho tilfeldig av for hardingfele.

– Eg tenkte heller aldri på at eg skulle bli musikar. Eg synest berre det er så fantastisk å spele. Det var Knut som inviterte meg inn. Eg har ikkje hatt nokon annan strategi enn at eg vil lære meg musikken og halde på med å spele.

Frå 'fortrylt' til naiv. I boka fortel Hamre at han vart fortrylt som barn.

– Kva skjedde?

– Eg vart heilt hekta i tonane og klangane. Det var ein tilstand der eg var totalt oppslukt. Far min spelte litt til husbruk, og naboane spelte. Musikken var til stades i heimane. Dei var småbrukarar eller fabrikkarbeidarar, men dei hadde felene som dei spelte på om søndagane.

I boka skriv Maurseth slik: «Å spela er som å anda, og det er det einaste som gjev meining.» Frå ordet «fortrylt» går det ei line til ordet naiv. «Eg var grueleg naiv», seier Hamre ein stad.

– Det var før alle tenkjelege strategiar om å bruke musikken for å oppnå andre mål. Det var musikken si eiga kraft som betydde noko for meg. Det har med fortryllinga å gjere.

Angsten og uroa. – Var det då naiviteten glapp at angsten kom?

– Ja, angsten kom nok då dei utanforliggande tinga tok over styringa. Då ein ville prøve å ­leve opp til andre sine forventningar, seier Hamre.

– Du har ei stor uro i deg som ­aldri forsvinn. Kva er forholdet mellom angsten og uroa?

– Vi snakka om det nett før du kom. Tvilen og uroa er ei positiv drivkraft. Du må vidare og søke det ukjende. Angsten er lammande.

– Og destruktiv, legg Maurseth til.

Ho kjenner seg att i både uro og angsten.

– Uroa er heilt nødvendig for å lage god kunst. Tryggleiken må ikkje forvekslast med skråsikkerheit. Då vil ein fort bli sjølvsentrert og stå i vegen for det ein held på med, seier ho.

Felemakaren Anders Aasen måtte lage ei ny fele kvar gong sjølv om han hadde laga ei som var heilt perfekt. Han kunne lett ha fulgt oppskrifta kvar gong. Men han måtte ta sjansar for å komme vidare.

– Ein kan fort kjede seg om ein lykkast med noko. Då er det ikkje så moro lenger. Det interessante er prosessen, seier Hamre.

Sakna det åndelege. Då Knut Hamre braut med den første meisteren sin, Anders Kjerland, var det fordi han sakna det å­ndelege i musikken.

– Om ein kan sjå det funksjonelle og handverksmessige på eine sida, så er det åndelege på den andre sida det ein ikkje heilt veit kva er. Det er vanskeleg å sette ord på slike ting. Hjelp meg litt du, Benedicte.

– Det åndelege må til for at spelet skal løfte seg til noko anna enn det funksjonelle, repliserer ho.

Dei har eit eige ord for den opplevinga av at musikken løfter seg. Svevet. Frå læremeisteren Bjarne Herefoss har Knut Hamre lært mykje. «Om han ikkje var i det han kalla «svevet», kunne det stundom detta saman til ingenting.» Sjølv har Hamre «arbeidd eit heilt liv for å betra og oppretthalda handverket sitt. I von om å kanskje greia å laga svev.»

– Dette svevet søker ein heile tida i måten ein lever og tenkjer på. Då må ein leve fritt frå strategiar og analytisk tenking. «Vi må skape først, og tenke etterpå», sa teaterregissør Kjetil Bang-Hansen då vi jobba saman, seier Maurseth.

Ho må medgi at ho har opplevd det sterkast når ho sit heime heilt åleine med fela, og gjerne etter å ha spelt samanhengande i mange timar. Suggesjon er eit ord som ligg tett på.

– Hjå meg kjem svevet når alt ligg til rettes, uavhengig av tid og stad. Men eg kan telje på éi hand gjennom eit heilt liv dei gongene svevet verkeleg har kome medan eg har vore på scena, seier Hamre i boka.

Olav H. Hauge. Ni år gamal vart Knut hekta på dikta til Olav H. Hauge, diktaren frå nabobygda. I 20 år gjekk han ut og inn på tunet hos diktarhøvdingen. Dei stod også saman på scener med dikt og spel. Han kallar Hauge for sin andre meister sjølv om han ikkje lærde musikk av gartnaren. Han sat hos diktaren kvelden før han døydde.

– Meister-og-elev-forholdet vårt var endelause samtalar og diskusjonar om ulike tema som kunst, religion, dikting, musikk, filosofi, politikk og historie, fortel Hamre.

– Kven er din Olav H. Hauge, Maurseth?

– Kan ikkje han få vera min òg? Eg har skjønt at Knut sin pedagogikk er eit resultat av dei tre meistrane hans. Knut har vore min Olav H. Hauge. Gjennom han har eg lært grundig om handverket. Eg har fått lov til å improvisere slik som Herefoss gjorde. Men du er òg opptatt av filosofi, du introduserte meg for Hauge, vi har vore på biletkunstutstillingar og diskutert, lest Schopenhauer saman. Eg synes og eg har lært mykje av å samtale med Jon Fosse.

«Fyrst knekte eg publikum, så spila eg for Gud», skal Bjarne Herefoss ha sagt.

– Eg oppfattar det slik at han lyfte musikken opp på eit anna plan ut over det trivielle, seier Hamre.

– Kva er det religiøse hos deg?

– At det finst ei kraft utanfor oss som er til hjelp og omsorg utan at eg kan seie eksakt kva det er.

Ro i kyrkja. Det Hamre fann i kyrkja som barn, finn han ikkje lenger. Likevel finn han stor ro der.

– Det gjer noko med ein å kome inn i eit rom som er dedikert til noko større enn seg sjølv, meiner Maurseth.

– Det vil eg understreke. Det opnar opp noko i meg som gjev meg hjelp til å tona ned meg sjølv, seier Hamre.

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur