Håpløs kamp mot feil

Bjørn Are Davidsen har gjort mye for å korrigere nåtidens misoppfatninger av fortiden. Vi omgis av såkalte faktoider på alle kanter; forestillinger som holdes for å være sanne, men som er feilaktige. Hvem har ikke hørt at millioner av hekser ble brent på bålet i middelalderen, da folk trodde at jorden var flat og kirken forfulgte alle som mente noe annet? Hvor ofte gjentas det ikke at kirken på kirkemøtet i Nikea med knapt flertall vedtok at kvinnen hadde sjel, og at de samtidig bestemte seg for å brenne alle alternative evangelier om Jesus?

Noen har sikkert også hørt at kirken brant ned biblioteket i Alexandria, og utryddet så mye den kunne av kunnskapen fra den greske antikken? Eller hvordan kirken i nyere tid fordømte Kopernikus og fengslet Galileo Galilei i årevis for deres forsøk på å plassere solen i sentrum for solsystemet? Alt er innordnet en større historie der kirken framstår som bakstreversk, antivitenskaplig og framskrittshindrende. Kirken er kort og godt historiens «bad guy», som bare langsomt er blitt overvunnet av humanismens og vitenskapens lys.

Konflikt. At ingen av de nevnte faktoidene stemmer med virkeligheten er en annen sak. De dukker likevel opp i alt fra avisartikler til skolebøker, fra Dan Brown til leksika. Og i Berthold Brechts skuespill om Galilei – Galileo – som igjen er satt opp på Nationaltheatret i Oslo. Her gis det en litterær behandling av konflikten omkring vitenskapsmannens konflikt med kirken.

For mange representerer denne fiksjonen en historisk «sannhet». Og ettersom de færreste egentlig har vidtgående kunnskaper om historien i antikken, middelalderen og renessansen, eller basiskunnskaper i teologi og filosofi, blir man ganske målløse når påstandene blir framlagt med selvsikker overbevisning.

Overmakten. Det er i dette landskapet Bjørn Are Davidsen driver sitt sisyfosarbeid; han dytter opplysningens stein opp i lyset gang på gang – for bare å se den rulle ned igjen ved vekten av bestselgende krimbøker eller fordummende avisartikler.

Edruelige fakta selger dessverre atskillig dårligere enn spekulative myter. Men det er uansett godt at noen tar jobben å kjempe mot overmakten. I 1998 ga han ut boken Da kvinnen fikk sjel – og andre historier. Nå er det kommet en oppdatert og utvidet utgave, med tittelen Da jorden ble flat – Mytene som ikke ville dø.

Styrken i Davidsens formidling er at han ikke faller for fristelsen å skjønnmale kirkens historie. Han er tydelig på at det faktisk er mye å finne for den som leter etter uforstand, sneversyn og maktovergrep. Annet er neppe å vente når vi snakker om en institusjon som har omfattet millioner på millioner av mennesker gjennom 2.000 år. Men imot en del myter om denne historien har Davidsen gått til de historiske kildene for å se om de stemmer. Og det gjør de som oftest ikke.

Hekser. Noen ganger har en fjær blitt til fem høns, som når det gjelder omfanget av hekseprosessene. Det er ikke uvanlig å høre at fem eller ti millioner hekser ble brent på bål i Europa. Det dokumenterbare antallet dreier seg om 20.000, mens det dobbelte er et sannsynlig estimat.

Dette gjør ikke heksebrenning mer akseptabelt, men det viser at omfanget var mye mer begrenset enn folketroen vil ha det til. I forholdet til vår egen tids folkemord og politiske overgrep, er omfanget relativt beskjedent. Og for ordens skyld: Hekseprosessene tilhører ikke middelalderen. «Middelalderen var for opplyst til utbredt tro på hekser,» som Bjørn Are Davidsen skriver.

Inkvisisjonen. I andre sammenhenger viser Davidsen hvordan historien er blitt omskrevet til det ugjenkjennelige. Inkvisisjonen er et ord som får det til å gå kaldt nedover ryggen på moderne mennesker, mens virkeligheten var at inkvisisjonsdomstolene (inkvisisjonen var ingen sentral institusjon) i sin historiske sammenheng i det store og hele både var grundigere og mer edruelige enn andre domsinstanser i samtiden.

Davidsen gjennomgår en rekke myter i boken, fra kirkemøtet i Nikea, via korstog, middelalder, heksebrenning, kampen mot vitenskapen til moderne spekulasjoner om verdensrommet. Han belegger alle opplysninger og påstander nøye gjennom mer enn 500 fotnoter.

Hegemoni. Grunntesen i George Orwells bok 1984 er at den som behersker fortiden også behersker fremtiden. I vår tid foregår denne kampen om fortiden kontinuerlig. En av de «store» historiene dreier seg om vitenskapens og humanismens seier over religion og overtro. Alle små historier om kirkens mørke fortid og dens kamp mot framskrittet, er i bunn og grunn en kamp om makten på dagens livssynsmarked. Kirken skal ikke skjule eller forsvare fortidens feil, men den skal heller ikke godta en historieforfalskning som nærmest demoniserer dens fortid.

Bjørn Are Davidsens bok er god å lese for den som ønsker å ha litt faktakunnskap i bagasjen neste gang påstandene kastes fram over lunsjbordet om at kirkens vedtok kvinnens sjel i Nikea, om at godseiere i middelalderen hadde rett til en natt med en jomfru før hun giftet seg, at kirken ville bannlyse lynavledere, eller at man trodde Columbus ville seile utfor kanten av jorden. For opplysningens skyld: Man trodde ikke at jorden var flat i middelalderen.