Frister med lukkede religiøse miljøer

Ingar Johnsruds debutbok Wienerbrorskapet er bare én av mange bøker som tar utgangspunkt i en religiøs sekt. Hvorfor er religiøse sekter et stadig mer yndet tema i litteraturen?

– Det er nærmest en naturlov. Alt som er lukket og hemmelig fascinerer, sier journalist i NRK Brennpunkt og forfatter Bjørn Olav Nordahl.

Stengt

Ingar Johnsrud har alltid vært fascinert av små, lukkede miljøer. I sin bokdebut bruker han det for å oppnå en egen dynamikk.

– Jeg har puttet alle elementer jeg synes er spennende i en gryte og rørt rundt, forklarer Ingar Johnsrud.

I gryta putrer politiske intriger, krigshistorie og konspirasjonsteorier sammen til en historie der en fremtredende KrF-politikers datter plutselig forsvinner. Etterforskningen leder frem til en lukket kristen sekt.

– Hvorfor har du valgt å legge handlingen til en sekt?

– Vi lever i et åpenhetssamfunn hvor idealet er gjennomsiktighet på så mange felter av livet, mot myndigheter, men også mot hverandre. Men det er noen få, lukkede rom igjen i samfunnet og det fascinerer oss, det være seg frimurerlosjen eller lukkede religiøse menigheter. Vi vil vite mer om stedene som stenger omverdenen ute, sier bokdebutanten som til vanlig jobber som journalist i VG.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Ta de svakes side

Bjørn Olav Nordahl tok med sin debutbok «Nesten til stede» utgangspunkt i egen oppvekst i adventistmiljøet. Siden har han skrevet flere krimromaner hvor leseren innlemmes i små, lukkede miljø.

– Å knytte litteraturen til religiøse sekter spiller på det som bor i de fleste; et ønske om å kikke og å bli opplyst, sier Nordahl.

At miljøene gjerne har autoritære ledere som utøver makt over sine undersåtter, gjør at leseren kan få utløp for behovet for å være på den svakes side. Her har forfatterne en moralsk agenda.

– Samtidig er det en religiøs koloritt som fascinerer. At jeg selv opplevde det som naturlig å spise soyapølser og gå med grønn klø-dress på lørdager, oppleves som interessante særheter for andre. Det handler om at noen åpner opp og slipper lyskasteren inn.

– Rommer religiøse sekter et større fall enn andre miljøer, som dermed egner seg litterært?

– Ved at man i sekter og kirkesamfunn meisler ut hvordan livet skal leves ned til detaljnivå, legges lista veldig høyt. I slike miljøer får lederne fort en stedfortredende rolle for Gud. Da blir kortspill, kino og lørdagsdans, ting som egentlig er av ikke-etisk betydning, plutselig av religiøst format. Hvis lederne så blir avkledd ved for eksempel overgrep, utagerende festing eller økonomisk utroskap, blir svalestupet ekstra langt og vondt, men også ekstra pirrende å betrakte og lese om.

– Er det en fare for at forfatterne bygger opp under fordommer?

– Jeg ble glad da boken min fra et slikt miljø ble beskrevet som kritisk, men gjort med kjærlighet og respekt. Ting kan fort bli svart/hvitt og det er viktig at man nyanserer. Selv har jeg fortsatt mange venner fra dette miljøet og gode minner om enkeltpersoner som ville meg vel. Å holde fast ved gode opplevelser og bra folk, står ikke i veien for at det er lov å beskrive og kritisere teologi og strukturer og maktmekanismer som ikke er sunne.

Avhoppere

Nordahl tror bøkene med religiøs tematikk automatisk kommer etter hvert som de ulike sekter og kirkesamfunn får sine avhoppere. Historiene er ofte godt egnet for krim.

– Innbakt i kristendommen ligger et offerbudskap. Det er mye blod og gørr. Påskebudskapet er jo en krimhistorie om en mann som blir uskyldig drept. At Bibelen har disse elementene i seg i utgangspunktet, gjør at forfattere til alle tider har latt seg fascinere av den. Det finnes for eksempel en lang tradisjon for at forfattere legger krimgåtene sine til den katolske kirke.

Religionens gjenkomst

Professor i litteraturvitenskap Per Thomas Andersen betegner utviklingen de seneste årene som «religionens gjenkomst».

– Man trodde lenge at behovet for religion ville forsvinne av seg selv, etter hvert som samfunnet ble mer modernisert. I dag ser vi derimot at mange samfunn er minst like moderniserte som de vestlige, uten at de har forkastet sin religiøse kultur.

Han mener globalisering er en underliggende faktor for den religiøse tematikken i litteraturen.

– Fra opplysningstiden av har man trodd at utviklingen ville ekspandere fra vesten. I stedet ser vi at det skjer kulturmøter over hele verden. Vi får blant annet store innvandrergrupper også til den vestlige verden som bringer med seg sin kultur. Med det følger et helt annet forhold til religion. Vi kan ikke lenger betrakte vårt eget samfunn i et isolert vestlig perspektiv.

– Forfattere tar ofte for seg religiøse sekter. Er godt litterært materiale tuftet på det ekstreme?

– Det har like mye med kulturmøter å gjøre. Hvis du hadde spurt en politiker for 20 år siden hva som ville vært den viktigste politiske konflikten i verden i dag, er det få som ville svart religion. Men i dag er det store fiendebildet i verden nettopp møtet mellom religiøse kulturer, påpeker professoren.

Andersen understreker at det nå ikke handler om ditt forhold til Gud, om man bør tro eller ikke. I stedet har religionen blitt kulturelt og politisk aktuell. Da er det naturlig at den også trenger nærmere inn i kunsten og skjønnlitteraturen.

Dypt etisk

Både i krimlitteraturen og blant forfattere som har brukt kriminalitet som ingrediens i sine bøker, ser vi at det ligger noe dypt etisk i kriminelle handlinger. Krimmen egner seg til å stille store, etiske problemstillinger, ifølge Andersen.

Han mener det er i ferd med å peile seg ut en trend også utenfor krimfeltet. Et eksempel er Dag Solstad med romanen Armand V.

– Arman V feirer jul alene. Han er ateist, men kommer frem til at han ikke kan klare seg uten begrepet «Gud». Det er en måte å problematisere gudsbegrepet og det religiøse på, og handler om behovet for å ha tilknytning til en tradisjon. Hanne Ørstaviks roman Presten er et annet eksempel. Forfatterne har gjort religion til et bredt fenomen, uten at de vil ha oss til å «tro på Gud».

Bedehusmiljø

Forfatter og tidligere TV 2-journalist Trude Teige opplevde ekstra blest rundt sin siste bok Jenta som sluttet å snakke, hvor hun blant annet skildrer seksuelle overgrep. Hun tror interessen kommer av at handlingen er lagt til innsiden av et bedehusmiljø.

– Hvorfor lar vi oss fascinere av dette?

– Hvis du parrer nysgjerrigheten for det tabubelagte med at det tidvis kommer avsløringer fra slike miljøer, hvor det har foregått ting som ikke har vært bra, kan du få en god, litterær pakke. Det lærer oss noe om andre sider av samfunnet, og gjør at vi i beste fall også blir litt klokere på oss selv, sier Teige.

Hun mener fallet blir høyere i et kristent miljø, fordi man tror man kjenner de religiøse autoritetene i kraft av at de tilkjennegir sin egen moral og verdi.

– Skammen som overgrepsofre ofte føler, blir forsterket i et slikt miljø, fordi dette også knyttes opp mot det syndige. Dermed blir overgrepsofferet både skamfullt og syndig. I et lukket kristent miljø har man også mye av kontaktnettet sitt der. Man blir redd for å miste alt ved å fortelle, sier Trude Teige.

Samfunnet eller sekten

Når det skjer ting som ikke skal skje i slike miljøer, havner man i en konflikt om lojaliteten skal ligge hos gruppa eller samfunnet, ifølge Johnsrud.

Som VGs korrespondent under Knutby-saken har han researchen i orden når det kommer til kristne sekter. I ti måneder fulgte han de grusomme og til tider absurde hendelsene som ble rullet opp i kjølvannet av de to drapene i Knutby.

– Å høre vanlige menighetsmedlemmer skildre det indre livet, hierarkiet og dynamikken var sterkt, nettopp fordi dette foregikk side om side med et helt vanlig lokalsamfunn. Det var skummelt å se hvor ekstreme krefter som var i sving og hvordan en helt annen justis og selvjustis kunne råde innad i et slikt miljø, sier Johnsrud.

I Wienerbrorskapet opererer han med to grupper med noe til felles; menigheten og nazistene.

– De planlegger begge å utføre onde gjerninger for å oppnå noe de mener er godt. Nazistene utførte i sin tid forferdelig handlinger for å redde den ariske rase. Jeg er fascinert av det faktum at enkeltmennesket gir opp sin frie vilje, etikk og moral og lar seg lede av en større sannhet. Det handler om ekstremisme, ikke om kristne, påpeker Johnsrud som nå planlegger bok nummer to i en tenkt trilogi.

– Etter snart 14 år som journalist i VG har jeg likevel skjønt at det ikke er noe som overgår virkeligheten, hverken i grusomheter eller vanvittige ting som kan skje, sier Johnsrud.

Følg oss på Facebook og Twitter!