Frem fra stillheten

Den mystiske tradisjonen i kristendommen har lenge vært et åpenbart referansepunkt i Jon Fosses omfattende forfatterskap. Selv har forfatteren gnidd dette forsiktig mot sin ungdoms befatning med Vestlandets bedehusmiljøer og kvekerbevegelsen, men de siste årene har hans forhold til den kristne troen stått fram som gradvis mer utvetydig. Jeg minnes et intervju fra 2011, med avisa The Independent, hvor Fosse tydelig definerte seg som «a Christian». Et annet sitat derfra har jeg båret med meg siden: «I don't know where my words come from. What I can prove is that I've written forty plays and published fifty books. But I can't tell you where they're coming from. I don't know myself.» I 2013 ble Fosses «Nattsalme» inkludert i den nye norske salmeboka, og samme år konverterte han til den katolske kirke.

LES OGSÅ: Med troen som innsats

Tvilende katolikk

Eskil Skjeldal er teolog og litteraturkritiker, og fikk den ordknappe Fosse grundig i tale om sin nyvunne katolske tro i fjor sommer. Boka Mysteriet i trua er blitt mer intervju enn dialog. Skjeldal styrer godt med sine spørsmål, og trer selv fram som en tvilende katolikk, men blir ingen tungtveiende stemme.

Tro har for Fosse, ikke uventet, mye til felles med litteraturen, med det å skrive. Begge deler er mysterier. Skape gjør man ikke ved å øse av seg selv, men ved å lytte, vende seg bort, «gløyme seg sjølv». Fosse er ingen skråsikker kristen, for ham er ikke Gud en forutsetning, det er snarere i selve undringen, usikkerheten, at det klare viser seg. «Der fortvilinga når si grense, der er Gud.» Det var mangelen på mystikk som i sin tid fikk Fosse til å melde seg ut av statskirken - og likeledes katolisismens åpenhet for det uforklarlige og språkløse som med årene har ledet ham dit. For Fosse er det åpenbart at kristendommen er en ikke-dualistisk religion, et livssyn hvor ånd og materie ofte sammenfaller. Evigheten, eller Guds rike, finnes ikke nødvendigvis i en himmelsk framtid - den er å finne i ethvert øyeblikk.

Filosofi til tro

Like mye som diktningen, er det filosofien som har ledet Fosse til troen på Gud. Heidegger – med sin betoning av hvert øyeblikks stemning og eksistensielle drama, og som tenker mennesket «så langt det er mogeleg utan å trekkje inn Gud» – har preget ham i 30 år. Han vender også stadig tilbake til Wittgensteins formuleringer om språkets lenker og grenser, og til den kjetterske mystikken hos Meister Eckhart. Tradisjonelle katolske tenkere, som Thomas Aquinas, refererer han kun unntaksvis til.

I blant kan det virke som om konverteringen har ført til at den 55 år gamle Fosse har «satt seg» litt mye i livet. Et sted antyder han at alt han hittil har skrevet, har vært skrevet som bønn. (Forbindelsen mellom diktning og bønn henter han forøvrig fra Eckhart.) Men slik er det ikke lenger - nå som bønnen er blitt skilt ut som en egen gjerning i livet. Dermed blir skrivingen mer som takk, som en ettertanke, et forsøk «på å skrive fram det vakre, venleik». For meg blir en slik tilnærming heller blass og kjedelig, og en smule uforklarlig.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Apolitisk vesen

Har man valgt en tro og en kirke, står man også uunngåelig midt i en verdslig samfunnskontekst. Om hverandre definerer Fosse seg som «verdikonservativ», «vestlandsanarkist» og «liberal sosialist» (og baserer sin EU-motstand på unionens forbud mot snus). Sannheten er nok at Fosse er et apolitisk vesen - noe som ikke forringer hans verker det minste, og som heller ikke burde overraske de som har opplevd dem. Selv om jeg selv har en sterk aversjon mot de materielle aspektene ved den katolske kirke, vil jeg vel hevde at enhver katolikk ikke nødvendigvis plikter å forsvare sine egne meninger opp mot paveveldets. Fosses oppfatninger om homofili, sedelighetsetikk og misjon er i beste fall uinteressante, selv om han heller aldri argumenterer primitivt, snarere varsomt. Moralen og plikten koker ned til et spørsmål om den enkeltes samvittighet. Mer interessante - og vakrere - er hans tanker om forekomsten av det onde: Gud har skapt mennesket fritt, men er allmektig i sin avmakt. At verken verden eller kirken blir «bedre» av at Fosse er medlem, synes han fullstendig på det rene med.

LES OGSÅ: «Gud og π», av Erling Rimehaug

Fra ingenting

Spørsmålet om hvor litteraturen, kunsten, alle bøkene kommer fra, gir han mot slutten et filosofisk svar på, via Heidegger: Den kommer «aus dem Nichts» - fra ingenting. Det finnes en tomhet, som ikke er angst, men som tvert i mot er der livets kjerne taler til oss - enten man kaller det Gud eller ikke. Vi kan gå ut i verden eller inn i oss selv for å finne dette. Et annet og mer konkret sted å gå, etter å ha smakt på Jon Fosses tanker om stillhet og mysterium, er til et av hans egne mange livsoppfyllende dikt, romaner og skuespill. Vi får håpe den lyttende, søkende Fosse også vil være å finne der i årene som kommer.