Forestillingen Kong Nor gjør oss stolte

Slik hallingdans som inngår i Kong Nor har du aldri sett før. Den utgjør en feiende frisk og fyndig fullføring av forestillingen – om jeg så må si det, for å låne et virkemiddel som manusforfatter Eldgrim Springgard benytter flittig. Bokstavrimene renner ut av nesten alle replikkene, og sender våre assosiasjoner bakover til sagatid og norrøn mytologi.

Kong Nor blar langt forbi Eidsvoll og Grunnlov, og griper helt tilbake til et halvt glemt sagn nedskrevet i den såkalte Flatøyboka på 1300-tallet. Det handler om kongssønnen Torre langt nord i Jotnebotnen. Han har tre barn: sønnene Nor og Gor, og datteren Goe. En dag blir Goe lokket i dans med nordlyset, og plutselig blir hun borte: «Veslesyster vår, vergelaus i verda ville…». Brødrene legger i vei for å finne henne – Gor med skip, og Nor på ski vestover Kjølen. Etter mange farer og hindringer havner de til slutt i Dovrefjell, der Goe lever lykkelig med Kong Svade. Hans datter Hodd blir spleiset med Nor, og dermed er Dovreverdenen fordelt: Natt skal tilhøre Svade, og dag skal tilhøre Nor. Landet skal de kalle Norvegen.

Trillende lett og vakkert. Det er en renskåret og helhetlig forestilling dette lille ensemblet nå er på veien med. Den forteller historien for det meste gjennom sang. Jon Anders Halvorsen har laget melodiøse ballader og stev som formidler handlingen, som skuespillerne/danserne illustrerer på enkelt vis. Her og der blir det litt lange partier med bare gyngende gange og småspringing over scenen, men desto større oppmerksomhet kan man vie til musikken og sangopplevelsen. Særlig Unni Boksasp synger så trillende lett og vakkert, at det er bare å gi seg hen. Ikke rart at Kong Svade falt for henne!

Et stødig musikalsk teppe ruller de to durkdrevne folkemusikerne Daniel Sandén-Warg og Anders Erik Røine ut. Det strekker seg gjennom hele forestillingen, og de fargelegger fint med mange ulike instrumenter. Høy kvalitet på spillet uten at de briljerer og tar luven fra helheten. De medvirkende har bunadlignende drakter på seg, alle unntatt Dovreheksa, som er rustikk og vill i tøyet. Hæge Manheim gjør en levende og stilig tolkning av denne rollen. Hun er den mystiske personen som dukker opp når det trengs som mest – enten når noen er i nød, eller når det trengs en Kirsten giftekniv. Hun er både litt nifs og hjelpsom, samtidig som hun har et forfriskende glimt i øyet, som kommenterer handlingen.

Likestilling. Når Dovreheksa lykkes i å spleise Nor med Hodd, har hun skapt krutt i forestillingen. For i dette paret ser vi at likestillingen mange ønsker seg – og kjemper med – i dag, kanskje ikke egentlig er så nyoppfunnet. Sterke kvinner som vil velge selv, leve selv, og utfolde seg har det funnes til alle tider. Det er fint at dette trekkes fram slik det gjøres her.

Skulle vi ønsket noe annerledes i denne forestillingen, ville det være at selve myte-fortellingen var blitt enda mer forenklet, at uttrykket ble ytterligere stilisert, og at det var åpnet større plass for ulike typer folkedans. For dette er en time med verdifull kulturhistorie, både musikalsk og tekstlig, egnet til å gjøre oss stolte over vår gamle arv.