Forbryterens taletid

Med tre solide novellesamlinger bak seg, debuterer Bjarte­ Breiteig som romanforfatter med Mine fem år som far. I «heming­waysk» stil indikerer tittelen tragedie. Tobarnsfaren Martin Havn, som har forgrepet seg på treårige Selma Strøm, datter til hans tidligere kjæreste, forteller sin historie om skyld, tap og soning.

Ansatser finner vi i novellen «Da skal dere forstå» fra Folk har begynt å banke på, som handler om overgrep. Nå bygges ­temaet ut til en roman i jeg-form. Å la en seksualforbryter snakke gjennom en hel roman er dristig. Oftest fortelles slike historier fra ofrenes ståsted, fordi de eier disse fortellingene. Det er deres overlevelsesstrategier vi hører om, som i Erling Jepsens Kunsten å gråte i kor (2009). I Mine fem år som far er det overgriperens strategier vi låner øre til.

Etablerer empati

Det er lett å sympatisere med en småbarnsfar som føler seg jaget. Trass i at vi tidlig i teksten får vite at han er skyldig i overgrep mot barn, etablerer romanen en slik empati. Vi blir kjent med Martin gjennom oppvekst og ungdomstid. Hans forhold til kvinner virker normalt. Martin er en god omsorgsperson – en myk mann – følsom fyr, snill med kone og barn, og ekstra god mot konas fraskilte venninne. Flere ganger har jeg vondt for å tro at denne karen er en seksualforbryter: Han burde være ondere,­ kaldere,­ mer kynisk. Breiteig skildrer ondskapen i et menneske som ligner oss, som bor i et rekkehus til forveksling likt vårt. Også tidligere har Breiteig skrevet om det onde midt i vår norske hverdag.

Kristent miljø

Martin er rotfestet i et kristent miljø med et temmelig forkvaklet forhold til seksualitet. Som unge hadde han og kjæresten sex, mens de like etterpå la seg på kne og ba Gud om tilgivelse for det de hadde gjort, for deretter å gjøre det om igjen. Dette høres rett og slett sjukt ut. Og bemerkelsesverdig er det at beskrivelsen tjener til å nyansere og muligens forstå forbryteren bedre. Husk at han fører ordet selv.

Når han får taletid, avslører overgriperen sitt tankemønster: Gjennom tre hundre sider erkjenner han ikke smerten han har påført både barnet han forgrep seg på, og sin egen familie, en eneste gang. Derimot legger han stor vekt på hva han vil miste: Lett patroniserende undrer han seg over hvordan kona, elskerinnen og barnet han forbrøt seg mot, skal klare seg når han etter hvert blir tvunget til å ta konsekvensene av sine handlinger. Den manglende erkjennelsen er slående. Han innrømmer skyld for den konkrete handlingen, men mener likevel at det er overdrevet fokus rettet mot den når saken rulles opp. Han tror på ramme alvor at barnet han forgrep seg på, vil kunne leve fint med hans overgrep – fordi han var forsiktig. Det er sterk kost. Han ser heller ikke lidelsen hans egen familie påføres. Når han etter endt soning kommer for å besøke barna sine, er han selvrettferdig. Han overser at barna mistet en far, og kona en mann. Derimot vektlegger han at de ikke har gjort nok for ham.

Krever fellesskap

Når overgriperen krever retten til å inngå både i det sosiale fellesskapet og i familien, peker teksten mot etiske dilemma. I essaysamlingen Det onde øyet (2001) skriver Stig Sæterbakken: «Det kan synes som våre glansroller som anstendige mennesker og lovlydige samfunnsborgere forbyr oss å reflektere over det onde annet enn gjennom å ta avstand fra det.» Det er mye lettere å dømme overgriperen som en utenfra – ikke en del av vårt fellesskap. Og slik også avvise hans rett til å bli hørt. Romanen insisterer derimot på forbryterens rett til å snakke, til å fortelle sin historie.

Blødende hender

Martins her-og-nå-situasjon og soningsperioden gir intens leseropplevelse. Partiene mellom opptakten og avslutningen, ungdomstid i et kristent miljø og ung familielykke, blir derimot langtekkelige. På romanens siste sider har Martin fått hender som til stadighet blør. Det er å dra symbolbruken litt vel langt etter min smak.

Siden debuten Fantomsmerter i 1998, ser vi i Breiteigs forfatterskap en vilje til å kretse om stadig mer krevende og grenseoverskridende relasjoner og situasjoner. Denne teksten viser at han er på rett spor.