Kultur

Åh, den kjærligheten!

Romantikk med en mørk undertone får utfoldelsesmuligheter når Nasjonalballetten nå spiller Onegin.

Balletten tar oss tilbake til tsarens Russland på 1800-tallet. Blikket suges inn i en vakker hage, der to unge jenter sitter i kurvstoler og syr på kjoler de skal ha til neste fest. Det er en sorgløs tilværelse, og scenen fylles etter hvert opp av ungpiker som svinsedanser omkring under de lysegrønne trekronene til brede, malende tonesveip fra orkestergraven. De pensler ut Tsjajkovskijs musikk, men ikke den som er skrevet til operaen Onegin. Kurt-Heinz Stolze (1926–1970) har plukket andre verker av den gamle mester, satt det sammen og orkestrert det. På den måten får man både klangen av Tsjajkovskij og musikk som er skreddersydd til bevegelsene skapt av koreografen John Cranco i 1967. Det er denne balletten som fortsatt går sin seiersgang i verden, og får publikum til å gyse i fryd og henførelse.

Går galt. Onegin (på premieren myndig danset av Yoel Carreño) er navnet på den selvtilfredse spradebassen som kommer på besøk til festen. Han vekker intense lengsler hos Tatjana (Julie Gardette tolker henne vidunderlig med alvor og ynde), men avviser henne brutalt. Noe av det flotteste med forestillingen er synet av den dansen de to har på festen, i kontrast til den dansen de har i Tatjanas drømmer litt senere. Så vakre bevegelser i dem begge, men likevel så diamentralt motsatte i inntrykket de skaper. I den første ser vi hvordan Tatjana dras mot Onegin med øm lidenskap, mens han praler som en påfugl, selvopptatt sterk og fri. Men når de danser i Tatjanas drømmer, i en nydelig, blå hildring, stemmer alt, og de smelter sammen i én vilje.

I akt to går det riktig galt, når Onegin ender i duell med kjæresten til Tatjanas søster, og skyter ham. Og når han i tredje akt kommer tilbake etter mange år, finner han Tatjana gift med en annen. Den avsluttende dansen, der det som har vært mellom dem – og kanskje er – får sine uttrykk i bevegelse, danner et magisk, dvelende øyeblikk.

Variert. Balletten er en skikkelig helaften, med to pauser. Likevel føles det ikke lenge. Framdriften er god, og variasjonen mellom de fete partiene der Nasjonalballettens svært velopplagte dansere fyller scenen med liv og eleganse, og det mer stillferdige kammerspillet mellom noen få, fungerer godt. Selv om den skildrer et dekadent liv, og ballettspråket er det klassiske, oppleves koreografien frisk og fengslende. Og så er det tematikken da, den går jo aldri av moten. Den kjærligheten! Vi må visst sende Amor på skytterkurs, så han kan treffe litt riktigere med pilene sine.

Les mer om mer disse temaene:

Marianne Lystrup

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur