En mors historie

Jostein Ørum

Prest og forfatter

Han het Lukas, og det var han som skulle­ skrive ned alle tiders mest berømte, mest siterte og mest innflytelsesrike tekst. Kraften i den lille fortellingen om den gangen Maria fødte sitt barn er enorm og usannsynlig.

Fremdeles kommer folk hver eneste dag, hele dagen, i busslaster fra alle verdens hjørner for å se stedet hvor dette hendte. Det går en flodbølge av mennesker til Fødselskirken i Betlehem, hvor Maria skal ha født sin sønn. Utallige mennesker besøker også Hyrdemarkene utenfor den palestinske byen, hvor den tynne hinnen mellom jorden og himmelen én natt for lenge siden løstes opp. Her fløt den synlige og den usynlige virkeligheten over i hverandre, da en hærskare av engler sang for en liten flokk av gjetere. Ut av denne lille beretningen har det vokst en mytologi, et univers, en tradisjon, en milliard­industri – og en verdensvid kirke av ­mennesker som legger sin tro og sitt håp og sitt hjerte ved nettopp den krybben vi leser om i ­Lukas sin julefortelling.

Marias stemme

Men hvor fikk Lukas historien fra, om ikke fra Maria selv? Hvor ellers kan en hedning fra Antiokia i dagens Tyrkia ha hentet fortellingen om engelen som kom til en ung jente i det skjulte, om møtet hun hadde med sin gravide slektning Elisabet, under fire øyne litt senere? Og hvem er det som har betrodd Lukas fødselens detaljer? «Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.» Hvem kan ha husket de uregelmessige verbene som kom på besøk? Og hvem andre enn Maria kan forresten ha fortalt om hva som skjedde på bakrommet under familieferien i Jerusalem da eldstegutten var blitt tolv år? Og hvordan kunne han påstå at «Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte»?

I de to første kapitlene av Lukas sitt evangelium er det som om vi kan høre Marias stemme i bakgrunnen. Det minner ikke så rent lite om en mors historie. Hun har grunnet på alt sammen i mange år, siden det skjedde.

Håndgripelig

Gjennom denne historien blir Gud menneskelig. Han trer inn i tid og rom, med detaljer og gråt. Gud får plass i krybbens halm og dyrenes lukter og gjeternes forundring. Himmelen blir skjør og forsvarsløs. Den evige Gud blir liten som oss.

Brikkene veltes og verden snus på hodet, og ­meningen med livet blir håndgripelig. Den er å finne i svakhet og alminnelighet, i det enkle og i det helt, helt nære. Og den er å finne i en mors forhold til sin sønn.

Gud finnes mellom oss. Og vi har resten av livet på å grunne på det i vårt hjerte.

---

Fakta:

---