Bjarne den lojale

På forsommeren i år ble Bjarne Staalstrøm begravet. Han var en selvlært teolog og terapeut, en 
intellektuell begavelse, i den pinse-
karismatiske bevegelsen De Frie Evangeliske Forsamlinger, også kalt «De frie venner». Bjarne ble kalt «en høvding» i minnetalen av Yngvar Pettersen, en pensjonert pastor som selv har mange høvdingkvaliteter.

Universalist

De siste par årene 
hadde jeg flere lange samtaler med Bjarne. – Du skjønner, sa han ved en anledning, – jeg har aldri kunnet akseptere at en kjærlig Gud lar mennesker gå evig fortapt. Jeg tror at alle en dag blir tatt imot av Gud. Det er slik jeg har lært Gud å kjenne.

Nå, helt på slutten av et langt liv, ønsket han å ta bladet fra munnen. Ett av kapitlene i en bok han ønsket å utgi, handlet om dette. 
Boken kom aldri ut, den ble 
refusert på grunn av dette kapittelet. Men Bjarne ønsket ikke å fjerne det.

– Jeg er for gammel til å legge skjul på det jeg egentlig står for, sa han.

Ingen hemmelighet

Sett fra utsiden er DFEF et av de mer konservative kristne trossamfunnene i Norge. En del av medlemmene leser Dagen eller Norge IDag. Flere 
av pastorene er stadig innom 
sendingene til Visjon Norge.

Ifølge klisjeen er dette trangsynte folk som først og fremst går rundt og er frustrerte av samfunnets utvikling bort fra kristne verdier. Bjarnes høvdingstatus viser et annet bilde.

Det var nemlig ingen stor hemmelighet blant de frie venner at Bjarne var «universalist». Venner og pastorkolleger kjente godt til ståstedet hans i spørsmålet om frelse og fortapelse. Likevel hadde 
han så høy status. Mange av de tolv bøkene han utga var så 
populære at de kom i flere opplag.

En hedersmann

Selvsagt skyldtes dette alle de andre sidene ved Bjarne, som styrket folks tillit til ham: Han hadde hjulpet mange gjennom kriser og depresjoner. Forkynnelsen hans var både klok og inspirerende. Og han var en hedersmann.

Det skyldes også et annet, ganske oversett faktum: Ryktet om trangsynthet og manglende raushet fra mennesker i denne delen av Kirke-Norge er sterkt overdrevet. Slike rykter skyldes ståstedet deres i noen få kontroversielle spørsmål.

Men bak disse standpunktene ligger masse fleksibilitet, pragmatisme og evangelisk varme som du må tett på for å oppdage. Vanlige medier skriver nesten bare om denne typen kristne når noe kontroversielt er på gang. De får sjelden med seg de lyse sidene.

Lav profil

Men den viktigste årsaken til Bjarnes høvdingstatus var kanskje hans egen lojalitet til trossamfunnet han tilhørte. Bjarne forkynte aldri sine kontroversielle standpunkter fra talerstolen. Han ville ikke være en reformator.

Hadde han forsøkt, ville det sikkert blitt bråk. Mange ville tatt 
avstand fra ham, men en del ville elsket ham. Han ville vært i vinden.

Men det var ikke Barnes stil. Han satte opp et regnestykke: Hvordan kan jeg tjene Gud og mine medmennesker på en best mulig måte? Når det kom til stykket, var dette det aller viktigste for Bjarne – både på talerstolen og i sjelesorgen. Konklusjonen hans var at han fikk utrettet mest ved å være lojal, ved å holde en lav profil når det kom til stridsspørsmål.

Kompromissløse helter

Det er ingen selvfølge at lojalitet er en verdi kristne setter høyt. I den protestantiske kirketradisjonen har man dyrket de som satte samvittigheten fremst. Heltene er Jan Hus og John Wyclif, som ble brent på bålet henholdsvis før og etter sin død. Reformatorene selv, Luther, Calvin og Zwingli var kompromissløse individualister, om ikke kranglefanter. I tillegg har hvert enkelt trossamfunn – ikke minst i Norge – sine egne grunnleggere, hvorav de fleste var omstridte på ulike måter.

Dette er forbildene i den protestantiske kirken. Og så lurer noen på hvorfor det til tider oppstår gnisninger og krangel? Det motsatte ville vært langt mer oppsiktsvekkende.

Noen ganger er oppgjøret nødvendig. For eksempel under 
reformasjonen. Men alle kan ikke være reformatorer. Da blir det kaos. Noen – de aller fleste – må være lojale.

Et valg

Mange er det av 
legning, så og si.

Men ganske mange mennesker gjennom historien – som har vært utrustet med en god porsjon intelligens, viljestyrke og egne meninger – har valgt å være lojale.

Fordi de ser at kirken og 
tjenesten ikke tåler at de kjemper sin egen kamp. Fordi de ser at det de brenner for kanskje er stort, men ikke stort nok til at det rettferdiggjør en strid, eller i verste fall splittelse. At konsekvensene av kompromissløshet ikke tjener den saken de ønsker å tjene.

Trossamfunn og menigheter står stadig overfor krevende veivalg. Da jeg satt og skrev dette tidligere i sommer, satt jeg og lyttet med et halvt øre til landsmøtet i nettopp «De frie venner». De diskuterte samarbeid med Pinse-
bevegelsen. Noen var kompromissløse. «Vår menighet blir ikke med på dette», var budskapet.

Det ligger mange flere spørsmål der framme som vil true enheten i ulike kirkesamfunn. Det vil gå på samvittigheten løs for mange. Da kan det være klokt å spørre seg om alle samvittighetsspørsmål er like store. Om alle saker vi kan kjempe for forsvarer skadene kampen fører til.

Og kanskje også om hvorfor Gud har plassert oss akkurat der vi er. Bjarnes svar var at hans kall var å peke på Kristus – i den 
bevegelsen Gud hadde satt ham fra han var ung. Det ble det aller viktigste for ham. Derfor valgte han bort mye annet viktig. Derfor var han lojal.

Det er et strålende ettermæle.