‘Sladderpressen fungerer som moralsk kompass’

En oktoberkveld for to år siden skulle Justin Bieber holde intimkonsert for tusen heldige utvalgte. Mens publikum samlet seg foran inngangen til Chateau Neuf, stod teologer klistret til vinduene på Det teologiske menighetsfakultet, som ligger ved siden av. Herfra så de hysteriet og ekstasen utenfor nærme seg bibelske proporsjoner.

En av dem som betraktet opptrinnet, var teologiprofessoren Peter Ward.

– For meg som kristen teolog er dette interessant fordi det belyser situasjonen kirken er i. Det er et nytt miljø utenfor, med religionslignende trekk, som er vanskelig å forstå. Her har deler av populærkulturen tatt noe av den formaliserte religionens plass, sier Peter Ward.

To typer hengivelse

Ward har skrevet kapittelet «Bieber and the Beliebers: Celebrity Worship as Parareligion» i den nye boka Religion and Popular culture in America. Her forteller han om opptrinnet i 2015, som han mener illustrerer to ulike former for hengivenhet eller tilbedelse: Innenfor vinduet sto de som studerer teologien og det formelle livet i kirken, mens de på utsiden tydelig fulgte en «fri, personifisert hengivenhet» til Justin Bieber.

– Jeg kaller dette for et parareligiøst fenomen. Det innebærer at det har religionsaktige karakteristikker uten å egentlig være religiøst.

– Hvorfor er det ikke religiøst?

– Hovedårsaken er at vi leter like mye etter kjendisenes feil og feiltrinn, som etter det vi beundrer. Og vi nyter det. Når kjendisers ekteskap feiler og de står frem som dopavhengige, gir det oss en slags lykke.

Slik hjelper kjendisenes medie-
framtoning oss til å rydde i våre egne tanker om etikk og moral, mener Ward.

– Vi bearbeider oss selv i forhold til dem. Når vi ser kjendiser feile, er det en del av oss som sier: Det der ville ikke jeg gjort.

Skandale

Justin Bieber-konserten på Chateau Neuf varte bare én låt. Da noen i publikum tok tak i håndkleet til superstjernen, ble han så sint at han gikk av scenen og nektet å fortsette.

Opptrinnet har blitt stående som eksempel på Biebers mang-
lende modenhet og dømmekraft. I det amerikanske radioprogrammet «The Bert Show» innrømmet han selv at han hadde oppført seg som «en drittunge».

– All kjendisjournalistikk sier: Godtar du dette? Kan du forstå denne reaksjonen? Kjendisjournalistikken består av fortellinger som oppfordrer leseren til å spørre seg selv hvilke verdier hun eller han selv verdsetter, sier Ward.

Fra helgener til kjendiser

I sommer var idol og idoldyrking tema for Olavsfestdagene i Trondheim. Festivalens direktør Petter Myhr har sans for tanken om at sladderpressen kan brukes til å justere våre egne moralske kompass. Men han tror langt fra alle er bevisste på dette.

– Vi mennesker hermer alltid etter hverandre. Det er dette reklamen hele tiden spiller på, og som filosofen René Girard kalte for «mimetisk begjær», sier Myhr.

Med dette uttrykket mente den franske filosofen at vi etterligner hverandres begjær – og ønsker oss ting fordi vi ser hva de betyr for menneskene rundt oss.

– Spørsmålet er hvem vi vil herme etter, og det bør man faktisk ha et bevisst forhold til, sier Myhr.

Selv er han overbevist om at vår tids kjendisdyrking er et substitutt for dyrking av religiøse idealer, som helgener.

– Vi mennesker har et stort behov for å la oss inspirere av andre. Når helgenenes betydning svekkes, betyr ikke det at idoldyrkingen svekkes. Og i samfunn hvor Gud svekkes, blir det ikke mindre Gud – for Gud trer fram på andre måter. Det sier noe grunnleggende om oss mennesker og våre behov, sier Myhr.

Bevisst

Peter Ward mener mange kjendiser har et helt bevisst forhold til at de kan ha et parareligiøsfunksjon i andre menneskers liv.

– Det ser vi mange eksempler på. Blant annet finnes det et spennende intervju hvor komikeren Russell Brand snakker om sin funksjon som medieikon. Og Justin Bieber er en evangelikal kristen som er tydelig på at fansen ikke skal tilbe ham, samtidig som man kan si at han selv legger til rette for nettopp dette i sin kontakt med dem.

Essaysamlingen Religion and Popular Culture in America ble først utgitt i 2000, av University of California Press. Årets utgave er den tredje i rekken.

LES OGSÅ: – Det onde har en estetisk tiltrekningskraft