Kvinnelige kvinner og mandige menn

Så skjedde det som ville vært en umulighet for bare få år siden: Den norske kirke vedtok å utvikle en liturgi for likekjønna vigsel.

Mye er sagt om dette, og mye er det fremdeles å si. Det jeg i denne omgang er mest interessert i å få fram, er alt det som er allment i debatten om likekjønna vigsel. Det er noe som blir overtydelig i argumentasjonen; noe som konfronterer våre holdninger til kjønn og seksualitet på måter vi kanskje føler oss ubekvemme med.

Det gjelder ikke bare lesbiske­ og homofile. Det gjelder alle, uansett livssyn, og uansett legning, fordi vi lever i en verden der vi alle er kjønnsvesener, og der vi hele tida forhandler om hvilke normer som skal gjelde for mennesker av alle kjønn.

«Ekte» kvinner og menn

Debatten om likekjønna vigsel har røyka ut noen forestillinger om kvinner, menn, seksualitet og kjønn som er verdt å se nærmere på. Disse forestillingene er minst like relevante for oss som tiltrekkes av motsatt kjønn.

Når vi anlegger et nærsynt perspektiv på vårt eget liv, privat som profesjonelt, og på våre egne relasjoner, kjærlighetsforhold og ekteskap, vil vi se at vi forhandler hele tida, helt fra barnsben av, om å aksepteres som «ekte» jenter, gutter, kvinner og menn; som kvinnelige og mandige nok.

Ulike roller

Hver eneste dag tar vi valg, mer eller mindre ubevisst. Vi går inn i ulike roller som for eksempel gode hustruer og mødre, som ­ansvarlige ektemenn og fedre, vi er snille jenter og tøffe gutter. Vi er den omsorgsfulle kvinnelige sjefen eller den handlekraftige mannlige, vi er kolleger som spiller­ på den ørlille, riktignok ufarlige, men like fullt smådristige flørten med kolleger av motsatt kjønn, og en mengde andre roller.

LES OGSÅ: Lesbiske kjenner på minoritetsstresset

Heteronormativitet

Like mye som å gå inn i roller, blir vi tildelt roller som løse eller snerpete, hannkatt eller kjerne­kar, guttejenter, jentegutter, karriere­kvinner og myke menn. Vi ­sorterer oss sjøl som kjønnsvesener uopphørlig, helt fra vi står opp om morgenen og velger kjønnsmarkører gjennom klær, hår, sminke eller skjeggvekst.

Og vi forhandler og blir sortert som kjønnsvesener uopphørlig: Som seksuelt tiltrekkende eller ikke, som passelig ærbar, passelig dristig, men aldri «laus», som naturlig feminin og maskulin, enten vi bryter eller bekrefter de uuttalte normene som finnes for de ulike kjønna.

I kjønnsforskningen kalles disse­ normene for «heteronormativitet»; hetero er gresk for «det som er annerledes», og heteronormativiteten tilsier at forhandlingene skjer overfor det kjønnet som er annerledes. Mange er mest oppmerksomme på de forhandlingene som skjer i yrkeslivet og andre offentlige arenaer.

Men ofte skjer de mest risikable­ forhandlingene i parforhold og andre nære relasjoner. Her står det ekstra mye på spill, for her kan graden av korrekt forhandlet­ heteronormativititet avgjøre om vi blir elska eller ikke. Intet mindre.­

LES OGSÅ: Slik ser religion ut for mange av oss som ikke tror

Biologiske forskjeller

Er kjønn og seksualitet en sosial og kulturell konstruksjon? Dette har vært et tema i debatten om like­kjønna ekteskap. Hvis kjønns­kategoriene er konstruerte, hva da med de biologiske forskjellene mellom kvinner og menn?

Ja, hva med dem? Uten tvil kan de fleste av oss grovsorteres som mennesker med eggstokker og livmor, eller mennesker med sædceller og testikler.

Å lage barn, også kalt reproduksjon, er en del av menneskets grunnoppdrag, og mennesket er skapt til å kunne reprodusere seg. Men linjen fra visse bio­logiske forskjeller til en fullt utviklet ­heteronormativet er lang – og ingen uunngåelig konsekvens.

Kvinnelige sjefer

At en kvinnelig sjef forventes­ å være leder på en bestemt måte, helst omsorgsfullt, i kraft av å ha eggstokker, er en del av de hetero­normative forhandlingene som hun ofte må gå inn i. At en mannlig leder som tillater demokratiske beslutningsprosesser, men samtidig baktales for ikke å være mann nok, er et utslag av den samme heteronormativiteten.

At kvinner og menn tillegges en rekke emosjonelle, intellektuelle og kulturelle egenskaper i kraft av de biologiske forskjell­ene vi har, er en overforenkling som vi alle mer eller mindre ­lider under. Uansett kjønn, uansett legning.

Frykten for kollaps

Det som ofte har forundra meg i denne debatten, er intensiteten i argumentasjonen. Hva er det som står på spill hvis ekteskapet åpnes for andre enn heterofile par?

Argumentene som brukes fra dem som forfekter det tradisjonelle synet på ekteskapet, ­impliserer i mange tilfeller at hele kristentroen står på spill. Greit nok. Fra et biblisistisk synspunkt er dette en konsekvens.

‘Guds klare ord’

Men de færreste i Den norske kirke er ­biblisister. Likevel er det for mange bom stopp når det kommer til likekjønna vigsel. Her gjelder «Guds klare ord» som om det skulle være klarere på dette punktet enn på andre, og ekteskapet som skaperordning, sjøl om ordningsteologien på andre områder er kritisert av mange for å være hierarkisk og autoritær.

Jeg tror ikke det er frykten for at «Guds klare ord» som autoritet skal kollapse. Mange av dem som forfekter at ekteskapet kun er for heterofile par, er ikke biblisister. Trolig er det frykten for at hetero­normativiteten skal kollapse.

Om enn mange lider under den, holder den likevel på sitt underlige vis verden på stell. Den er trygg og forutsigbar. Men den holder oss i et jerngrep, uansett legning, sivil status og kjønn.

Merete Thomassen skriver i Vårt Lands spalte Hellighet og hverdag. Hun er førsteamanuensis i liturgikk ved Det praktisk-teologiske seminar.