Den glemte 
tragedien

«Da de siste forlot byen, så de at styrkene fra IS var i full gang med å plyndre husene våre. ­Dører og vinduer sto åpne. Men det var ikke bare IS, men også folk fra landsbyene rundt. De to klostrene våre og barnehjemmet,­ husene og gårdene våre ble plyndret.­ De gikk fra sted til sted og tok med seg det de ville ha.»

Det var søster Luna som fortalte­ dette i Vårt Land en av de siste dagene i 2014. Byen hun forteller om, er Karakosh i Irak. Det var en by med 50.000 innbyggere, 98 prosent av dem var kristne. De få som ble tilbake, ble tvunget til å omvende seg til islam. De andre er borte. Og selv om det skulle skje at det blir mulig å komme tilbake, er ingenting som før. De kristne kan ikke lenger­ leve trygt i Irak. ­Eller i Syria.

LES OGSÅ: Flyktet fra IS tre ganger

For sent

Jeg husker godt kirken i Karakosh. Den var stor og lys, og den var stapp full av folk som sang med i den innviklede liturgien på arameisk. Kvinnene med hvite kniplingstørkler, guttene som hadde tigget kulepenner utenfor. Det skjærer meg i hjertet at dette samfunnet ikke finnes mer.

For 15 år siden hadde jeg tenkt å skrive en bok om de kristne i Midtøsten. Jeg var fascinert av disse kristne søsken som nesten­ ingen visste noe om, og som hadde­ holdt fast ved troen­ gjennom­ to tusen år. I den hensikt reiste jeg i årene 2000 – 2003 til Irak, Syria, Jordan, Libanon og de palestinske områdene. Men notatbøkene mine ligger fortsatt i en skuff fordi forlaget jeg hadde avtale med, gikk konkurs. Nå er det for sent å skrive den boken jeg hadde tenkt – for det jeg ville skrive om, finnes ikke mer.

Minnet

Men minnet om det som var, finnes fortsatt. Jeg husker kontoret til den syrisk-­ortodokse erkebiskopen i Aleppo – rotete og med folk stadig ut og inn. I en av hyllene fant erke­biskopen fram en kopi av ­verdens eldste liturgi som fortsatt er i bruk – den er 1700 år gammel. Nå sitter han i fangenskap hos IS.

I Aleppo traff jeg også George, som drev Bibelselskapets butikk i byen. Jeg har fortsatt bildet av ham sammen med kona og barnet som satt i trillevogn mellom dem. De bor utrolig nok ennå midt i skuddlinjen i Aleppo. ­George holder bibelbutikken gående, og via Gunnleik Seierstad fikk jeg hans nyttårshilsen i år: «Alle spør meg om framtiden. Men det eneste vi har, er nåtiden. Den ligger i Guds hånd.»

Følg oss på Facebook og Twitter!

Jeg tenker på den vakre byen Malulah, der pastellfargede hus klynget seg oppover fjellsida og kirketårnet reiste seg ved siden av hulen der den hellige Tekla hadde gjemt seg på Paulus tid. I Malulah kunne folk fortsatt snakke arameisk. Nå har de fleste rømt.

Jeg husker kirken i Sednaya, der muslimske kvinner sto og ba foran ikonet av jomfru Maria – det som etter sigende skulle gi barnløse kvinner barn. På preste­seminaret ble jeg vist rundt av en student fra Södertälje, og der jeg fikk delta i undervisningen i liturgi. Siden Assad har kontrollen der, er seminaret kanskje fortsatt i drift.

I fred

I Damaskus kysset barn i militærgrønne skoleuniformer ikonene før de gikk videre til skolen om morgenen. Både i Irak og Syria levde muslimer og kristne i fred med hverandre. De kristne besøkte naboene under Ramadanfeiringen, muslimene kom på visitt til kristne naboer til jul.

Visst var det diskriminering av kristne. Majoriteten oppfatter ikke alltid at de diskriminerer gjennom sin selvsagte overbevisning om at de står for det normale. Kristne fortalte om at de måtte selge eiendom for lavere pris fordi muslimene ikke ville betale full pris til kristne. Selvsagt kunne ikke kirkene drive noen form for omvendelsesvirksomhet, og kristne menn kunne ikke gifte seg med muslimske kvinner.

Men de levde i fred, de ble ikke jaget eller arrestert. Og slett ikke kidnappet og drept. Det var først i anarkiet etter Saddams fall at de ble fritt vilt. Først for mer ­eller mindre kriminelle grupper som ville ha løsepenger. Og så var det naboer som gjerne ville overta husene når de kristne ble skremt til å rømme. Etter hvert dukket også islamistene opp, de som mente kristne ikke hørte hjemme der, selv om de kristne var der lenge før muslimene dukket opp.

Kirker brant og prester ble drept i Mosul og i Bagdad. I 2007 rømte de fleste kristne fra Mosul til byer som Karakosh. Tilliten mellom muslimer og kristne var gått i stykker lenge før IS dukket opp.

Dødsstøtet

Men selve dødsstøtet kom i fjor. 2014 vil gå over i historien som året da kirker som har vært der helt siden apostlenes tid, ble utradert. Hvorfor regnes ikke det som en av årets store tragiske begivenheter? Er det fordi disse kristne søsken ­aldri hadde vært noen del av vår bevissthet?

Når jeg nå hører om flyktningskip på vei til Italia, lurer jeg på om noen av de kristne befinner seg der. Hvor skal det bli av dem når det ikke lenger er rom for kristne i landet der Paulus ble omvendt?