– Ytre press endrer ikke holdninger i religiøse miljøer

Arbeiderpartiet mener tiden er inne for å stille krav til demokrati, åpenhet og representasjon i tros- og livssynssamfunn. I sitt nye stortingsprogram, som ble presentert mandag, tar Ap til orde for minst 40 prosent kvinne­andel i trossamfunn som får statlig støtte.

Programlanseringen kom i kjølvannet av at kulturministe­ Linda Hofstad Helleland (H) i ­januar avviste en oppfordring fra Jan Bøhler (Ap), om å kutte trosstøtten til moskeer som ikke har en viss kvinneandel i styrene. Til Vårt Land slo kulturministeren da fast at tros- og livssynsfriheten innebærer at staten ikke skal involvere seg i trossamfunnenes indre liv.

Lov og holdninger

Men kan et slikt grep som foreslås i Aps stortingsprogram overhodet fungere?

– Det at politiske myndigheter vedtar noe, betyr ikke nødvendigvis at trossamfunnene følger etter.

Det sier statsviteren Stina Solhøy. Hun viser til at Stortinget i 1938 vedtok at Den norske kirke måtte åpne for kvinnelige prester.

– Først i 1961 fikk man den første kvinnelige presten. Den holdningsendringen som har skjedd i kirken er en følge av både et ytre press og et press fra krefter internt. Det er altså flere prosesser som kreves hvis man ønsker å drive frem holdningsendringer i et trossamfunn, sier hun.

LES OGSÅ: Kirkens Nødhjelp måtte gå runder internt om abortstandpunkt

Skritt videre

Solhøy har skrevet doktorgrad om politikkutforming i spenningsfeltet mellom statlige likestillingsambisjoner og religiøs autonomi. Hun sier det har vært tradisjon i norsk ­politikk for å sette en grense mellom det som gjelder selve religionsutøvelsen og det som gjelder andre sider av virksomheten i trossamfunnet.

– Aps forslag følger denne linjen, men de tar samtidig et skritt videre for å ivareta hensynet til likestilling mellom kjønnene. Om det fører til holdningsendringer er imidlertid vanskelig å si sikkert, mener Solhøy.

Et grep som stiller krav til kvinneandel i styrende organer kan blant annet føre til at enkelte av trossamfunnene organiserer seg annerledes. Man kan se for seg et scenario der den religiøse makten ligger i ett organ, mens den økonomiske makten ligger i et annet organ. Grepet utfordrer dermed imidlertid ikke nødvendigvis maktforholdene blant de religiøse lederne.

– Det kan fungere et stykke på vei. Men det kan også komme til å skape steile fronter, der trossamfunnene føler at staten tramper inn på et område de mener hører til indre forhold.

Dialog

Et «mykere» middel vil være dialog, men her er det avgjørende å lytte til flere enn bare lederne i et trossamfunn, bemerker hun.

– Hvis lederne er menn, risikerer staten å bidra til å opprettholde maktforholdene. Staten må derfor bruke krefter på å snakke med kvinnene dette gjelder og høre hva de tenker.

Grunnspørsmålet er likevel om det er riktig av statlige myndigheter å bruke virkemidler for å forsøke å fremme bestemte verdier. Politikerne må vurdere­ hvilke verdier de prioriterer, ­påpeker hun:

– For mange vil slike krav til f­inansiering oppleves som et sterkt inngrep i organisasjons- og trosfriheten. For andre vil det være viktigere å fremme verdier som kjønnslikestilling. Dilemmaet er at alle disse verdiene holdes høyt i storsamfunnet.

LES OGSÅ: Forsvarets feltimam rådet tvangsgift kvinne å forbli «gift»

Ulovlige

Menneskerettighetseksperter Vårt Land har snakket med er skeptiske til å bruke krav og maktmidler til å få trossamfunn til å legge seg tettere på holdninger i storsamfunnet.

– Vi må skille mellom praksiser som er lovlige og ulovlige, sier Ingvill Plesner, seniorforsker ved Norsk senter for menneskerettigheter og forfatter av boken Religionspolitikk.

– For eksempel er det klart at religiøse som slår barna sine gjør noe som er kriminelt og straffbart etter norsk lov. Å kreve at trossamfunnene skal ha en viss kvinneandel i styrene er det i dag ingen krav om hverken i Norge eller andre land.

Ingvill Plesner mener spørsmålet om hva som er egnede og effektive virkemidler for å ­balansere hensynet til likestilling og religionsfrihet bør drøftes i forbindelse med stortingsmeldingen om en helhetlig ­religionspolitikk som skal legges fram i 2018.

– Å holde tilbake pengestøtte på grunn av manglende kvinne­representasjon nå vil være å foregripe denne viktige debatten, sier hun.

Alle ekspertene Vårt Land har snakket med understreker at lovbrudd ikke kan godtas, selv om de skulle være religiøst ­begrunnet. Spørsmålene melder seg rundt de praksiser som er lovlige, men uønskede: Hvordan er det hensiktsmessig å gå fram om man ønsker å påvirke holdninger?

– Jeg tror ikke man kan svare generelt, men spørre hva som er hensiktsmessig i det enkelte tilfelle, sier postdoktor ved Det teologiske fakultet Vebjørn L. Horsfjord har jobbet med religionsdialog mellom kristne og muslimer.

– For eksempel i spørsmålet med ansiktsdekkende plagg eller religiøst flerkoneri, må vi helt ned på detaljnivå og spørre hvordan det egentlig fungerer i dag, og hva vil man oppnå med strengere regulering.

Det siste året har Vårt Land skrevet om at flerkoneri praktiseres i enkelte muslimske miljøer. Så lenge man juridisk sett kun gifter seg med én, er det ingen lover som forhindrer flere religiøse eller uformelle ekteskapsforbindelser.

Frykten er at trossamfunn som legger seg tett på majoritetssamfunnets holdninger, kan støte medlemmene sine ut i mer reaksjonære trossamfunn, hvor det for eksempel kan være større fare for radikalisering. Uten sammenligning forøvrig skrev Vårt Land sist uke om kristne som har valgt å forlate Den norske kirken fordi den nå vier homofile.

LES OGSÅ: Trossamfunn møtes med kvinnekrav

Utenfor Oslo

Shoaib Sultan jobber i Antirasistisk senter, med kartlegging av ekstreme miljøer. Han mener Oslo-folk kan ende opp med å bli litt navlebeskuende. Andre steder i landet tar tematikken andre former.

– I enkelte kristne miljøer på Vestlandet har jeg for eksempel kommet over holdninger til barneoppdragelse, likestilling og homofili som jeg har opplevd som ganske spesielle.

– Lovbrudd må slås ned på, men harde fronter endrer sjelden holdninger. Det skjer gjennom dialog og samtale.

– Har du eksempler på at hardere tilnæring har ført til segmentering eller radikalisering?

– Det er vanskelig å si hva som egentlig fører til en gitt holdning. Vi har sett en fremvekst av en konservativ og lukket tilnærming, men jeg tror ikke det er en reaksjon på én enkelt ting, sier Sultan.

Ikke bare verktøy

Postdoktor ved Det teologiske fakultet Vebjørn L. Horsfjord har jobbet med religionsdialog mellom kristne og muslimer. Han frykter negative konsekvenser dersom trossamfunn må dokumentere at de har kvinner i styrene for å få utbetalt trosstøtte.

– Jeg tror ikke forslaget i praksis er mildere enn lovregulering. Og jeg er redd det ville gjøre det vanskeligere for myndighetene å føre konstruktive samtaler med trossamfunnene.

Horsfjord advarer mot å redusere dialogen med trossamfunnene til et verktøy for å påvirke holdninger.

– Den ønskede påvirkningen kommer på sett og vis av seg selv, fordi man ved å søke sammen nødvendigvis søker sammen til et felles og mer sekulært språk som ikke er forankret i én bestemt religion. Det som skjer da er at samtalen graviterer mot felles verdier. Det kan for eksempel være en felles erkjennelse av enkeltmenneskets verdi og valgfrihet.

– Det lyder nesten for godt til å være sant?

– Ja. Men så må man spørre: Hvem sitter egentlig rundt bordet? Og da mener jeg det finnes noen utvalgsmekanismer som ikke alltid er uttalt. De mest konservative kreftene blir ikke inkludert, så man må finne andre måter å nå de mest konservative.

LES OGSÅ: Kvinner selv føler seg ikke diskriminert i moskéen

Familieverdier

Konservative fra forskjellige religioner trekkes også til hverandre, mener Horsfjord. Konservative katolikker, muslimer og evangelikale amerikanere kan for eksempel samles rundt tradisjonelle familieverdier.

– Jeg er ikke sikker på at det ville vært mindre reaksjonære­ strømninger om staten hadde­ pushet mindre. Men jeg tror mye nikab-bruk, selv om det er et marginalt fenomen, er en mot­reaksjon mot uviljen mot det. Det er jo som med et ungdomsopprør – en griper til det provoserende, som med hanekammen på 70-tallet, sier Horsfjord.

LES OGSÅ: Bare mennene begraver de døde i muslimske begravelser i Norge