Utbrent av Jesusvekkelse

– Vi ville gjerne oppleve noe sånt!

Jan Bygstad husker godt da Jesusbevegelsen ankom Norge. Vinteren 1971 besøkte den amerikanske gruppen Children of God kristne skoler over hele landet. Holtekilen i Bærum, og Rønningen folkehøgskole i Oslo, hvor Bygstad gikk, var de første. Elevene hadde lest om den amerikanske Jesusbevegelsen i Time Magazine. Flere av dem opplevde ifølge Bygstad en magnetisk tiltrekning til de syngende hippiene.

– Brannen de hadde virket så opprinnelig og ekte. Vi hadde gått rundt og drømt om å oppleve noe sånt som det som var i ferd med å skje i California.

Besøk

Skoleledelsen på Rønningen hadde ønsket gruppen velkommen, men med et visst forbehold om forsiktighet, ifølge Bygstad.

– De så nok på det som ungdommelig entusiasme, som ikke måtte dras altfor langt. Den gangen var det ingen som visste hva Children of God egentlig var.

Senere den vinteren, men lenge før gruppen utviklet seg til å bli en ekstrem sekt, besøkte Bygstad og flere av medstudentene Children of God i deres første lokaler i Østfold. Bygstad forteller om et voldsomt press på de unge studentene om å selge alt og slutte seg til dem. Det var et tungt press for unge og søkende mennesker. Selv var han lite begeistret.

– Jeg ble heldigvis ikke trukket inn i det. Det var jeg veldig glad for i ettertid, da det ble klart hva de egentlig var.

Karisma

En eller to av studentene sluttet seg til sekten. Resten tok med seg det sterke, karismatiske innslaget og virkemidlene til nordvestlandet for å «vinne verden for Kristus» ved hjelp av gatemøter og populærmusikk.

– Det var et enormt intensivt liv. Fra morgen til kveld handlet alt om å nå ut, sier Bygstad.

I Oslo ble gruppen snart kastet ut av lokalene de disponerte, av voksne kirkeledere, som så med bekymring på hva gruppen var i ferd med å bli. Men hos Bygstad og gjengen på nordvestlandet, levde engasjementet videre. Guds Fred-bevegelsen tok over lokalene, og ble den største 
jesusvekkelsesgruppen i Norge.

Esther Marie Lier datter av Hans Christian Lier var husmor i lokalene i Norbygata 45, i Oslo. Hun var med i bevegelsen fra begynnelse til slutt, og har varme minner fra hele perioden.

– Det var et veldig ungt og inkluderende felleskap. Alle ble ønsket velkommen inn, og bevegelsen ga ny mening til manges liv. Og styrket troen til andre.

Utbrent

For Bygstad var Jesusbevegelsen nært ved å sette et punktum for hans tro. Evangeliseringsarbeidet ble for intensivt. Innen året var omme, ga han seg. Han var utbrent.

– Jeg brente lyset i begge ender, og var kjørt helt på felgen på slutten.

I begynnelsen møtte ungdommene åpenhet og entusiasme, men etterhvert ble det flere og flere stengte dører.

Selv om Lier og ungdommen i Guds Fred hadde støtte fra voksne kirkeledere, kan også hun huske at de ikke alltid var like velkomne. Andre kirkefolk mislikte musikken og rytmene, livsstilen og klesstilen, håret og det frimodige vitnesbyrdet.

– De kunne ikke ta oss på evangeliet, for der var vi på samme sted, så det måtte bli det ytre.

– Det virker i dag som ganske mild motstand til en påstått ­radikal bevegelse?

– Når du hører om det i dag, er det jo ingenting.

Hun ler litt.

– Men vi var uønsket mange steder, og det opplevdes som tøft.

Tvil

Teologisk begynte Bygstad å tvile på hele prosjektet. Et vers fra Johannesevangeliet ble for ham stående som dom over det ungdommene holdt på med. «...jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer.»

– Det var ingenting av det vi gjorde som varte. Det var mer som såpebobler som var fine og flotte en liten stund før de sprakk. Etter hvert snek det seg inn en tvil om det var Guds verk eller menneskeverk vi bedrev.

I dag er han prest i Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn.

– Har du blitt det etablissementet som du kjempet mot som Jesus-ungdom?

– Hehe. Kanskje vil en del se det slik. Men for egen del tror jeg at jeg har bevart noe av opprørsinnstillingen og det er kanskje derfor jeg ikke har store problemer med å kritisere det etablerte i dag.