Troa skulle beskytte og gi mer fisk

– Du må ikke si «gris» ombord, og heller ikke si «hest». Du skal ikke ha med deg ryggsekk, ikke steke vafler og ikke ha med kvinnfolk ombord. Sånn holdt gamlingene på! Det var forbudt, ganske enkelt.

Svein Steinar Johnsen sitter på kaia i fiskerihavna i Harstad. Fiskeren har vært på havet siden han «rodde fiske» sammen med faren da han var liten guttunge. I 30 år var han såkalt fiskerbonde, som drev gård ved siden av fisket, så ble han fisker på fulltid. Nå har han lagt opp, kjøpt en mindre båt og fisker på en såkalt «pensjonistkvote».

Gudsfryktig

Johnsen kjenner havet godt, og vet hvor mektig det kan være. Det har fiskere i alle tider måtte forholde seg til.

– Fiskemiljøene var nok veldig gudsfryktige før i tida. Fiskerne var redd Vårherre, og gjorde hva de kunne for å tilfredsstille ham. Ut av det kom det meninger om hva en kunne og ikke kunne gjøre ombord, sier Johnsen.

Katt, paraply, koffert, blomster og gummistøvler er andre ting sjøfolk tradisjonelt har voktet seg vel for å ta med på havet.

LES OGSÅ: I samiske miljøer går gammel folketro ofte hånd i hånd med kristen tro

Tror troa dør ut

Johnsen tror mange av skikkene vil dø ut med hans generasjon.

– Blant de yngre fiskerne henger det ikke mye igjen av den gamle troa. Det er mye rart altså. I dag er vi så opplyst at vi ikke kan tro på noe sånt, sier han.

Likevel er noen av skikkene vanskelig å legge fra seg, sier Johnsen. Han kan ikke forklare hvorfor. Det sitter i fra han var unggutt og var med faren på havet.

– Jeg rodde, og fikk streng beskjed om alltid å snu båten med sola. Hvis jeg rodde andre veien, var han snar med å si ifra. Jeg spurte hvorfor, men fikk aldri svar. «Båten skal snus med sola!» svarte han, sier Johnsen.

Tur og utur

Og derfor har han aldri snudd båten mot sola når han skal ut på fiske. Ofte blir det en ekstra, unødvendig manøver, en omvei ut av havna. Ute på havet er det ikke så nøye, der kan han snu hvilken vei som helst.

– Det har jo med tur og utur å gjøre, ganske enkelt. Om du snur båten på den måten, får du fisk, sier Johnsen med et lurt smil.

– Plystre skal du for all del ikke gjøre ombord. Da kaller du på lyn, torden og uvær. De sier det er helt sant, for før eller siden blir det jo lyn og torden! Om det blir i dag, i morgen eller om noen dager. Da var det selvsagt fordi du plystret, ler den erfarne fiskeren.

Bølger som fjell

Uvær har han kjent mye på i løpet av yrkeslivet, og tror mye av den gamle folketroa til fiskerne er knyttet til været. Uten værvarsel hadde en bare egne observasjoner å stole på. Redningsvest fantes ikke, og få kunne svømme. De som lærte seg å svømme, risikerte ifølge folketroa at havet fikk smaken på dem og ønsket dem tilbake. Dermed kunne mange liv gå tapt om det ble skikkelig uvær på havet.

Johnsen forteller om bølger store som fjell, da han fiska i Barentshavet.

– Det er en følelse som ikke kan beskrives. Du ser at bølgen kommer mot deg, båten reiser seg og du kjenner den klatre oppover og oppover. På toppen ser du 50 meter ned i juvet, og får så sug i magen at du ikke kan tro det!

Så langt har det stort sett det gått bra. Fordi han har spilt på lag med været, tror Johnsen.

– På sjøen må du lære deg at det er været som rår. Noe annet nytter ikke. Du må jobbe sammen med været, ellers går det galt.

LES OGSÅ: Eldgammel tro på stjernene

Å ta kontroll

– Folketroa har vært med på å ta kontroll over det uforutsigbare, sier direktør ved Tromsø museum Marit Anne Hauan.

– Mange opplevde at sønnen eller broren ikke kom hjem fra fisket. Det måtte reguleres gjennom å ta seg i vare, sier hun.

I Nord-Norge har folketroa stått sterkere enn ellers i landet, sier museumsdirektøren. Det mener hun kan være fordi kristninga skjedde senere her og fordi primærnæringene holdt seg mye lenger. Fiskernes folketro lever likevel langs hele kysten. Hauan tror ikke fiskere nødvendigvis er mer overtroiske enn andre, men at tradisjonene for disse skikkene sitter så dypt at de ikke dør ut med det første.

– Disse standerne har vart i hundrevis av år. Man kan rett og slett ikke la være å følge dem, sier hun.

Aldri fredag

Slik er det for fisker Svein Steinar Johnsen i Harstad, som alltid snur båten med sola. Han går heller aldri ut på havet på en fredag.

– Nei! Det skal man bare ikke gjøre. Jeg har aldri startet fisket på en fredag. Da går jeg heller dagen før, eller venter til lørdag, sier han.

Haugan sier skikken kan ha oppstått fordi Jesus ble korsfestet på en fredag, men også fordi fredag er en av de siste dagene i en hard arbeidsuke.

– Jeg mener det er en vis og klok måte å forvalte livet. Hvis du ikke går ut på havet på en fredag fordi du føler det er farlig, har du tatt kontroll, sier hun.

Lykke med kona

– Også har vi jo dette med «haill», sier Johnsen på kaia i Harstad.

«Haill» er et gammelt nordnorsk uttrykk, som beskriver det å ha sin siste natt med kona før en la ut på fiske. Det skulle gi stor fangst på havet, ifølge folketroa. Kvinner skulle altså ikke være ombord i båten, men kunne bringe mye lykke i timene før en la ut på tur.

– Fortsatt ønsker man «godt haill», men i dag er det bare for artighet. Det er ingen som tror på sånt lenger, sier Johnsen.