Ser gudstjenester som marked

I et debattinnlegg i dagens avis sammenligner teolog Elisabeth Tveito Johnsen ulike typer gudstjenester med et marked.

Markedstilpasning

– Er det ikke et dødsstøt for gudstjenesten om man blander inn markedets logikk?

– Markedstilpasning har kirken alltid drevet med. Å slutte å tilpasse seg er en større risiko, sier Tveito Johnsen som er førsteamanuensis ved Teologisk fakultet, Universitetet i Oslo.

LES OGSÅ: Gudstjeneste gir bedre helse og færre skilsmisser

Fem typer

I gårsdagens avis tok Paul Erik Wirgenes i Kirkerådet til orde for gudstjenester som gir rom for klage, angst og ensomhet. Elisabeth Tveito Johnsen deler hans engasjement for at kirken skal snakke om livet med mennesker og med Gud.

I innlegget sitt deler hun gudstjenester i Den norske kirke inn i fem typer (se faktaboks).

LES OGSÅ: Utfordres av livskamp og nød

Nytt blikk

– Hvorfor betrakter du gudstjenester som shopping?

– Shopping er noe alle driver med. Ved å analysere gudstjenester som shopping kan vi se hva gudstjenester har til felles med andre aktiviteter. Det er ikke ment som negative beskrivelser, sier Tveito Johnsen.

Hun mener betraktningsmåten er relevant fordi menigheter kjenner på en markedssituasjon når de må tenke på hvordan de skal få mennesker til å komme til kirken på søndager.

LES OGSÅ: Regjeringen droppet gudstjenesten

Variasjon

– Er det ikke nødvendig å si at noe er bra eller dårlig?

– Jeg sier at flere typer gudstjenester er bra, og det er et normativt utsagn.

Innlegget er også en respons til de som i Vårt Lands debatt har sterke meninger om blant annet kirkelige handlinger og bruk av innspilt musikk i begravelser.

– Vi kan ikke si at én norm skal gjelde for alle. Jeg argumenterer for variasjonen.

De lokale forutsetningene bestemmer ofte hvordan gudstjenesten og de kirkelige handlingene blir. På små steder med få ressurser er gudstjenestens «basisvarer» som brød, vann og vin viktig og riktig, mener hun.

LES OGSÅ: Bruker kveldsgudstjeneste for å bryte barrierer

Språk tildekker

Elisabeth Tveito Johnsen mener det teologiske språket kan hindre å ta inn over seg en virkelighet som endrer seg.

– Hvordan?

– Hvis man snakker om at det ikke spiller rolle hvor mange som kommer til gudstjeneste, fordi det er en forsamling av helllige uansett. Eller at menigheten er større enn den synlige. Det er teologisk sant, men man bør analysere hvordan konkrete gudstjenester faktisk fungerer lokalt, sier Elisabeth Tveito Johnsen.

LES OGSÅ: Derfor er klokka 11 søndag «hellig»

Kiwi-favoritt

– Hva er din favorittgudstjeneste?

– Der jeg bor i utkanten av Son (i Follo, Akershus red.anm.), går jeg mest på folkelige Kiwi-gudstjenester. De har jeg sterk kjærlighet for, og deltar i som frivillig. Jeg lever godt med kjapt, trygt og billig. Blir jeg lei, kjører jeg til Oslo og får del i den kirkemusikalske rikdommen som finnes i Domkirken.

Vanskelig

Tveito Johnsen «tar hatten av for alle som jobber med den særdeles komplekse oppgaven gudstjenester er».

– Hvorfor er gudstjenester så vanskelige?

– Noe av det er gjentakelsen, å være en troverdig formidler gang på gang og ha motivasjon når få folk dukker opp. Det komplekse er også å la gudstjenesten være tradisjonsbærer uten å være museumsgjenstand. Du skal kommunisere både bakover til tradisjonene i liturgien og framover ved å treffe livene som folk lever, sier Elisabeth Tveito Johnsen.

Overrasket

Sammen med andre forskere har hun nå gitt ut boken Gudstjenester med konfirmanter.

– Vi er overrasket over hvor gode, men forskjellige, gudstjenestene er, sier teologen.