Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) har bidratt til oppløsning av statskirkeordningen, og til at likebehandling av trossamfunn er blitt et tungtveiende, «uangripelig» politisk prinsipp.
Det fastslår Cora Alexa Døving, forsker ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. Hun har studert STL som politisk aktør siden oppstarten for 20 år siden. Funnene presenteres i en artikkel i siste nummer av magasinet Kirke og Kultur.
[ LES MER: Fra smalt til stort ]
Har hatt gjennomslag
Her konkluderer forskeren også med at dialogforumet og paraplyorganisasjonen STL har drevet fram endringer av praksis i institusjoner som skole, UDI, sykehus og i gravferdsetaten.
Blant eksemplene er sjelesorg ved norske sykehus, som tidligere var et «majoritetsgode». Nå har flere sykehus ansatt ikke-prester i dette arbeidet. STL sørget for at UDIs forskrift om at religiøse ledere måtte ha mastergrad eller tilsvarende for å få opphold i Norge. Dessuten greide rådet å hinde at Det teologiske menighetsfakultet ble nasjonalt senter for KRL-faget, på grunn av institusjonens nærhet til kristendommen.
Aksjon mot KRL-faget
Den konkrete bakgrunnen for STLs tilblivelse var samarbeidet i «Aksjon livssynsfrihet i skolen» som ble dannet i protest mot KRL-fagets vektlegging av kristendommen. Humanetikere, muslimer, jøder, buddhister og nyreligiøse tapte KRL-kampen, men det nye samarbeidet besto: STL ble etablert i 1996 i form av et utvidet nettverk, der overraskende nok også Den norske kirke og frikirkene ville være med.
Cora Alexa Døving opplyser at samarbeidet endret seg fra å være knyttet til en enkelt sak til å ha hele det tros- og livssynspolitiske feltet i Norge som sin arena.
[ LES MER: Kjemper for alles rett til egen tro ]
Har samlet hele bredden
Med små personellressurser har den sprikende organisasjonen STL samlet så godt som hele bredden av det organiserte Tros- og livssyns-Norge. STLs overordnede politiske mål er å bidra til utvikling av en enhetlig tros- og livssynspolitikk som skal sikre likebehandling av tros- og livssynssamfunn.
STL er en organisasjon som består av sekulære og troende. Konsensusprinsippet innebærer at alle medlemmer har lik stemme, uansett om de representerer Den norske kirkes 3, 8 millioner medlemmer eller Det mosaiske trossamfunds 770 medlemmer.
Konfliktdempende funksjon
Døving mener STL har fungert konfliktdempende tros- og livssynssamfunnene imellom, og at det er skapt et nettverk av religiøse og livssynsledere som i dag kjenner hverandre godt.
Hun mener «den rolle Human-Etisk Forbund har hatt gjennom hele STLs historie som viktig premissleverandør i tros- og livssynsfeltet, har endret resepsjonen av dem i offentligheten: Fra å bli ansett som «sinna-ateister» blir de i større grad ansett som prinsipielle bidragsytere, også på vegne av trossamfunnene.»
Læringsplass for å lytte
I artikkelen i Kirke og Kultur sier professor Oddbjørn Leirvik ved Det teologiske fakultet at STL har vært en læringsplass for å lytte til minoritetene: «Den norske kirke har deltatt i fora der minoritetene på mange måter legger premissene, og dette har de tatt med seg inn i sine andre bilaterale kontaktnett. Kirkens selvforståelse har beveget seg bort fra statskirke-identiteten til å vektlegge likebehandlingsprinsippet og i større grad se på seg selv som et trossamfunn.»