Nyheter

Pavens 
demokratiske dilemma

Et system som setter friheten foran alt, vil alltid havne i konflikt med en kirke som hevder en objektiv sannhet.

Da Europa valgte det liberale demokratiet, var det i kamp mot den katolske kirke. Paven fordømte til gjengjeld demokratiet. Fra og med 60-tallet har kirken omfavnet menneskerettighetene og godtatt demokratiet, men har like fullt kollidert med moderne strømninger.

Professor Bernt Torvild Oftestad har skrevet boken­ Den katolske kirke og liberalt demokrati, som handler om Den katolske kirkes vanskelige forhold til det liberale demokratiet. Han har lagt vekten på å forklare de filosofiske og teologiske overveielsene bak standpunktene, og ser dem i sammenheng med de dominerende tankeretningene­ i tiden.

Frigjøring

Opplysningstiden og den franske revolusjon­ ville frigjøre menneskene fra alle overleverte normer og institusjoner og la dem søke sannheten bare gjennom sin egen fornuft i frie overveielser. Dette er grunntanken bak det liberale­ demokratiet.

– Den katolske kirke, med et hierarki som mente å forvalte sannheten, ble en hovedmotstander for det liberale demokratiet, skriver Oftestad.

Kirken svarte i første omgang med å forskanse seg og styrke hierarkiet. Dette fikk sitt sterkeste uttrykk i dogmet om pavens ufeilbarlighet, som ble vedtatt av Det første vatikankonsil i 1870.

Oftestad framhever at også den katolske, filosofiske tradisjonen kom på kollisjonskurs med opplysningstidens filosofi. Immanuel Kant rev grunnen bort under den klassiske forståelsen av natur-
retten: At det fantes objektive, selvstendige normer, skapt av Gud, som kan erkjennes ved menneskelig fornuft.

Kirken svarte med en nyskolastisk filosofi, som bygde videre på naturretten. Mens liberalismen satte frihet i førersetet, la kirken hovedvekten på sannhet. Usannheten måtte ikke gis fritt spillerom i samfunnet. Derfor avviste kirken både ytringsfriheten og religionsfriheten, og med dét selve fundamentet­ for demokratiet.

Kristent demokrati

Dette frontalangrepet på det moderne samfunnet truet med å isolere kirken. Pave Leo XIII forsøkte å komme på talefot med samfunnet ved å satse på en politisk diakoni for arbeiderklassen. Han nærmet seg også demokratiet positivt gjennom begrepet kristent demokrati, det vil si et demokrati som fremmet en sann, kristen samfunnsorden basert på naturretten, der øvrighet, kirke, ekteskap og familie var grunnsteinene.

Paven var kritisk til den liberale forståelsen av demokratiet, og gikk kraftig i rette med både kapitalisme og sosialisme. Pave Frans’ fordømmelse av kapitalismen er altså ikke en venstreorientert oppfinnelse av nyere 
dato.

Lekfolk dannet i flere land kristendemokratiske partier, som satset på å realisere den katolske staten gjennom vanlige­ demokratiske kanaler.

Nazismen

Fra annen halvdel av 1800-tallet forsøkte pavene å sikre kirkens frihet fra den framvoksende sekulære statsmakten gjennom konkordater – avtaler med de ulike nasjonalstatene. Paven gjorde avtalene i kraft av å være statsoverhode i Vatikanstaten.

Det teologiske grunnlaget for disse avtalene var tanken om at øvrigheten er innsatt av Gud og at dette gir den nødvendige autoritet­. Dette førte til at Vatikanet også inngikk konkordater med Mussolini og Hitler.

De tyske biskopene hadde tatt avstand fra nazismen i 1932, men nå bandt konkordatet dem til lojalitet­ under den nazistiske staten. Også de kristendemokratiske partiene måtte oppløses.

– Paven ofret den politiske katolisismen­ for å kunne komme­ til enighet med det autoritære­, fascistiske regimet, skriver Oftestad­. Dette førte kirken ut i en troverdighetskrise og selvransakelse.

– Krisen var ideologisk og kirkepolitisk. Ideologisk hadde den overleverte naturrettsoppfatningen vist seg ikke å strekke til, skriver Oftestad.

Vatikankonsilet

Demokratiene seiret over nazismen, og FN vedtok sin menneskerettighetserklæring. Det ble maktpåliggende for kirken å komme til rette med denne utviklingen. Det skjedde gjennom Det annet vatikankonsil som pave Johannes XXIII sammenkalte. Oftestad beskriver en teologisk nyorientering som hadde skjedd forut for konsilet, som åpnet i 1962.

Denne nyorienteringen betydde et brudd med den nyskolastiske teologien. Et viktig begrep var personalismen. Det tok utgangspunkt i mennesket som person, som er noe annet og mer enn individet.

Det annet vatikankonsil er kjent for sine mange reformer som gjaldt kirkens indre liv og relasjonen til andre trossamfunn og religioner. Men det innebar også en nyorientering i synet på demokratiet. Med utgangspunkt i personalismen anerkjente nå kirken menneskerettighetene som et uttrykk for naturretten. Det innebar et ja til ytringsfrihet og religionsfrihet.

Tanken om den katolske stat ble oppgitt. I stedet skulle kirken se sin oppgave i å veilede menneskene til å forstå sin egen situasjon.

– Ved kirken kan Gud gi sitt frelsende svar til det spørrende menneske, beskriver Oftestad tankegangen. Kirken fikk nærmest et diakonalt ansvar for å veilede kulturen.

– I dette møtet står ikke kirken frem med et diktat, men med åpenhet for samarbeid og dialog også med dem som står fjernt fra troen, skriver Oftestad.

Friheten

Men denne nyorienteringen betydde ikke at kirken hadde akseptert det liberale demokratiets sekulære selvforståelse. Det var særlig i forståelsen av begrepet frihet at man skilte lag. Det viste seg i tiden som fulgte etter konsilet.

– Mot slutten av 60-tallet ble det stadig tydeligere at konsilets etiske tilbud ble ettertrykkelig avvist av den moderne verden. Det måtte erkjennes­ at konsilets prosjekt – å legge grunnlaget for 
en varig samforstand mellom Kirken og den 
moderne tid – var på vei mot sitt skipbrudd, skriver­ Oftestad.

Konsilet kom nemlig samtidig med den nye forståelsen for frihet som vant fram i samfunnet på 60-tallet. Den enkeltes frihet til selv å bestemme over sitt liv, ble nå forstått som en individuell rettighet. Det førte til en frontkollisjon med Den katolske kirken når det gjaldt abort, eutanasi, ekteskap og homoseksuelles rettigheter.

Den som særlig sto i frontlinjen var pave Johannes­ Paul II. Ut fra sine erfaringer som kirkeleder i det kommunistiske Polen, tok han sterkt avstand fra totalitær ideologi og argumenterte i likhet med de liberale for frihet.

– Men Johannes Paul hadde en annen vinkling. Han la til grunn troen på den objektive sannhet, objektive­ kriterier for godt og ondt og en transcendent­ forankring av personens verdighet, skriver Oftestad.

Sannheten

Fra 80-tallet preget postmodernismen kulturen. Det var et oppgjør med alle former for objektiv sannhet. Også den vitenskapelige sannhet kom under kritikk. Det fantes bare subjektive erkjennelser, og dekonstruksjon av alle overordnede­ fortellinger ble det filosofiske prosjektet.

Også internt i Den katolske kirke­ ble det reist kritikk mot dens morallære. Det ble også skapt tvil om den universale gyldigheten­ av kirkens bud, og om naturrettens berettigelse.

Pave Johannes Paul II møtte denne utfordringen med et budskap om sannheten. Han mente det var oppstått en sannhetens krise når man mistet tanken om at det finnes et universelt gode som kan erkjennes ved menneskelig fornuft.

Med grunnlag i personalismens tro på mennesket som et fornuftig vesen med en åndelig sjel, fornyet paven læren om naturretten, nå forstått som den naturlige lov.

– Den naturlige lov er den fornuftige orden som Skaperen­ kaller­ mennesket til å innrette­ sitt liv etter. Den absolutte respekt­ for menneskeliv hviler i ideen om menneskets verdighet som person, skriver Oftestad.

Dødens kultur

Kirken hadde gitt sin tilslutning til demokratiet, men opplevde å komme i fundamental motsetning til mange av resultatene demokratiet førte til. Pave Johannes Paul kalte det for «dødens kultur» – en menneskefiendtlighet som følge av at man har glemt at demokratiet er mer enn flertallsstyre og individuell frihet.

Både Johannes Paul og hans etterfølger Benedict XVI så det som sin oppgave å kalle demokratiet inn på rett spor gjennom en kritikk innenfra.

– Kirken gir sin tilslutning på det premiss at demokratiet­ ikke består bare i å følge visse formale regler og prosedyrer, men har sin grunn i over-
bevisning om og tilslutning til de verdier som bærer­ de demokratiske prosesser: Ethvert menneskes verdi, respekten for menneskerettighetene, det felles gode som formålet og kriteriet for politisk liv, skriver Oftestad.

Kirken ga også et positivt bidrag til innholdet i demokratiet gjennom en ny gjennomgang av kirkens sosiallære, der prinsipper som subsidiaritet (at beslutninger skal fattes nær dem de angår), deltakelse, og solidaritet står sentralt. Familie og ekteskap holdes fram som samfunnets fundament.

– Kirken må kommunisere med kulturen på fritt grunnlag, uten tvang eller ved hjelp av privilegier. Kirkens sosialetikk formes som et tilbud. Men tilbudet­ har innhold som ikke blir tilpasset og uttynnet­ av kommunikasjonshensyn, skriver Oftestad i sin avsluttende oppsummering.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter