Paulus forble jøde

Paulus skapte kristendommen ved å bryte med jødedommen og skape en ny religion ut av budskapet fra den omvandrende predikanten Jesus fra Nasaret. Dette har vært gjengs oppfatning, som er gjengitt i utallige populære bøker de senere årene.

Men de siste tiårene er det kommet et nytt Paulus-bilde: Paulus var en jøde som brakte et jødisk budskap til hedningene, og som selv forble jøde hele livet.

Holocaust

Drivkraften bak forskningen som har skapt dette nye bildet, er holocaust. Etter krigen ble søkelyset rettet mot de antijødiske tradisjonene i den kristne kirken. Og da kom ikke bare tradisjoner og teologi i søkelyset, men også Nytestamentet, for det var der man fant begrunnelsen for at kristendommen hadde erstattet jødedommen som veien til Gud. Jødenes manglende vilje til å bøye seg skapte det kirkelige jødehatet.

LES OGSÅ: Luthers jødehat

«En kristen kirke med et anti-semittisk Nytestamente er en avskyelighet, men en kristen kirke uten Nytestamentet er umulig å forestille seg», skrev en av pionerene i den nye Paulus-forskningen, Lloyd Gaston.

Hans svar ble å lese de tekstene som har vært brukt for å begrunne jødedommens mindreverdighet i nytt lys. Og da ble Paulus viktig - hans skrifter utgjør en stor del av Nytestamentet og er grunnleggende for kristen teologi.

Misforstått

Paulus er blitt misforstått. Han er blitt lest anakronistisk ut fra situasjonen som eksisterte da den kristne kirken og jødedommen hadde skilt lag noen hundreår etter Paulus tid, er posisjonen til professor John G. Gager. Han er en av dem som har bidratt til forskningen på den tidlige kristne kirken og samfunnet som omga den. I boken «The Jewish lives of the Apostle Paul» summerer han opp det nye synet på Paulus:

– Den nye sannheten har nå kommet fram: Paulus var ikke kristen eller skaperen av kristen anti-jødiskhet. Han er en jøde fra det første århundre som bare kan forstås i denne sammenhengen. Og med denne nye sannheten går det ikke an å fastholde gamle sannheter, skriver han.

Nå er det ingen tvil om at Paulus argumenterer mot at man kan bli frelst ved å følge Moseloven. For eksempel er hele Galaterbrevet en sammenhengende argumentasjon mot at omskjærelse er nødvendig. Dette er et av mange argumenter for at Paulus mente jødisk loviskhet var erstattet av det kristne evangelium.

Anakronisme

Men det her man har lest anakronistisk, mener Gager. Brevet til galaterne, som de øvrige brevene fra Paulus, var ikke skrevet som polemikk mot hans jødiske motstandere. De var skrevet til hedningekristne.

Paulus var hedningenes apostel. Det betydde ikke at han kom med en ny religion, men at han ville føre også hedningene til Israels Gud. Men da ble spørsmålet hvordan de skulle forholde seg til påbudene i den jødiske loven.

Gager sier at forskningen viser at det i de første århundrene ikke var noe klart skille mellom jødiske og kristne menigheter, og at mange synagoger huset også Jesus-troende jøder. Skillet mellom jøder og kristne kom senere, og fra da av har den kristne kirken lest Paulus skrifter som polemikk mot jødedommen - eller mot en karikatur av jødedommen de selv skapte.

Paulus forble jøde

Gager mener flertallet av de kristne menighetene i det første århundret var det han kaller jødiske kristne. De mente at det å holde loven - og dermed praktisere omskjærelse - var nødvendig. Det er disse Paulus polemiserer mot.

– Paulus selv var en jøde som fulgte Kristus og likevel holdt Lovens bud. Det er det nå allmenn enighet om. Hans argument mot å følge Loven angår bare hedninger som tilber Jesus, skriver han.

Dermed kan man ikke bruke Paulus til å argumentere for at den kristne kirken har erstattet det jødiske paktsfolket.

– Gjennom jøden Jesus, rett forstått, kommer hedningen inn pakten og blir medlem av familien, men bare så lenge han ikke krever at han dermed har erstattet de opprinnelige barna, skriver Gager.

LES OGSÅ: Paulus og Marx

Radikal

Men hadde Paulus bare oppdaget hvordan hedningene kunne få del i Israels Gud? Skriver han ikke om å være en ny skapning i Kristus, og gjelder ikke det både jøde og greker?

Dette er hva professor N.T. Wright påpeker. I boken «The Paul Debate» tar han opp noen av innvendingene som er reist mot det han skrev om Paulus i det større verket «Paul and the Faithfulness of God». Boken om Paulus-debatten kalles av anmeldere for en «lillebror» - men dermed også atskillig lettere tilgjengelig for vanlige lesere.

– Paulus tro på at en helt ny verden var født var det direkte resultatet av det dramatiske øyeblikket da han ble konfrontert med Jesus selv, oppreist fra de døde av Israels Gud, skriver Wright.

Paulus skriver om å bli nye skapninger, om at vi er frelst fra den gamle tidsalder inn i en ny, om en ny familie og et nytt folk.

– Paulus ville ikke starte en ny religion. Han trodde Jesu oppstandelse var starten på en ny verden, skriver Wright.

Israels Messias.

Men Wright mener likevel at Paulus forsto seg selv som jøde også etter denne opplevelsen, og at det er slik også vi må forstå ham. Kjernepunktet for Paulus var at oppstandelsen viste at Jesus var den Messias som Israels Gud hadde lovet.

– Paulus tenkning var jødisk tenkning, men jødisk tenkning med en forskjell. For ham betydde det å ha Messias sinn å bringe hele den jødiske tenkningen inn i et nytt fokus, en ny sammenheng, skriver Wright og konkluderer: Paulus var en jødisk tenker og forble en jødisk tenker.

Gjennom århundrene har man villet gjøre Paulus til en som brøt med jødedommen og skapte en ny religion basert på ikke-jødisk tankegods. Det er en fundamental misforståelse, mener Wright.

– Paulus argumenterte for og utarbeidet et jødisk budskap for en ikke-jødisk verden, samtidig som han framførte en messiansk kritikk av den jødiske verden i sin samtid, skriver han.

Ny forståelse.

Kritikken av den jødiske verden skyldtes erkjennelsen av at Messias var kommet. Det måtte bety kritikk av de som ikke anerkjente Jesus som Messias.

– Men vi må aldri si at Paulus snakket, tenkte eller impliserte at det var noe galt med den jødiske verden, dens praksis, historier eller tro, skriver Wright.

Paulus delte sin jødiske samtids forventning til at Israels Gud skulle gripe inn og fri sitt folk fra ondskapens makt.

– Da de så ble konfrontert - til sin vantro overraskelse - med Jesu oppstandelse, ble både han og andre tvunget til, gjennom å søke Skriftene på ny og gjennom tilbedelse og bønn, å konkludere at Israels Gud virkelig hadde handlet, sjokkerende, overraskende, og at det krevde en ny gjennomtenkning av alt de trodde de visste, skriver han.

– Oppstandelsen overbeviste dem om en ny historie. Det var historien om at Israels Gud hadde gjort det han hadde lovet, og at hovedpersonen i dette var Jesus av Nasaret, konkluderer han.

Troen alene

Mange har protestert mot dette synet på Paulus fordi det rammer den forståelsen som har vært sentral i reformatoriske kirker: At Paulus brøt radikalt med rettferdiggjørelse ved lovgjerninger - som var kjernen i jødedommen - og i stedet preket rettferdiggjørelse ved tro. Wright mener denne kritikken bommer både på hva Paulus mente og på hva jødedom er.

Paulus hovedtanke, sier Wright, er at Messias er kommet. Jesus er blitt personifiseringen av Israel. Israel er ikke blitt erstattet, men derimot blitt representert av Jesus.

– Derfor tilhører alle som tilhører Messias det samme Guds folk, konkluderer Wright.

Men Messias døde på korset. For Paulus er døden på korset en åpenbaring av Guds frelsesplan som innebærer at Guds rettferdighet gis til det fornyede Guds folk.

– Gjennom Messias kors er ikke troende hedninger lenger syndere. De er blitt tilgitt og kan ønskes velkommen inn i familien, skriver han.

LES OGSÅ: Møtet som forandret alt

I Kristus

For Paulus er rettferdiggjørelsen en guddommelig erklæring om at man har fått rett til å tilhøre Guds paktsfolk, mener Wright.

– Å være i Messias (eller Kristus på gresk) er derfor hovedtanken, og rettferdiggjørelse finnes innenfor denne tanken, sier han. På dette grunnlaget er altså både troende jøder og troende hedninger medlemmer av Guds ene familie.

– I Messias blir de dermed én familie, basert kun på deres tro, altså deres trofaste tilhørighet til den ene Israels Gud som hadde åpenbart seg som den Gud som oppreiste Jesus fra døden og utnevnte ham til verdens Herre, konkluderer Wright.

Følg kommentator Erling Rimehaug på Facebook!

Stor sorg

Men hva med de jødene som ikke tror at Jesus er Messias? Det er om dem Paulus skriver i Romerbrevet at han er fylt av stor sorg og endeløs pine. Men det er ikke fordi han tror Gud har forkastet dem.

– Gud skal også innpode dem, men Paulus har ingen umiddelbar plan om selv å være redskapet for det. Hans råd til de romerske kristne er heller ikke at de skal gjøre det, bare at de skal være forberedt på at det skal skje, skriver Wright.

Men derfor vil enhver anti-jødiskhet gå på tvers av alt Paulus står for, konkluderer han.