Oppskrift på strid

Se tidslinje om Vårt Lands historie nederst i saken!

Fritt etter en lignelse om himmelriket: Vårt Land skulle være likt en surdeig som et knippe kristenledere og en nyomvendt forfatter skulle elte inn i det store mediebildet og samfunnet i sin helhet.

Til slutt ville det være gjennomsyret. Tenkte de.

– De satte jo i gang en prosess de ikke fikk kontroll over, sier Harald Hegstad. Han er professor på Menighetsfakultetet, og forsker på kirkeliv og nyere norsk ­t­eologihistorie.

For i 1945 skulle landet gjenreises gjennom kristne institusjoner. Også gjennom avisen Vårt Land skulle «hele kristenheten helliggjøres» og «bli sur­deig i verden», slik Vårt Land-grunn­legger Ronald Fangen formulerte det.

Men både da og siden har Vårt Land hatt en ikke rent liten utfordring med hvordan man skulle se på resten av deigen. Eller samfunnet da, hvis man vil unngå bibelmetaforer. I 1945 sa man forresten «kulturen».

LYTT HER: Sjefredaktøren forteller om hvorfor det nå er mer alvor i spaltene

Verdensfjerne?

Det var nettopp i kultursynet at grunn­leggerne av Vårt Land skilte lag. På den ene siden sto Fangen, som hørte til en gruppe nyomvendte kunstnere som ønsket seg en «kulturåpen» avis. På den andre sto lederne i de store, kristne folkebevegelsene, høvdingene, som de er blitt kalt.

– De var pietister og asketisk innstilt, men de var ikke verdensfjerne, forteller Hegstad.

– De var opptatt av «Det ene nødvendige», og skilte mellom pynteplanter og nytteplanter. Og kino og slikt, var i deres øyne alt annet enn nyttig, for­klarer han.

Den første prøvelsen handlet om kinoannonser. Kretsen rundt Fangen ville gjerne ha kinoannonser, fordi de mente Vårt Land måtte forholde seg til hele den menneskelige tilværelse. Høvdingene truet derimot med abonnentflukt hvis avisen brakte siste nytt fra Hollywood. Og de vant. Til latter fra resten av pressen.

Les jubileumsavisa gratis her!

Men kanskje var ikke Vårt Land så spesiell? Datidens kultur var velknadd puritansk. Det ble klart i Mykle-saken, rettssakene rundt Agnar Mykles roman Sangen om den røde rubin. Boken ble politianmeldt på grunn av seksualskild­ringer, og i 1957 konfiskert og forbudt etter flere rettsprosesser. I fronten av toget mot Mykle, gikk Vårt Land. Men også Dagbladet var med i marsjen.

Vårt Land var inkarnasjonen av det konforme eneveldet som Hans Fredrik Dahl kjempet mot. Den senere mediehistorikeren var aktiv på venstresiden i studentpolitikken på slutten av 50-tallet:

– Vårt Land sto på solid protest mot enhver modernisering. Den ble et organ for hva vi andre oppfattet som det mørke Fastlands-Norge, minnes han.

Mørkhetsgraden kom selvsagt an på nattesynet.

– Jeg er vokst opp med en far som pleide å si opp Vårt Land, forteller Stein Kåre Kristiansen, den tidligere politiske kommentatoren, og sønn av KrF-
kjempen Kåre Kristiansen.

– Var den ikke mørk nok for ham?

– Vårt Land var ikke så mørk, men fatter'n og mange av høvdingene ble ofte irritert på avisen fordi de hadde så store forventninger til den. Men de ble alltid venner med den igjen.

LES MER: VG og VL brøytet ny vei etter krigen

Kvinner og helvete

Vårt Land var aldri noen ren partiavis, men hadde klar tilhørighet i den konservative delen av kirkelandskapet. Det ble tydelig i kvinneprest-debatten på 1960-tallet, forteller Aud Tønnessen. 
Kirkehistorikeren har skrevet biografi om Norges første kvinnelige prest 
Ingrid Bjerkås.

Alliansen som trådte frem, var mellom Vårt Land, Menighetsfakultetet og foreningen For Bibel og Bekjennelse, som den gang hadde stor innflytelse i presteskapet, sier Tønnessen. Hun har lest hele Vårt Lands omtale av Bjerkåsstriden, og er i dag dekan ved Det teologiske fakultet på Universitet i Oslo.

– En av de tingene som jeg tror var provoserende ved Bjerkås, var at hun hadde støtte av Kristian Schjelderup, som var datidens enfant terrible, mener Tønnessen.

Hamar-biskop Schjelderup hadde vært hovedmotstander til Ole Hallesby i den store «helvetesstriden» på 50-tallet. Hallesby var kristenlederen som i oppstartsårene hadde oppfordret misjons­folket til å tegne abonnement på Vårt Land. Men han så også med gru på kulturoptimismen som Fangen-kretsen sto for. Etter hans mening var dette liberal­teologi i vekkelsesinnpakning.

Selv tenkte Hallesby at denne verden, på tross av at den ble gjennomsyret av surdeigen, aldri kunne ese inn i him­melen. Han så det derfor som sitt lodd å fortelle på norsk radio, at det kom til å bli en ende på denne verden, en dommens dag, der den uomvendte ville «stupe rett i helvete». Schjelderup så det derimot som sitt lodd å argumentere mot Hallesby, og fremhevet at hele verden var «omsluttet av en guddommelig kjærlighet».

Med Schjelderups støtte befant Bjerkås seg derfor på «feil side» i den store feiden om kultursyn. Og Vårt Land kjente sitt oppdrag, mener Tønnessen:

– Avisen refset Bjerkås for at hun ikke var fintfølende nok til å la være å søke, og advarte andre kvinner mot å følge i hennes fotspor. Det er selvsagt en avis sitt privilegium å ta stilling på leder­plass. Men en annen ting var hvordan man dekket det ellers i avisen, bemerker hun:

– Det var bare motstanderne av kvinnelige prester som ble intervjuet. Og jeg har ikke funnet et eneste intervju med Bjerkås selv.

LES MER: Den engasjerte innringeren

Politisk vending

Men var målet i pressen at alle skulle komme til orde? På ingen måte. Den gang var det professorer og general­sekretærer som gjaldt, forklarer Knut Lundby. Sosiologen var på 60-tallet 
kirkejournalist i Aftenposten. I dag er han professor i medievitenskap på 
Universitetet i Oslo.

– Pressen hadde den gang stor loja­litet ovenfor autoriteter. I dag drives en helt annen kritisk journalistikk på vegne av enkeltmennesker, påpeker han.

«De gamle» falt i 1968. Brytningene som datidens studentopprør uttrykte, fylte også Vårt Lands spalter, som nå åpnet seg for «kristenradikale» røster. Egne ungdomssider omhandlet «provo- og hippie-ungdommen». Men størst av alt var Uppsalamøtet.

– Et vannskille i avisens historie, mener tidligere redaktør Thor Bjarne Bore.

Dette var et stort kirkemøte sommeren 1968 i regi av Kirkenes Verdensråd, paraplyen som samler kirker fra hele verden. Møtet tok opp sosialetiske spørsmål, kirkesamarbeid, dialog og økumenikk. Ordene fylte avisen, som da ble satt sammen ved hjelp av blybokstaver:

– En av skribentene, Ruth «Ulla» Erlandsen, pleide å si at hun hadde en egen blykloss som hun brukte hver gang det dukket opp et økumenisk spørsmål. På den sto det «– Ingen grunn til glede, sier Carl Fr. Wisløff», humrer Bore.

For det handlet om hvordan man så på deigen. Kunne verdensfred bli en realitet uten Kristi Kors? – Nei, mente daværende misjonsskolelærer Gunnar Stålsett som i Vårt Land gikk i rette med Uppsalamøtets «radikalteologi». Mannen som siden vant priser for dialogarbeid og internasjonalt engasjement, sa den gang at dialog var et så «upresist og mangetydig» ord at det burde ut av den teologiske samtale.

Thor Bjarne Bore peker på at 
tyngde­punktet har flyttet seg siden den gang, blant kristenfolket som i Vårt Land.

– Det som var radikalt på Uppsalamøtet, er i dag blitt folkekirkens sosialetiske standpunkt, sier han.

Stålsett ønsker ikke å kommentere dette.

LES MER: Leser motstrømsavisen

Nye idealer

Bore mener dreiningen som Vårt Land tok på 70-tallet utfordret leserne. Men den var også et svar på lesernes krav:

– Avisen hadde ikke overlevd om vi ikke hadde utvidet kildegrunnlaget. Da vi hentet inn katolikken Hallvard Rieber-Mohn som spaltist, ble mange skeptiske. Men Vårt Land-leseren var ikke bare negativ. Hun var også åpen for at alle måtte bli hørt. Hun ville høre nye synspunkter, sier Bore.

– Vi bodde jo på jobben! Vårt Land var noe av det mest kreative og frodige miljøet som den gang fantes i pressen, minnes Stein Kåre Kristiansen, som kom til avisen som fersk bladfyk i 1973. Han var en av dem som tok Vårt Land inn i en tid med økte lesertall, der journalistikken til slutt ble kronet med den høythengende Narvesenprisen i 1983.

Kristiansen sier han likevel hadde «en sterk følelse av at jeg jobbet i en todelt avis»:

– Det var den avisen som teologisk avdeling laget, som forholdt seg til organisasjonene, biskopene og Vårherre. Og så var det politisk avdeling, der Thor Bjarne var Vårherre. Dette var en åpen, liberal og profesjonell nyhetsavdeling som ble med på å øke Vårt Lands opplag og troverdighet, mener Kristiansen.

Knut Lundby mener bildet Kristiansen tegner, viste den gamle konflikten på en ny måte:

– Spenningen mellom dem som ønsket seg et «bredt» kulturperspektiv, og dem som konsentrerte seg om «Det ene nødvendige» tok en ny form gjennom de nye journalistiske idealene. Det lå jo nettopp et kultursyn i disse, påpeker Lundby.

For 70-tallet innebar store endringer i mediene. De gamle partiavisene fri­gjorde seg. Pressestøtte sikret økonomisk 
uavhengighet. Og en ny, profesjonell selvbevissthet preget journalistikken. Den skulle følge sine egne metoder, være mest mulig nøytral og kritisk.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Verden, ikke Norge

I 1974 ble Helge Kjøllesdal ansatt i det Kristiansen så som «den andre avisen», altså avdeling for Kirke og Kultur. Han mener også kirkejournalistikken nå endret seg. Kjøllesdal forteller om en tid der man «lot det flomme inn» fra det internasjonale kirkelivet, som nå hadde full oppmerksomhet rettet mot inter­nasjonal rettferdighet. Nå intervjuet man også den liberale teologiprofessoren Jacob­ Jervell, og avisen snudde til slutt i synet på kvinnelige prester da Kjøllesdal ble redaktør i 1985.

– Vårt Land beholdt alltid en viss, kritisk holdning til rus og søndagsåpne butikker, saker som mange har sett som symboler på ren pietisme. Men vi ville utvide perspektivet. Vi argumenterte ikke med «fordi det står i Bibelen», men ut fra et verdiperspektiv, der vi var opptatt av hva som var best for mennesket og samfunnet. Det som skjedde, var jo egentlig en forlengelse av Fangen, som vi leste og lot oss inspirere av, forteller Kjøllesdal.

I 80-tallets jappe-samfunn var det samtidig mye å være kritisk til, mener han:

– Vi pukket alltid på at samfunnet måtte legge langsiktige hensyn til grunn, og ikke bare tenke etter hva som var best for Norges del, men for verdens del.

Samtidig fikk dekningen av kristelige arrangementer mindre spalteplass. Kjøllesdal foretrakk «et litt overordnet perspektiv». Men han kaller sitt eget syn på dette «schizofrent». Som leser av Vårt Land i dag, ønsker han seg større nærhet til diskusjonene som foregår i ulike kirkelige fora.

– Man må vite litt om det som skjer på bakken for å si noe om det overordnede, mener redaktøren som ofte fikk «dugelig kjeft».

– Men jeg ble også veldig fascinert av hvordan leserne holdt ut med oss.

At avisen hadde et kritisk blikk også mot kristne miljøer, befestet seg da avisen i 1989 avslørte overgrep på misjonsskolene.

– Jeg tror ganske sikkert at hvis dette hadde vært på 50-tallet, hadde Dagbladet kjørt saken, og så hadde Vårt Land skutt på Dagbladet for å være misjonsfiendtlige, mener Kjøllesdal.

[ LES FLERE SAKER FRA JUBILEUMSAVISA HER ]

Friksjonsavis

Da han ga fra seg roret i 1994, var Mykle-tidens Norge på alle måter passert. I Vårt Land viste de nye Min Tro-portrettene at Norge var fler­religiøst, og at folk valgte sine egne liv uavhengig av hva eventuelle kirkeledere måtte mene. Avisen vant i 1999 priser for gravejournalistiske artikler om ­kristne bevegelser.

Og sakene som skulle prege forsidene helt opp til i dag, har handlet om flyktninger, innvandring, Israel og Palestina, bioteknologi og samlivsetikk.

– Jeg synes jo at Vårt Land er en gjennomgående interessant avis. Dere har fylt et rom i kulturdekningen, og har dyktige folk på politisk side. Men i symboltunge saker som handler om kjønn, har avisen endret seg langsomt og vært svært kritisk til dem i kirken som står for noe annet. Det tror jeg mange har opp­levd som sårt, oppsummerer dekan ved Det teologiske fakultet, Aud Tønnessen.

Helge Simonnes, som i dag er redak­tør, forklarer hvordan han har tenkt rundt avisens posisjon i den saken som ofte skaper høyest temperatur på debattsidene: ­homofiles plass i kirke og samfunn.

– Vårt Land har i en mannsalder skrevet nyhetssaker om homofili i et samlivsetisk og kirkelig perspektiv. For 30 år siden var den generelle holdningen i samfunnet til homofili en helt annen enn den er i dag. Jeg kan nesten ikke finne en annen sak der folkets holdning til de grader har snudd 180 grader. Flertallet av folket tenker ikke teologisk om dette. Vi har gitt svært stor plass for alle syn. Men for en avis som vil ta teologiske spørsmål på alvor, er det ikke troverdig bare å si at nå må vi snu kappen etter folkemeningen. Her er det også viktig å understreke at både nyhetsjournalistikken og meningsjournalistikken har endret seg. Da Vårt Land ble startet for 70 år ­siden, var det opplest og vedtatt at avisene skulle slippe til dem som var enige i avisens grunnholdning. Dette perspektivet gjennomsyret partipressen. Lederartiklene fungerte som en bekreftende meningsspalte. Det var ja-ja og nei-nei. Analysen og refleksjonen ble gitt liten plass. En avis som vil søke bred troverdighet, kan ikke forenkle og stå for sjablongmessige oppfatninger. Dette gjelder også i homofilispørsmålet. Vi må erkjenne at dette er komplisert teologi, som krever ettertenksomhet og refleksjon.

– Avisen snudde i kvinneprestspørsmålet: Når kommer Vårt Land til å skrive på lederplass at homofile skal ha samme rettigheter som heterofile?

– Måten du stiller spørsmålet på, indikerer en forenkling. Det er ikke bare et rettighetsspørsmål. Når det gjelder temaet homo-
fili,­­ er det en rekke spørsmål som skal ha sitt svar. Jeg erkjenner at spørsmålet mobiliserer voldsomme følelser og at det skaper avstand mellom kirke og folk. Det som kan være et argument, slik det var i kvinneprestspørsmålet i sin tid, er at når samfunnet utvikler seg, så kan ikke kirken stille seg på sidelinjen. Men det er ikke så ille å tenke at kirken trenger tid på disse spørsmålene. Dette er store etiske brytninger, og jeg ­synes­­ det er ­nettopp i slike saker at det er viktig at Vårt Land kan gi motstand og stille spørsmål ved argumentenes tyngde og kraft.

– Forstår du avisen som en surdeig?

– Jeg vil bruke andre ord i dag, slik som påvirkning. Problematikken er dessuten motsatt av hva den var på Fangens tid. Det er i dag usant å si at kirken påvirker samfunnet enormt, slik man ­ønsket da Vårt Land ble startet. Men det er en klar tendens at samfunnet påvirker kirken. Og når et samfunn er i endring, er det livsviktig at prosessene ikke skjer friksjonsfritt. Der mener jeg at Vårt Land har en særlig oppgave. Avisen skal være en alternativ stemme i storsamfunnet, som også våger å gi motstand, uttaler Simonnes.

Selvrefleksjon

I 1945 hadde Norge fortsatt en lov som nektet jesuitter adgang til riket. Folketellingen fra 1946 viste at bare 3,8 prosent av befolkningen sto utenfor Den norske kirke. I dag er andelen steget til 24 prosent.

Anne Stensvold, professor ved Universitetet i Oslo, er en av Norges fremste eksperter på religion og medier. Hun berømmer Vårt Land for å ha lyktes med å reflektere de religiøse endringene i Norge. Men hun har også en utfordring til avisen på 70-årsdagen: Hun mener avisen i større grad kunne problematisert sitt eget, og det hun oppfatter som kjernelesernes, syn på seg selv. For skal vi tro ekspertene, innebærer både sur­deigsmetaforen og vår tids tale om «å påvirke», helt bestemte oppfatninger om kirke og samfunn:

– Og mitt generelle inntrykk er at Vårt Land først og fremst er et torg for den aktive gjengen i Den norske kirke, sier Stensvold.

– Hvilken debatt savner du?

– Den som berører den religiøse selvforståelsen. Altså hvordan religiøse mennesker egentlig ser på andre religioner. Eller hvem kirken skal være for: døpte, eller andre? Slike spørsmål er helt grunn-
leggende, og Vårt Land kunne godt vært mer provoserende her. Men kanskje vegrer Vårt Land seg for å ta slike potensielt opprørende teologiske uenigheter, spør hun.

Mediehistoriker Hans Fredrik Dahl mener diskusjonene som raste mellom Schjelderup, Fangen, Hallesby og de andre, om surdeig, kirke og kultur, har beholdt sin aktualitet:

– Teologisk og samfunnsmessig er dette langt mer tankevekkende debatter enn mye av det vi leser i dag.