‘Færing’ eller ‘færøying’? var et spørsmål som dukket opp mot slutten av forrige uke. Vårt Land hadde snakket med stortingspresident Olemic Thommessen og sitert ham på førstnevnte stavemåte. På sitatsjekk stusset Thommessen og journalisten måtte ty til ordboka. Følgende e-post ble deretter sendt:
«Færøying ved nærmere undersøkelse. Takk og god helg.»
Noen timer seinere tikker svaret inn. Et smilefjes fra selveste stortingspresidenten.
I dag er det tid for paneldebatt på Munchmuseet i Oslo: Tilfører emojier noe til språket?
Farlige grimaser
Frank Rossavik, kommentator i Aftenposten liker ikke emojis – disse små bildene som krydrer tekstene våre, om det er på Facebook eller på mobil.
– Jeg er skeptisk til disse små grimasene. Tradisjonelt har vi ønsket å utvise sjangerkompetanse. Altså evnen til å uttrykke sarkasme, ironi eller humor ved hjelp av ord. Grimaser undergraver den evnen.
Også på mottakersiden skaper smilefjes problemer.
– Hvis jeg sender en melding til en gammel kamerat, kan jeg risikere at et utsagn som for fem år siden ville blitt forstått som ironisk, i dag faller dødt til bakken. Det forventes at jeg legger inn et smil som en slags bruksanvisning, sier Rossavik.
LES OGSÅ: Snart får emojiene hijab
Ufarlige grimaser
– Nei, emojis kommer ikke til å ødelegge språket vårt, beroliger Åse Wetås, direktør i Språkrådet.
– Emojis er et tillegg til, ikke en erstatning for skriftspråket. Hvis et tegn markerer ironi, må du kjenne begrepet for å forstå at det er ironisk.
Språkdirektøren sammenlikner emojis med trafikkskilt.
– Et vikepliktsskilt fungerer ikke hvis du ikke kjenner konseptet vikeplikt.
LES OGSÅ: – Lurt av Apple å fjerne pistol-emoji
Berikelse av skriftspråket
Rolf Theil, professor emeritus i allmenn og afrikansk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo, anser emojis som en berikelse av skriftspråket.
– Når vi snakker sammen nå kan du, til tross for at du ikke ser ansiktet mitt, høre om jeg er glad eller sur. Jeg kan også legge inn litt avvæpnende latter. I skriftspråket kan emoji tilføre noe av det samme, sier Theil.
For noen år siden skrev professoren om temaet i en lærebok for lærerstudenter.
– Der trakk jeg fram at setningen «han har kommet hjem», tolkes vidt forskjellig om den suppleres med et smilefjes, eller en skeptisk grimase, sier emeritusen og ler.
– Selv har jeg veldig sansen for å bruke disse små grimasene. Det hender rett som det er at jeg svarer med en «tommel opp» eller et glisende, lite ansikt.
LES OGSÅ: Kvinner er prinsesser, mens men er politi
Innsnevring av skriftspråket
Steffen Sørum, forfatter og redaktør for barne- og ungdomslitteratur i Cappelen Damm, heller i retning Rossavik. Han har registrert at emojis forekommer i stadig større grad i barne- og ungdomslitteraturen, men synes ikke de små piktogrammene er noen berikelse.
– Det er veldig enkelt å slenge ut et surt fjes hvis du har blitt dumpet av kjæresten din, men det sier veldig lite om følelseslivet ditt. Hvis vi må slenge på et smilefjes i redsel for å bli misforstått, er det noe galt med språkbruken, mener Sørum.
Vanskelig spørsmål
Frank Rossavik har stilt seg selv et vrient spørsmål: Når, i hvilken ekstrem situasjon, vil han ty til en grimase eller en tommel opp?
– Skulle jeg gjort det, måtte det vært i en sammenheng der det er enklere enn å svare med skrift, og der meningen er entydig. For eksempel kunne jeg erstattet ordene ‘det var morsomt’ med et glisende tryne.
Men å gjøre det, kommer ikke på tale for journalisten Rossavik.
– Det virker lite sannsynlig at det vil skje de nærmeste tiårene.
LES OGSÅ: Skam kan bryte ned språkgrenser