Kultur

Misjonæren som satte mennesket først

MISJONSHISTORIE: Han var en av pionerene på «kulturåpen misjon» og var like kjent som Nansen og Bjørnson. I dag er organisasjonen Normisjons grunnlegger nesten glemt.

– Han var en eksepsjonell mann, som var helt i toppklassen av kjente mennesker på linje med Fridtjof Nansen og Bjørnstjerne Bjørnson, sier dramatiker og forfatter Morten Jostad.

– Han ble omfavnet av hele Norges elite, og er en slags misjonens Askeladd som endte med å vinne hele kongeriket, men ikke prinsessa, istemmer rektor ved Det teologiske menighetsfakultet, Vidar Leif Haanes.

Mannen de begge snakker om, er Lars Skrefsrud. For 150 år siden, på dagen i går, grunnla han Santalmisjonen, en av forløperne til dagens Normisjon. Jubileet feires i foreninger og kretser over hele landet. Forrige søndag avholdt Normisjon en stor jubileumsgudstjeneste, og i går markerte Høgskolen i Innlandet Skrefsruds etablering av Santalmisjonen.

LES MER: Jubilerer med bok om kristne helter

«Grundtvigiansk»

Til tross for at han nevnes i samme ordlag som Ivar Aasen, Fridtjof Nansen og Bjørnstjerne Bjørnson, er ikke Lars Skrefsrud et navn alle har hørt om. På 70-tallet ble han nemlig tatt ut av historiepensumet i skolen.

– Han ikke er blant dem som nevnes oftest utenfor misjonskretser i dag, sier professor i kirkehistorie ved VID vitenskapelige høgskole, Torstein Jørgensen.

Kirkehistorikeren mener Skrefsrud likevel har relevans, for han var «kanskje den aller største pioneren innenfor den kulturåpne misjonen». På andre halvdel av 1800-tallet fikk den danske presten Nikolai Severin Grundtvig sine opplysningstanker om utdanning og kunnskap for alle stort gjennomslag. Innenfor misjonsfeltet betydde dette at man ikke skulle tvinge sin kultur på de man misjonerte for.

– Santalmisjonen så på mulighetene for en kirke som setter mennesket først og kirken i andre rekke. Det harmonerte godt med samtidens «grundtvigianske» tanker.

FRANK AAREBROT: Fridtjof Nansen var «tilnærmet nazist»

Ikke progressiv

At kirken og evangeliet skal preges av den lokale kultur er en allmenn tanke i dag. Torstein Jørgensen forteller at det ikke var Skrefsrud som fant opp dette, men at han var en av de første kulturåpne misjonærene. Siden har det blitt normen i misjonsarbeidet.

– Det er nok hans viktigste innspill i den norske misjonstradisjonen, sier Jørgensen.

Var han progressiv i samtiden?

Nei, det var han ikke. Han var alminnelig evangelikal, men lot seg døpe som baptist på et tidspunkt, noe han gikk tilbake på senere. På den måten kan man si det var et økumenisk drag over Lars Skrefsrud, men det var nok heller litt tilfeldig og ureflektert, sier han.

LES KOMMENTAR: Hadde det ikke vært for Skrefsrud, hadde jeg mistet mye av barndommen 

Stridbar mann

Hva formet denne misjonspionerens liv? For å finne svaret må vi tilbake til trange husmannskår i Gudbrandsdalen på midten av 1800-tallet. Lars Skrefsruds far var en flink, men drikkfeldig håndverker. Fru Skrefsrud er på sin side beskrevet som arbeidsom og «fra en dyktig haugianerslekt».

Som syttenåring skulle Skrefsrud egentlig dra til Christiania for å finne arbeid som smed, men den påfølgende vinteren ble heller preget av fyll og tyverier i hjembyen Lillehammer.

– Han slo seg opp på en forbryterbane og ble dømt til fire år i det nye botsfengselet i Kristiania for tyveri. Egentlig var det småkriminalitet, men det var strenge dommer den gangen, forteller Morten Jostad.

I fengselet ble han omvendt, og begynte nesten øyeblikkelig på teologi- og språkstudier.

– Etter fullførte misjonsstudier i Tyskland reiste han til India med den danske ingeniøren H. P. Børresen og grunnla Santalmisjonen. Han ble med tiden misjonens definitive nummer én.

Hvilke egenskaper gjorde ham til en så sentral figur?

– En kombinasjon av alle hans egenskaper. Han var administrativt anlagt, men også ganske stridbar. Han kunne banke opp folk om de kom fulle på jobb. Før han reiste til India behersket han, ved siden av mange andre språk, hindi. Han var et språkgeni av forbløffende dimensjoner, sier Jostad.

Lingvisten

Det var altså ikke bare innenfor misjonsfeltet Skrefsrud utmerket seg. Man er uenige om nøyaktig hvor mange språk han kunne, men etter sigende skal kong Christian 9. ha spurt om det var sant at han kunne 42 språk. I sitt verk En dør mellom tanker: misjon og språk, skriver språkforsker og Madagaskar-misjonær Otto Chr. Dahl at «Skrefsruds enestående evne til å lære språk er blitt legendarisk».

– Han reiste til Bengali og satte seg inn i og lærte det Santalske talemålet. Han skapte også det Santalske skriftspråket, og ga ut en omfattende ordbok, sier doktor i lingvistikk, Bjørghild Kjelsvik.

Ifølge lingvisten inngår han i rekken av språkforskere som på 1800-tallet konstruerte ny grammatikk.

– Skrefsrud jobbet i en tid der faget var langt mindre utviklet enn i dag, på samme måte som Ivar Aasen gjorde. Det var en tid for pionerer, og han klarte å være en pioner, sier hun.

Turist-guide Thommessen

Stortingspresident Olemic Thommessen er, i likhet med Lars Skrefsrud, fra Lillehammer. Han har også et mer intimt forhold til misjonsgeneralen og Santalmisjonen enn mange andre.

– Skrefsrudstua ble flyttet fra toppen av hoppbakken og ned til Maihaugen. Det er rett over gjerdet fra mitt barndomshjem, sier Thommessen.

Dermed var det helt naturlig å begynne å jobbe der. Stortingspresidenten forteller at han som ungdom var ansatt i Santalmisjonen med ansvar for å holde grunnleggerens barndomshjem åpent for turister gjennom sommersesongen.

– Mange av de som besøkte stua på Maihaugen kom dit på grunn av hans opphøyde status i misjons-Norge. Han stod trygt i den forkynnende oppgaven, og var nok et forbilde for mange innen norsk misjon, sier Thommessen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur