Mindre positive til flyktninger i egen kommune

Onsdag morgen hadde 117 av 428 kommuner svart på regjeringens spørsmål om å ta imot flere syriske flyktninger. Til sammen sier de seg villige til å ta imot nesten 1.000 ekstra, skriver NTB.

Det er foreløpig 9.000 færre enn de 10.000 alle partiene unntatt regjeringspartiene har landsmøtevedtak på å ta imot.

– Tallene viser meg at det er stor avstand mellom stortingsflertallets ambisjoner om å bosette flere, og den kapasiteten kommunene har, sier inkluderingsminister Solveig Horne (Frp) til NTB.

LES OGSÅ: Sp kan avlyse flertall for selvbosetting

Skepsis

Vårt Land har hentet fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratets (IMdI) integreringsbarometer for 2013/2014, som ble lagt fram i desember i fjor. De tyder på at nordmenn har vanskeligere for å svare ja om flyktningene skal bosettes i egen kommune.

• 55 prosent i et representativt utvalg av befolkningen mente det passet delvis eller helt da de ble spurt om «Norge bør ta imot flere flyktninger som har behov for beskyttelse».

• Kun fire av ti sa det samme da de ble spurt om ens egen kommune bør bosette flere flyktninger.

• Kun 37 prosent sa det samme om å få et asylmottak i egen kommune.

Det var ikke mulig å svare «vet ikke» i spørreskjemaet.

Nylig kunne Dagbladet presentere tall fra Ipsos MMI, som viste at 47 prosent av oss sier ja til å ta imot 10.000 syriske flyktninger. 44 prosent sier nei.

I begynnelsen av mai sa 51 prosent av de spurte ja, og 38 prosent nei, i en undersøkelse Norstat gjorde for NRK.

Mangler forklaring

Stabsdirektør Bjørn Holden i IMdI kommenterer tallene i en e-post til Vårt Land:

– Det foreligger ingen dokumentert forklaring på hvorfor tallene ser slik ut. Det kan ha sammenheng med fenomener som «but not in ny backyard», men det kan også dels skyldes at noen mener at det burde være en bedre fordeling av flyktninger mellom kommunene, eller at man er bedre kjent med begrensninger i eget nærmiljø.

Holden mener disse tallene til dels vil variere med konteksten de blir stilt i. Han er forsiktig med å mene noe om en eventuell overføringsverdi til debatten om å ta imot 10.000 syriske overføringsflyktninger.

I rapportoppsummeringen pekes det imidlertid på at det siden 2005 «alt i alt ikke (er) store endringer i folks holdninger til innvandring og integrering».

LES OGSÅ: Kommuner anbefaler selvbosetting

Et norsk reaksjonsmønster

– Vi ser det samme mønsteret i debatten om de 10.000 Syria-flyktningene nå, sier seniorrådgiver Pål Nesse i Flyktninghjelpen.

Han mener nordmenns holdninger til å ta imot flyktninger kan deles i tre stadier:

• Ja, vi må hjelpe mennesker i nød.

• Men vi synes det er litt skummelt å få mottak eller flyktninger tett på oss.

• Så oppdager vi at de ikke er så skumle når vi blir kjent med dem.

– Det sterkeste beviset på dette er det lokale engasjementet vi ser gang på gang når lengeværende flyktninger utvises, sier Nesse.

Optimisme i Amnesty

Amnesty sine norske regionkontorer jobber på spreng for å overtale kommuner som ikke har bestemt seg, kunne seniorrådgiver Ina Tin fortelle i Klassekampen tirsdag. Tilbakemeldingene fra kommunene har utelukkende vært positive, ifølge henne.

– Folk og kommunepolitikeres holdninger påvirkes i stor grad av hvilken informasjon som når fram til dem, sier Tin når Vårt Land spør hvordan det harmonerer med at målinger viser en svakt dalende oppslutning om å ta imot 10.000.

Informasjonsarbeid har derfor høy prioritert i organisasjonen om dagen. Kun slik kan regjeringens mantra om å «hjelpe flyktningene der de er» imøtegås, mener Tin.

Overføringsflyktningene det er snakk om utgjør om lag ti prosent av det totale syriske flyktningtallet. Det er FN som mener disse har et særskilt beskyttelsesbehov. Disse kan rett og slett ikke «hjelpes der de er», ifølge seniorrådgiveren.

LES OGSÅ: Seigere fart om Syria-flyktninger

Flyktningshistorier

Tin har møtt noen av disse flyktningene i Jordan og i Libanon. De er:

• Kvinner på flukt uten menn. Tin traff en som ble forsøkt tvangsgiftet av sin egen familie, fordi mannen ble drept under flukten. Da hun nektet, ble hun banket opp, fordi det skulle være umoralsk for en kvinne med barn å flykte uten mann. Hun måtte både flykte fra krigen og familien.

• Homofile, som også må flykte fra familien. Tin traff en 21-åring i Jordan. Broren hadde forsøkt å drepe ham, familien hadde tatt matkupongene. Han måtte selge sex for å overleve, ble trakassert og utsatt for overgrep, men stod uten beskyttelse fra et homofobt libanesisk politi.

• Mennesker med spesielle helseutfordringer.

• Barn alene på flukt.

– Alle disse har det til felles at de ikke kan få hjelp eller beskyttelse i nærområdene. 10.000 til Norge er «peanuts» i forhold til kapasiteten vår. Det er hårreisende å si at vi alt overoppfyller kvoten vår. Tyskland og Sverige har gitt beskyttelse til ekstremt mange flere syrere enn Norge. Det norske bidraget holder mildt sagt ikke vann, sier en opprørt Tin.

Følg oss på Facebook og Twitter!