Levde fra hånd til munn

I rapporten På tvers av landegrenser forteller Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet historien om «Rehana» som ble dumpet i Pakistan av sin pakistansk-norske ektemann:

«Rehana ble tidlig giftet bort til en fetter i Norge. Under et opphold i Pakistan ble hun etterlatt med to små (norske) barn på 3 og 5 år, uten identitetspapirer til seg selv eller barna. Hun hadde reist med mannen til Pakistan for angivelig å skulle feire et bryllup.
LES OGSÅ: Dumper koner i Pakistan

Da de ankom Pakistan, ble hun fratatt eget og barnas identitetspapirer og fikk beskjed om å reise til sin opprinnelige familie og holde seg der. Hun opplevde at hun ikke hadde noe valg og reiste.

Hadde ikke råd

Hennes ­familie tok ikke godt imot henne.­ De hadde ikke råd til å mette en munn til og det var forbundet med skam å ha en «skilt» kvinne­ i familien. Hun ble utsatt for hån og stigmatisert i landsbyen. Sviger­foreldre truet henne stadig over telefon med at de ville hente barna til Norge når de ble 7-8 år for barna tilhørte mannen og hans familie.

LES OGSÅ: KrF vil endre rundskriv KrF sendte ut

Hun flyttet­ fra familien sin til en onkel og turte ikke å være alene med barna av frykt for at noen plutselig skulle­ komme å hente dem. Hun ba integreringsrådgiver om hjelp til å komme til Norge ettersom hun anså at hun kunne få bedre beskyttelse fra politiet der enn i Pakistan.

Fra hånd til munn

Hun levde fra hånd til munn, men tok kontakt hver gang hun ble truet av svigerfamilien. Hun fortalte at mannen ville hente ny ektefelle fra Pakistan og trodde ikke at hun selv kunne be om skilsmisse, da hun trodde det bare var mannens rettighet. Hun var også redd for å skilles, og anså ekteskapet som et halmstrå til en tilværelse sammen med barna, som hun var redd for å miste. Hun fikk ingen økonomisk hjelp til seg og barna fra eksmannen.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Rehana måtte ha mye informasjon for å kunne forstå at hun kunne søke opphold i Norge med barna, som skilt og på selvstendig (sosialt) grunnlag. Hun fikk hjelp av en slektning i Norge til bolig og en jobb, og etter to år kom beskjeden om at hun kunne innvilges opphold med barna som fraskilt kvinne. Hun reiste så fort visumet ble utstedt og gråt av glede på ambassaden.»