Nyheter

– Kirkehistorien er blitt salgsvare

«Nostalgisk underholdningskultur», er forskernes dom over mye av dagens middelalderinteresse. – Kulturpolitikken bygger bare opp om de ferdigsnekrede fortellingene, sier kunstner Erling Kittelsen.

Nidarosdomen natt til tirsdag 29. juli. Det er Olsok og igjen feires Olafsvaka som den het på gammelnorsk. Gamle melodier ljomer gjennom katedralen.

Fra alle hjørner av landet er de kommet, pilegrimene, de som igjen tråkker middelalderens botsveier.

Samtidig, på et gutterom et sted i Norge. Borgherrer, krigere og bønder raser gjennom eteren. I fantasyserien Game of Thrones trekkes seeren inn i middelalderens overnaturlige dramatikk.

Les også: I Game of Thrones er den sanne helten borte av Margunn Serigstad Dahle

Pilegrimsvandring, Olavskult og TV-seriene Game of Thrones og Vikings er i tiden. Det er del av samme fascinasjon for en mytisk fortid, mener kulturforskerne Nanna Løkka og Arne Bugge Amundsen.

Men både forskere og kunstnere mener romantiseringen av middelalderen og det norrøne er blitt ren butikk. Bjørn Bjørneboe, kunstner og i mange år prest i Nidarosdomen sier det slik:

– Katedralene er blitt kvasipsykologiske selvhjelpssjapper.

Nostalgi

Nanna Løkka ved Høgskolen i Telemark har skrevet doktorgrad om hvordan norrøn kultur fremstilles.

– Vi lever i en underholdningskultur. Og i denne er middelalderen og vikingtiden av en eller annen grunn blitt veldig populær. Det er vanskelig å si nøyaktig hvorfor, men det må handle om nostalgi etter noe som oppleves som enkelt og ekte, sier forskeren, og fortsetter:

– Pilegrimsturer og TV–serier appellerer til veldig forskjellige grupper. Men for begge handler det om identitet og om at man lever seg inn i «sånn var det før».

Vikingtiden og middelalderen har likevel litt ulik klang, påpeker Løkka. Den første er vi blitt flasket opp med som del av et norsk nasjonsbyggingsprosjekt. Den andre er mer mørk og uforståelig.

– Tenk bare på hvordan folk henviser til den i dagligtalen. Hvis det er kaldt i vannet, og ungene nekter å hoppe uti, sier vi «Du klarer det, du er jo en viking». Vi snakker om vikingtiden som om det går en ubrutt linje fra dem til oss. Det er en blodslinje, en kulturell linje, en arv sier vi gjerne. Og både skolebøker og museer har bidratt til å befeste et bestemt inntrykk av viking som noe heroisk og tøft. Men det gis jo et veldig forenklet bilde, for å si det mildt, sier Løkka.

Man har aldri bygget forestillingen om middelalderen på samme måte, sier Løkka. Men hun mener at det er nettopp denne dunkle og mytiske kvaliteten som i dag fremheves av populærkulturen.

– Man spiller både på hvor annerledes det var, og det som er allmenngyldig. Man appellerer til det følelseslivet som folk kan kjenne seg igjen i, og bygger fremstillingene rundt det som er annerledes, det som er knyttet til det overtroiske og mystiske, sier hun.

Antimoderne

Både vikingtiden og middelalderen ble fremhevet som viktige av forskerne i nasjonsbyggingstida på 1800–tallet, påpeker Arne Bugge Amundsen, som er professor i kulturhistorie og instituttleder på Institutt for kulturhistorie og orientalske fag på Universitetet i Oslo. Før 1814 så man Norge og Danmark sammen, og la vekt på at man hadde en felles tradisjon. Etter 1814 ville man derimot forstå Norge som en selvstendig nasjon. Da måtte man søke til middelalderens kongedømme og vikingtidens ekspansive kultur. Disse to epokene har dermed fått en helt spesiell glans i norsk sammenheng, mener Arne B. Amundsen:

– På 1800–tallet bygges det en historisk fortelling som gjør disse periodene til mytiske i vår bevissthet, sier han.

Andre perioder har derimot ikke fått helt samme vellyd i norske ører, påpeker forskeren:

– Det er ingen som valfarter for å oppleve spor av opplysningstiden i norsk natur.

Amundsen er utdannet teolog og har forsket på fremveksten av norsk pilegrimstradisjon. Han reagerer på at det kalles for en gammel tradisjon.

– Det gir ingen mening å fremstille dette som en kontinuitet når vi har hatt 500 år med en lutherdom som gikk til felttog mot slike kultsteder. Dette har ikke vært noen tradisjon, men derimot er det noen entreprenører som har skapt en tradisjon. Det er noe teologisk rart her. Og det åpenbare spørsmålet er hvorfor man akkurat vil tilbake til middelalderen?

Han peker på både opplysningstiden og overgangen til luthersk kristendom som to viktige tidspunkt i norsk kirkehistorie, før han selv gir et svar:

– Det kan handle om at man har en forestilling om middelalderen som en tid da det var en tettere kobling mellom det ytre og det indre, kultur og natur. Å gå tilbake til middelalderens pilegrimstradisjon har derfor et element av en kulturell protest.

– Kan du utdype dette?

– Den vestlige moderniteten har alltid har hatt en følgesvenn i form av en antimodernitet, med en utopisk forestilling om en fortid der ting var enklere og nærere enn det er i et høyteknologisk, kapitalistisk og komplisert samfunn. Jeg tror mange pilegrimer drives av en leting etter språk og visuelle uttrykk som kan si dem noe annet enn en moderne storby kan gjøre.

Men fleksibiliteten ved pilegrimsvandringene gjør at alle kan gripe staven:

– Pilegrimsmotivet er åpent for tolkninger, og det er kanskje det som gjør pilegrimsvandringen så populær. Den er fleksibel. Dette kan være alt fra en genuin, kirkelig interesse, til å oppdage bygninger, gå på tur, eller nyåndelige motivasjoner. Men hvis entreprenørene la ned staven tror jeg det ville kollapse ganske fort. Det er ofte en «push and pull»–effekt i slike nyskapte tradisjoner.

Estetikk

En av dem som så opptattheten av middelalderen begynne å innta den norske kirke var Bjørn Bjørneboe. Han er kunstner, nevø av Jens Bjørneboe, og var i mange år prest i Nidarosdomen.

– Det er bare en slags form for estetikk for kulturadelen. Alt handler om stemningsopptatthet, og man snakker stadig om kirkerommet. Kirkene blir omtalt nærmest som noen kulisser. Jeg er ganske lei denne utvendigheten, sier Bjørneboe.

Kunstneren er også kjent som en av Børre Knutsens støttespillere. Som Knutsen hevder Bjørneboe at den lutherske kirken i Norge tappes for mening.

– Og etter hvert som innholdet forsvinner, så blir også det estetiske stadig mer understreket. Men kirkerommet er tomt. Man har tatt ut av rommet det som strukturer rommet, nemlig messen, som er den handlingen der Gud er det handlende subjektet og gir av seg selv.Det som står igjen er allmennreligiøst pjatt, kvasipsykologisk terapi. Og det markedsføres som et produkt, mener han.

Kulturpolitikk

Amundsen påpeker at når noe gis honnørordet kulturarv, er fortidens gjenstander eller fenomener blitt til en merkevare på linje med dyre vesker eller kjente bilmerker.

– Når noe blir regnet som kulturarv blir det hevet over all diskusjon. Og det skal vises nødvendig respekt. Men det er selektive deler av fortiden som får merkelappen kulturarv. Og det foregår en betydelig verdisettingsprosess hvor et viktig spørsmål å stille er hvem som har makten til å tolke hva som er kulturarv, og hva som ikke er det, sier forskeren ved Universitetet i Oslo.

I Norge som i andre land er det bygget opp betydelige institusjoner rundt forvaltningen av kulturarven. Forsker på Høgskolen i Telemark Nanna Løkka har undersøkt hvor fremtredende ordet kulturarv er i norsk politikk.

– I våre dager brukes kulturarv hele tiden. Men det er egentlig et ganske nytt og svært ladet begrep, sier hun.

I løpet av de siste 20 årene har dette begrepet gått fra å knapt være nevnt til å bli en yndling i offentlige utredninger. Et kort søk i Stortingsdokumenter bekrefter dette. viser at kulturarv ble benyttet bare 2 ganger i dokumenter og utredninger i 1993. 20 år senere ble det benyttet 85 ganger. Og 2014 ligger an til å bli et rekordår. Innen Stortinget gikk ut i ferie hadde det vært brukt 71 ganger.

Løkka har studert hvordan begrepet brukes i slike politiske dokumenter.

– Kulturarvbegrepet inngår i flere og flere kontekster. Kulturarv er i dag blitt til et middel for alt. Man skal tjene penger på det. Det viktigste med kulturarv er selvsagt dannelse og så videre, men enda viktigere er det at det skal stimulere til lokal næringsutvikling, turisme og stedsidentitet, sier forskeren.

– Det er de ferdigsnekrede historiene som fortelles

Med henvisning til at det er kulturarv støttes en mengde prosjekter som berører middelalder og vikingtid av norske myndigheter. Men en som er kritisk til kulturpolitikken, er Erling Kittelsen. Han er forfatter, oversetter og ekspert på norrøn kultur og religion.

Kittelsen mener fortiden er viktig, fordi den kan fortelle oss noe vi trenger for å leve våre liv. Men det er lite ved den norske kulturpolitikken som innbyr til å dikte videre på det som var viktig for fortidens mennesker, og uttrykke dette på måter som treffer dagens mennesker, mener Kittelsen.

– Og dess mer vårt samfunn blir pengestyrt, dess mindre er sjansen for at det skjer gjennom den kulturen som støttes offisielt. For kulturen som støttes må være fastlagt på forhånd gjennom søknader og målstyring. Det er jo et slags hysteri. Dette er nødt til å dette sammen, mener Kittelsen.

Det som vi forteller fra den mørke middelalderen eller den krigerske vikingtiden blir stort sett gloss, mener Kittelsen. Når vi likevel gripes av dette handler det imidlertid om at det treffer en nerve hos oss, mener forfatteren.

– Det er de ferdigsnekrede historiene som fortelles. Folk er jo ikke dumme, men hele kjøpskulturen retter seg mot at folk er dumme, og det er det enkle som er det salgbare. Det er likevel ikke det enkleste som er det mest folkelige. Det er en stor løgn. Det er det som kjemper folkets sak som er det folkelige. Det gir oss kraft til å reise oss i krisetider når vi vet at vi har et annet rom, et rom som er tidløst og forbi alle landegrenser. For land er streket opp på kartet, og du ser jo hvordan det går, sier Kittelsen.

En form for selvhjelpslitteratur

Nanna Løkka mener vi kjøper kulturarvsnakket fordi det handler om identitet.

– Det kan hende at man blir spesielt opptatt av sin egen fortid i en globalisert verden. Da blir det viktig for folk å posisjonere seg og vise hvor man kommer fra. Og det er litt ironisk at Norge, som er et av de mest sekulære land i verden, av en eller annen merkelig grunn får en oppblomstring av pilegrimsvandringer. Jeg tror det for mange handler om en nostalgisk søken etter det enkle livet, i kombinasjon med den norske turidentiteten. Men du kan gjerne også koble det til eksplosjonen av selvhjelpslitteratur.

For også på selvhjelpsfeltet er det fortiden som gjelder:

– Tenk bare på hvordan man trekker i hindusimen, guruer og yoga og bruker en retorikk om at «dette er noe man har gjort lenge». Alt som er gammelt er bra i den bransjen. Man lever i en utrolig hektisk hverdag, og får lyst til å prioritere tid til stillhet, kontemplasjon og refleksjon. Men når du gjør handlingen, så skriver du deg inn i en historie som har gitt og gir folk mening. Og kanskje er det dette som det handler om: å finne meningsfulle aktiviteter i hverdagen, sier Løkka.

Artikkelen sto på trykk i papiravisen 31.7.2014

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Nyheter