ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Jobb eller tjeneste

Faren min har hatt én eneste jobb i livet. I 41 og et halvt år har han vært ansatt i samme jobb, som kateket et sted i landet, skriver Jostein Ørum.

ANNONSE
ANNONSE
Nyhet

Forrige søndag hadde han sin siste gudstjeneste. Det var en fest. Det har blitt over sju tusen konfirmanter. Noen år hadde han 350 konfirmanter som skulle røktes gjennom et helt skoleår, og det kunne være 16 ulike grupper i løpet av en arbeidsuke. Han reiste alene på konfirmantleirer, uten hjelpe­ledere.

I alle år har han jobbet mye. Men han har likt det. Han har visst at han har vært med på noe stort, og vært motivert deretter. Nå går han over i pensjonistlivet med mange ukers overtid han ­aldri vil få tatt ut. Men sannheten er at det ikke gjør ham noe som helst. Han likte å være kateket og å gjøre oppgavene som fulgte med. Det ble litt mye, men hva så?

Noen ganger ble han spurt: «Når kommer du hjem fra jobb i dag?» Da svarte han: «Det er ikke en jobb, det er en tjeneste».

Jeg jobber i den samme kirken med de samme oppgavene, men jeg teller timer og avspaserer det jeg har jobbet for mye og har x antall studiedager å ta ut. Min jobb er regulert. Kirkens mål er ordnet arbeidstid. Og kan hende er dette veien å gå i vår tid.

Men faren min minner meg om Paulus. Og jeg er litt misunnelig. De to, og mange med dem, men færre og færre, deler et livskall: Tjenesten for Gud som trenger inn i alle livets porer. Ikke bare som en jobb, ikke bare som en hobby. Paulus skriver: «Jeg er blitt en tjener for kirken i kraft av den forvalteroppgaven Gud har gitt meg». Han var heller ikke på jobb, han hadde en tjeneste. Som tjener.

For ordens skyld: Dette handler ikke om ansettelsesforhold i et eller annet kirkesamfunn. Det handler om å se på den rollen vi har fått i livet som en tjeneste vi forvalter. For Guds skyld.

Jostein Ørum er prest og forfatter

Publisert: 23. juni 2016
ANNONSE
Nyhet

Forrige søndag hadde han sin siste gudstjeneste. Det var en fest. Det har blitt over sju tusen konfirmanter. Noen år hadde han 350 konfirmanter som skulle røktes gjennom et helt skoleår, og det kunne være 16 ulike grupper i løpet av en arbeidsuke. Han reiste alene på konfirmantleirer, uten hjelpe­ledere.

I alle år har han jobbet mye. Men han har likt det. Han har visst at han har vært med på noe stort, og vært motivert deretter. Nå går han over i pensjonistlivet med mange ukers overtid han ­aldri vil få tatt ut. Men sannheten er at det ikke gjør ham noe som helst. Han likte å være kateket og å gjøre oppgavene som fulgte med. Det ble litt mye, men hva så?

Noen ganger ble han spurt: «Når kommer du hjem fra jobb i dag?» Da svarte han: «Det er ikke en jobb, det er en tjeneste».

Jeg jobber i den samme kirken med de samme oppgavene, men jeg teller timer og avspaserer det jeg har jobbet for mye og har x antall studiedager å ta ut. Min jobb er regulert. Kirkens mål er ordnet arbeidstid. Og kan hende er dette veien å gå i vår tid.

Men faren min minner meg om Paulus. Og jeg er litt misunnelig. De to, og mange med dem, men færre og færre, deler et livskall: Tjenesten for Gud som trenger inn i alle livets porer. Ikke bare som en jobb, ikke bare som en hobby. Paulus skriver: «Jeg er blitt en tjener for kirken i kraft av den forvalteroppgaven Gud har gitt meg». Han var heller ikke på jobb, han hadde en tjeneste. Som tjener.

For ordens skyld: Dette handler ikke om ansettelsesforhold i et eller annet kirkesamfunn. Det handler om å se på den rollen vi har fått i livet som en tjeneste vi forvalter. For Guds skyld.

Jostein Ørum er prest og forfatter

Publisert: 23. juni 2016
ANNONSE