Heia godheten

I dag vil jeg følge Paulus og heie på godheten. Det er en side ved godheten som er ytterst enkel og svært alminnelig. Det kan handle om å høre etter når folk snakker til deg.

Jeg liker de fortettede formaningene i slutten av Paulus- brevene. Det ser nesten ut til at han har fått litt dårlig tid og prøver å få sagt alt på en gang. Eller kanskje han ble så ivrig at det ene ordet tok det andre. Når du kjenner at du er på sporet av å gi noe viktig, kan pennen nesten løpe løpsk. Tanken går fortere enn det pennen skriver. Rotete opphopninger av ord og temaer blir fort konsekvensene av slikt.

Resultatet er noen ganger morsomt. Alt kommer hulter til bulter. Slik er flere av formaningsavsnittene til Paulus. Her er det glede med de glade, gråt med de gråtende, bli fylt av Ånden og være enige og hold fred med hverandre. Vi har utfordringer for et helt liv bare i noen få vers. Vi kan skrive lange serier med «ettertanker» for hver bisetning. Det ville det egentlig vært ganske OK å gjøre

I dag vil jeg følge Paulus og heie på godheten. Det er en side ved godheten som er ytterst enkel og svært alminnelig. Det kan handle om å høre etter når folk snakker til deg. Det kan handle om et hyggelig og oppmuntrende smil. Det kan være en vennlig samtale og en nystekt vaffel. Det er så morsomt med godheten – den er så konkret og er så godt som alltid på sin plass og høyst aktuell. Hverdagslig godhet har alltid gjort inntrykk på meg. Når mennesker lar godheten få overtaket så de tar alt i beste mening. Når ordene som sies filtreres av godhet, er det nesten ikke grenser for hva som er mulig å ta imot. Tenk hvor mange mennesker som kan berøres av din godhet bare i dag. Litt offensiv raushet, praktiske småting, vennlig oppmuntring. Du kan risikere at venner tenker på deg med varme i ukesvis bare på grunn av noen få ord. Du kan til og med få nye venner av slikt.

Men det er også en tøffere og en provoserende godhet. Den helbreder på sabbaten, den ber om invitasjon til en overtoller, fører­ lange samtaler ved en brønn midt på dagen. Det er en godhet som våger å trå til der andre snur ryggen til. Det er en godhet som våger å ta tak i det vanskelige og usagte. Det er en godhet som ser den fremmede og den nedtrykte. Dette er en godhet som kan tråkke noen på tærne og som kan være provosorende og farlig. Noen ganger krever godheten akkurat dette.

Heia godheten – den enkle og hverdagslige, og den modige og dristige. Slik blir verden et bedre sted å være.

Paul Erik Wirgenes er prest og avdelings­direktør