Guds veier og mine skritt

Dette er Birgittas by.

Den hellige Birgitta av Vadstena innstiftet en orden. Hun mottok åpenbaringer og irette­satte paven. Hun regnes som 
Europas skytshelgen og ligger i en katedral, som i middelalderen bare sto tilbake for Roma, Santiago og Nidaros som pilegrimsmål på vårt kontinent.

Men det fineste hun har gitt til verden er en liten bønn. Den kalles bare Birgittas bønn, og var opprinnelig en del av en større bønn. Men den står mer enn bra nok alene:

«Herre, vis meg din vei og gjør meg villig til å vandre den».

Hvis man sitter i katedralen i Vadstena, eller hvor som helst ellers i verden (det spiller selvfølgelig ingen rolle hvor), og ber denne lille bønnen, kan livet forandre seg.

Denne nordiske bønnen er en variant av den gamle salmen:

«Herre, la meg kjenne dine ­veier. Lær meg dine stier. La meg få vandre i din sannhet».

Vi ber om at våre små skritt skal finne Guds store vei. Den som ber dette, sier samtidig også at Guds måte er den beste måten, og at Guds veier er både større og finere og åpnere enn verdens veier.

Mesteren sa om seg selv at 
han er veien. Da må den videre logikken bli som følger: Den som legger ut på reisen langs Guds vei, går på Jesus. Han er under oss. Og snubler vi, så faller vi ikke ut av veien, men vi faller på den, på han som er veien.

Det går an å se Guds vei, men ikke gå den. Med Guds hjelp kan man få viljen og kraften til å gjøre de gode valgene, og gå.

«Herre, vis meg din vei og gjør meg villig til å vandre den».

Det kunne være interessant å se hva som skjedde om vi ga oss selv muligheten til å lytte etter et svar, kunne det ikke?

Jostein Ørum er prest og forfatter