Generasjonsskifte i hvordan pinsevennene viser til fortapelsen

(STOKKE): – Fortapelsen er ikke akkurat det første du trekker frem når du skal fortelle om Jesus til ikke-troende, nei, sier Daniel Aadahl, lovsangsleder i Betelkirken Auli. Sammen med Hanna Hykkerud, ungdomsleder i Sentrumskirken Strømmen og Sara Jensen, ungdomspastor i samme menighet, har de tatt turen til Pinsebevegelsens inspirasjons- og lederkonferanse, Led 17.

1.600 deltakere har forhåndsregistrert seg til den årlige begivenheten som foregår Oslofjord Convention Center i Stokke. Fra den gigantske konferansesalen høres summingen fra flere hundre av dem like før åpningsmøtet denne torsdagen. På storskjerm oppsummeres samlingens røde tråd: «Jesus synlig – for dem som ennå ikke tror».

Himmel eller helvete

For de tre ungdomslederne er det følg­ende som gjelder når de skal formidle sin tro på Jesus som ­verdens frelser:

– Vi vektlegger relasjonen til Gud. Ikke i form av at alt skal bli bra bare du blir frelst i dag, men at du alltid har noen med deg, sier Sara Jensen.

– Du får en retning og trygghet i livet, legger Hanna Hykkerud til.

Troen på at det finnes en dobbel utgang på livet ligger til grunn for Pinsebevegelsens teologi. Tror man på Jesus, venter evig liv. Evig fortapelse er resultatet for dem som ikke gjør det. De tre ungdomspastorenes vektlegging av de positive sidene ved troen, er symptomatisk for pinsevennenes evangelisering i dag. Det er inntrykket til Silje Kvamme Bjørndal, som har en doktorgrad i teologi fra Det teologiske ­Menighetsfakultet, og selv står på talerstolen under årets Led.

LES OGSÅ: Hilser Trump-vennen Franklin Graham velkommen

Personlig omvendelse

– Dommedagstanken ligger i bevisstheten av teologien deres, men den brukes ikke aktivt som begrunnelse for evangelisering. Pinsevennene ønsker først og fremst å invitere andre inn til fellesskap med Gud, sier Kvamme­ Bjørndal, som er en del av lederteamet i pinsemenig­heten United Oslo.

Det har skjedd et generasjonsskifte i hvordan pinsevennene betoner fortapelsen, mener hun. For bare et par generasjoner siden luktet det mer svovel.

Øyvind Gaarder Andersen, høyskolelektor ved Høyskolen for Ledelse og Teologi, vokste selv opp som pinsevenn i Bergen på 1950- og 60-tallet.

– Noe forkynnelse kunne nok gi utilsiktede, uheldige virkninger for dem som hørte på. For eksempel husker jeg hvordan det ble talt over Jesu gjenkomst. Når som helst kunne han komme­ tilbake, og da gjaldt det å stå klar for ikke å være blant dem som ble værende igjen, forteller han. Samtidig mener Andersen at Guds nåde er det som hoved­sakelig er blitt forkynt.

– Når man forkynner om livets to utganger slik det gjøres i dag, skyldes det nok først og fremst at man tror at det er den mest pedagogiske tilnærmingen for å nå frem til vår tids mennesker, sier Gaarder Andersen.

LES OGSÅ: – Kirken har glemt å be samer om tilgivelse

Vekkes til nytt liv

At hedning­ene måtte omvende seg til Gud stod sentralt i vekkelseskristendommen. For å unngå evig fortapelse var det personlig omvendelse som gjaldt. Hver enkelt måtte bli «født på ny», noe som innebar å bli bevisst sine synder og ta et aktivt valg om å tro på Jesus.

Ifølge kirkehistoriker og rektor ved Det teologiske menighetsfakultet, Vidar L. Haanes, var vekkelseskristendommen dels preget av pietismen som oppstod på slutten av 1600-tallet. Men også de såkalte brødrevennene på 1700-tallet, samt lekpredikanten Hans Nielsen Hauges vekkelse på 1800-tallet, bidro i stor grad til at man fikk en nød for hedningenes frelse.

– Tanken deres var å forkynne eller evangelisere for mennesker som nominelt var medlem av nasjonalkirken, gi dem et personlig kall til omvendelse, så de kunne vekkes til nytt liv – derav begrepet vekkelse, forteller Haanes.

LES OGSÅ: «Ubehagelig hvordan bibel og bønn ble misbrukt som innpakningspapir rundt Trumps tale»

Troen i hjertet

Da kristendommen ble befestet som kongelig statsreligion i Norge fra midten av 1600-tallet, og alle landets innbyggere måtte være lutherske kristne, var imidlertid tanken om evangelisering temmelig fjern.

– Troen var festet i hodet – eller rett og slett i barnedåpen og tradisjonen. Med vekkelseskristendommen ble den plassert i hjertet, ifølge Haanes.

Litt senere på 1800-tallet ble den svenske vekkelsespredikanten Carl Olof Rosenius en viktig eksponent for en tilsvarende forkynnelse, som gikk enda lengre enn Hans Nielsen Hauge, forteller han.

– For Rosenius var det vesentlig å ta i mot kallet når det lød, at man «tok i mot Jesus i denne stund» - og ikke gikk hjem fra bedehuset før man hadde tatt i mot Jesus. Derfor startet man også med «ettermøter» for å sikre­ at de kom helt i mål før folk dro hjemover, sier Haanes.

For de tre ungdomspastorene i myldrehallen i Oslofjord Convention Center står omvendelse helt sentralt.

LES OGSÅ: Overgangen fra grå predikantkonferanse til fargerik lederkonferanse bør inspirere alle kristne

Tryggere rom

– Det er en stor del av det å bli frelst. Man legger det gamle livet bak seg og lever et nytt liv, forteller Sara Jensen. Selv om fortapelsen er et tema som er kommet noe i bakgrunnen i forkynnelsen på talerstolen, er det likevel ikke borte.

– Jeg tenker det kommer fram mer i tryggere rom, for eksempel i smågruppesettinger, sier Sara Jensen.

At livet har to utganger, mener­ trioen er godt begrunnet i Bibelen.­

– Fortapelsen burde i seg selv være en motivasjon for kristne til å snakke med andre om Jesus. Vi ønsker jo ikke at noen skal oppleve det, sier Daniel Aardal.

LES OGSÅ: Henning Hagerup kaller seg kristen – men svært uortodoks