Frykter Trump-kortet vil bli brukt av norske politikere

Vil tendenser som gjorde den amerikanske valgkampen så spennende og skremmende prege årets stortingsvalg? Ja, svarte de politiske kommentatorene i våre to store tabloidaviser nylig.

Mens Dagbladets Marie Simonsen skriver om norsk «trumpisme», spår VGs Frithjof Jacobsen at politikere vil forsøke å kopiere Trumps antielitistiske bruk av offerrollen og gjøre 2017 til «det mest hårsåre og patetiske året i norsk politikk noensinne».

Hvorfor tror de det?

Navnløse aktører

«Forestillingen om at mektige, navnløse aktører forsøker å kontrollere alt vi gjør, selv ordene vi bruker, 'trender' globalt akkurat nå», skrev The Guardian da det ble klart at Donald Trump hadde vunnet valget.

Og «politisk korrekthet» har blitt signalordet som maner denne forestillingen fram – gjerne i kombinasjon med et ord som «elite», fortsetter avisen.

Den politisk korrekte eliten var Trumps favorittmålskive i valgkampen. Den «ikke bare sviktet i møte med amerikanernes største problemer, men forsøkte å hindre at noen snakket om dem» av hensyn til egne privilegier.

LES OGSÅ: Postfaktasamfunnet: Vesten vender tommelen ned for eksperter

Sylvi Listhaug

Både Simonsen og Jacobsen trekker fram Fremskrittspartiets innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug som en eksponent for disse tendensene i Norge.

I november skapte hun debatt gjennom blogginnlegget «Vi bestemmer – ikke feministeliten». Der oppfordret hun vordende foreldre til å dele «permisjonen slik dere mener er riktig, ikke la dere styre av hva som er politisk korrekt». I NRKs Politisk kvarter utdypet Listhaug om det hun så som en venstrevridd feministelite:

– Den meningsbærende eliten har fått definere hva som er gode og dårlige folk, hva som er politisk korrekt og hva som det ikke er lov til å si, sa Listhaug, som så bruken av adjektivet «trumpsk» som siste skrik innen denne «hersketeknikken».

Da NRK senere på dagen konfronterte statsråden med det paradoksale i at hun i beste sendetid snakket om et slags meningspoliti, lød svaret:

– Du ser hva som skjer når jeg legger ut denne bloggen, da er det et ramaskrik uten like. Da har jeg truffet noen ømme tær, og det forteller meg at det overhodet ikke er det som er politisk korrekt, når du får så massive angrep fra venstresiden.

Det har ikke lykkes Vårt Land å få en kommentar fra Sylvi Listhaug.

LES OGSÅ: – Donald Trump er et eksempel på en større endring i vestlig politisk debatt

Antidemokratisk

Anders T. Andersen er politisk korrekt. Men teaterregissøren hater begrepet og har gjort seg noen tanker om hvilken funksjon det har i en debatt.

I fjor høst satt han opp det australske stykket Vrede på Oslo Nye, Centralteatret. Stykket tar for seg effekten av at «Joe» gjør opprør mot sine liberale akademikerforeldre ved å tagge hatmeldinger på en moské. For Joe så ikke rom for noe annet enn «det man dessverre kaller politisk korrekthet», forklarte regissøren til NRK Kulturnytt.

– Jeg mener politisk korrekthet er en merkelapp som er ment å frata folk retten til å ha en legitim mening. Men det som ofte legges i begrepet er jo viktige, humane verdier som ligger til grunn for liberale demokratier, utdyper Andersen nå overfor Vårt Land.

– Ved stadig å gjenta anklager om politisk korrekthet, skaper man et «oss» og et «dem». Det gjør at man kan tillate seg å si hva som helst, selv om man er i en maktposisjon, og har lagt grunnlaget for at vi straks får en høyrepopulist i Det hvite hus.

Anklager om politisk korrekthet bidrar til å stanse ekte debatt og er dermed antidemokratisk, mener Andersen. I Kulturnytt beklaget han seg over at Fremskrittspartiet har «klart å gjøre det til et skjellsord» også her til lands»

LES OGSÅ: – Et realityshow der fakta er uviktig

Begrepshistorie

Nettopp venstreliberale akademikere, som foreldrene til Joe i Vrede, har vært et yndet mål for den amerikanske høyresidens anklager om politisk korrekthet de siste 25 årene.

Men hvordan oppstod dagens bruk av begrepet og hvorfor er det så ladet? Ingen kaller seg politisk korrekt og uttrykket unndrar seg en god definisjon, skriver The Guardian, en av flere storaviser som har tatt for seg fenomenet det siste året.

Fram til midten av 1980-tallet var begrepet faktisk mest brukt av venstresiden for å latterliggjøre dogmatisme i egne rekker. Men trinnvis kom høyresiden til å overta og endre bruken, ifølge avisen.

Sent på 1970-tallet begynte rike konservative donorer å finansiere tankesmier og akademiske stillinger for å utfordre det de så som en venstreliberal dominans i akademia.

Dette bidro til flere bestselgende bøker sent på 1980-tallet som kritiserte en venstreliberal politisering av humaniora og samfunnsvitenskapene:

Der andre så endringer for å fange opp homofile, svarte og kvinners erfaringer, så forfatterne en politisering av den humanistiske tradisjonen.

Der andre så et akademisk blikk for hvordan språk former virkeligheten og «sannheten» vår, så forfatterne pretensiøst tåkeprat og manglende respekt for evige sannheter.

Slik ble forestillingen om et skille mellom «vanlige folk» og «den liberale eliten» for alvor dunket inn i den kollektive bevisstheten. Og i 1991 etablerte politisk korrekthet seg på den nasjonale scenen som signalordet fremfor noe for å mane fram dette skillet.

VERDIDEBATT: «De som lurer på hvordan Donald Trump kunne bli valgt, bør studere kristendommens nyere utvikling i USA»

Richard Bernstein

Da publiserte New York Times Richard Bernsteins artikkel «The Rising Hegemony of the Politically Correct». Bernsteins advarsel om at landets universiteter var truet av «en voksende intoleranse, en lukking av debatten, et konformitetspress» ble kopiert i en strøm av artikler smidd etter samme lest.

Etter et opphold ved Berkeley, mente Bernstein å se en «uoffisiell ideologi» der «et knippe meninger om rase, økologi, feminisme, kultur og utenrikspolitikk definerer en slags ‘korrekt’ holdning til verdens problemer». Artikkelflommen som fulgte resirkulerte historier «fra en håndfull eliteuniversiteter, ofte overdrevet og frarøvet kontekst», skriver The Guardian.

Resultatet var at et uttrykk som før 1990 knapt ble brukt, i 1991 ble nevnt omlag 2.500 ganger i amerikanske aviser og magasiner, ifølge The Guardian. Også den første president Bush advarte mot trusselen politisk korrekthet utgjorde mot ytringsfriheten.

Et søk i avisarkivet A-tekst viser at det var på 90-tallet begrepet ble populært, også her hjemme. Før 1990 finner arkivet fire treff på «politisk korrekt». I 1995 passerer det 100, i 2003 nås 300, i 2015 er det doblet igjen før det skyter til værs i 2016: I fjor brukte norske aviser begrepet «politisk korrekt» 1.069 ganger.

LES OGSÅ: Boka som endret kirken, Ap og KrF

– Aldri blank løgn

Skal man forstå fenomenet, må man forstå at «det er noe i alt snakket» om politisk korrekthet, mener Jens Elmelund Kjeldsen.

– Demagogi og propaganda er veldig sjelden blank løgn, sier retorikkprofessoren ved Universitetet i Bergen.

Kjeldsen har bodd i USA og har mange venner ved amerikanske universiteter.

– Jeg har to kolleger som ikke får si «han» eller «hun» i enkelte resolusjoner. De må si «they», fordi noen ikke definerer seg som mann eller kvinne. Begge er unge, på venstresiden og urolige for å kritisere beslutningen. Jeg husker et tilfelle der de ikke ville snakke om dette, fordi det var andre universitetsfolk til stede. De var redde for gjengjeldelse, sier han.

Professoren mener denne oppmerksomheten om hva man kan og ikke kan si, «kan minne litt om sensur og tankekontroll».

– Det er noe Donald Trump gjenkjenner, nemlig at en eller annen form for elite vil kontrollere hva vanlige folk sier og tenker. Også i Skandinavia er det noen som i en eller annen forstand føler seg undertrykt av noen som føler seg bedre – som snakker korrekt, har den riktige utdannelsen og som moraliserer om hvordan de skal leve. Nettopp det at folk kan kjenne seg igjen på et eller annet nivå, gir anklagene om politisk korrekthet styrke, sier Kjeldsen.

LES OGSÅ: Høyresiden revner

Forgifter brønnen

Når Sylvi Listhaug bruker uttrykket «hylekoret», så er det uklart hvem hun sikter til, men man kjenner at det er noen, forklarer retorikeren.

– Slik er det også med politisk korrekthet. De politisk korrekte er en konstruert fiende, en usynlig motstander, som fungerer ideologisk oppbyggende ved å skape fellesskap mot denne motstanden. Det fungerer nemlig som et «dem», som man vagt fornemmer at har andre verdier enn «oss».

Anklager om politisk korrekthet kan også være forsøk på å slippe unna kritikk om uheldig omtale av andre mennesker, påpeker Kjeldsen.

– Kaller jeg kvinner for feite purker, slik Trump gjorde, så kan jeg avfeie kritikken med at den er politisk korrekt.

Summen av disse to bestanddelene er fenomenet som kalles «poisoning the well» – å forgifte brønnen, forklarer professoren:

– Er du politisk korrekt, er du ideologisk infisert. Alt som kommer ut av brønnen er forgiftet. Alt som kommer ut av munnen din oppfattes som utroverdig.

ÅSHILD MATHISEN: «Vårt Lands nyttårsforsett»

Spillereglene

I senere tid har adskillige spaltemeter blitt skrevet ikke bare om politisk korrekthet, men om relaterte begrep som antielitisme, «godhetstyranniet» og «postfaktasamfunnet». Felles for dem alle er at de retter oppmerksomheten mot debattformen, vi debatterer spillereglene for debatten.

Et talende eksempel er hylekoret som ble trommet sammen i protest mot Sylvi Listhaug. Frp-statsråden hadde blitt kritisert for å snakke om flyktninger på en stygg måte, men avfeide kritikerne ved å kalle dem for «hylekoret». Kritikerne opplevde det som en hersketeknikk og svarte med å stille seg opp utenfor kontoret hennes og hyle.

Jens Elmelund Kjeldsen ser en fellesnevner:

– Det som er typisk for alle disse situasjonene er at man går fra å diskutere sak til å gi folk negative etiketter.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Demagogene

Retorikkprofessoren sier dette er typisk for demagogi (se faktaboks) og ser to mulige årsaker til utviklingen.

LES OGSÅ: Trump bruker stadig Twitter som talerstol

– Enten er det et bevisst, ideologisk grep. Eller så skyldes det mental dovenskap. For de fleste av oss handler det om sistnevnte. Innen psykologien sier man at mennesket er en «kognitiv gnier», som helst ikke vil bruke så mye mental kraft. Derfor plasserer vi folk i båser. Sånn må det være, for vi tenker ved hjelp av kategorier, men det blir fort problematisk ved diskusjon av viktige samfunnsmessige anliggender, sier Kjeldsen.