Franske akademikere ut mot «falskt Europa»

Denne måneden publiserte en rekke europeiske intellektuelle manifestet «Paris-erklæringen». I manifestet tar de til orde for et europeisk verdioppgjør, og et opprør mot multikulturalisme, 68-generasjonen, den økonomiske nyliberalismen. De mener det «falske Europa» har fått overtaket.

Selve manifestet består av 36 punkter der gruppen legger frem sine synspunkter.

«Den såkalte «populismen» utfordrer status quo, eller «sentrumsfanatismen», og det med rette», skriver forfatterne av manifestet og uttrykker med det støtte til den høyrepopulistiske bølgen som har skylt over Europa de siste årene.

LES KOMMENTAR: Nye høyre i Tyskland vil «generere en konservativ revolusjon»

Frankrike. Frankrike er det landet som er sterkest representert i manifestet. Tre av signaturene bak erklæringen tilhører franske akademikere.

De er Philippe Beneton, professor ved universitetet i Rennes, Remie Brague, professor emeritus ved Sorbinne og filosofen Chantal Delsol. De er regnet som konservative tenkere; de forsvarer tradisjonelle verdier.

Frankrikekjenner og journalist Sandra Lillebø forteller at det lenge har eksistert en tradisjon for franske intellektuelle med tilhørlighet på den nasjonalistiske høyresiden.

– Vi i Norge har et bilde av intellektuelle som mer venstrevridde enn det de intellektuelle egentlig er. Det finnes en betydelig konservativ intelligentsia i Frankrike som den norske offentligheten i liten grad har interessert seg for.

LES MER: Disse tre sentrale begrepene vil prege valgene i Europa

Et katolsk land. Lillebø leser manifestet som en todelt kritikk. På den ene siden en kritikk av den verdiliberale tankegangen til 1968-generasjonen, på den andre siden en kritikk av EUs markedsliberalisme.

– Den franske kritikken av sekstiåttergenerasjonen er nesten like gammel som generasjonen selv. Midt på 1980-tallet kom Luc Ferry og Alain Renault med boka La pensée 68 (oversatt: 68'er-tenkningen) som gikk i rette med tankegodset fra 1968. Denne fikk stor oppmerksomhet allerede da.

Lillebø hevder det er en etablert sannhet i Frankrike at det offentlige ordskiftet har beveget seg i en høyrevridd retning de siste årene.

– Det betyr ikke nødvendigvis at det har blitt flere høyreorienterte intellektuelle i Frankrike, men at de kanskje får mer taletid enn tidligere.

Frankrike, forklarer hun, blir ofte løftet frem som et land som står for de universale menneskerettighetene:

– Men det er også et katolsk land og denne tradisjonen har nok blitt underspilt. Den viste seg veldig i motstanden mot den felles ekteskapsloven som hadde et utspring i den katolske folkebevegelsen. For mange av disse står filosofien til 1800-tallstenkeren Chateaubriand sentralt.

LES MER: Mot normalt

Dominerer ordskiftet. En av de franskmennene bak erklæringen, er filosofihistoriker Remi Brague, som har spesialisert seg i arabisk, jødisk og kristen tenkning i middelalderen.

– Remi Brague er på sett og vis en god representant for det intellektuelle Frankrike. Han er veldig klassisk skolert og har skrevet mye om de klassiske filosofene og har utvilsomt en viss, intellektuell tyngde.

– Har nasjonalisme blitt et moteord blant franske intellektuelle?

– Nei, det tror jeg ikke. Men en rekke kommentatorer og filosofer, både yngre og eldre, har uttrykt sympatier med nasjonalistisk tankegods. Et eksempel er Eric Zemmour og hans bok Det franske selvmordet. Disse personene har tilhørere og taletid i de store mediene og har til tider fått dominere ordskiftet.

LES MER: Slik er Europas høyrepopulisme

«Overvintrer.» Førsteamunensis Dag Einar Thorsen peker på at intellektuelle ofte innehar holdninger som ikke er overens med konsensus. Den franske offentligheten fortsatt verdiliberal, til tross for høyrepopulistisk framgang.

– Du kan si at det alltid finnes noen intellektuelle som overvintrer, som fronter ideer som ikke er på moten og dermed blir helter når disse ideene kommer tilbake på moten.

Han trekker frem Frankrike som et land med en sterk tilstedeværelse av en «overvintrende» intellektuell autoritær høyreside som nå «kommer tilbake»:

– Bindeleddet er «Det Nye Høyre», Nouvelle Droite med Alain De Benoist som siden 1960-tallet har forsvart høyreautoritære ideer, som er mot den liberalistiske vendingen på høyresiden.

Thorsen forteller at ønsket om å være revolusjonær har vært et mønster i Frankrike siden mellomkrigstiden, da det var populært blant Paris-eliten å være kommunister.

Men der franske intellektuelle tidligere inntok en provokativ rolle og venstresidens standpunkter er det nå «snudd rundt på hodet»:

– I dag har det liberale demokratiet nå hegemoniet. Skal man skille seg ut i dag må du gå til nasjonalistiske og konservative ideer.

Griper fast i strømninger. Thorsen mener at intellektuelle tar for seg tidens ideer og videreutvikler dem med eget preg.

– Det er nok deres egen eksistensbekreftelse. De griper jo fast i noen strømninger som er i tiden, det har nok forfatterne av dette manifestet gjort.

Han mener at intellektuelle flest liker å se på seg selv som frittenkende individer.

– Men realiteten er at de strømmer til ulike moteretninger og ingen andre steder ser man det tydeligere enn det intellektuelle miljøet i Paris der det har vært flere slike bølger. De intellektuelle har vært eksistensialister, så kommunister, så liberalister, nå er moten gått i retning av nasjonalismen.