Forventer flere muslimske avhoppere

– Da jeg kritiserte en del av moskeens praksis, opplevde jeg at hele miljøet vendte seg mot meg, sier Rania Al-Nahi.

Hun forteller om konsekvensene det fikk for henne da hun kritiserte imamen i moskeen sin for ikke å innvilge henne muslimsk skilsmisse.

– Det var utfrysning, nedsnakking, trusler på døra, og telefonoppringinger til foreldrene mine, sier den 35-årige trebarnsmoren.

For henne ble løsningen å bryte med miljøet. Nå er hun gift på nytt, med Yousef Batho Al-Nahi, som leder organisasjonen JustUnity. Det nygifte paret møter Vårt Land i den skarpe høstsola utenfor aktivitetshuset Kuben på Tøyen, hvor Yousef denne formiddagen skal snakke om sine erfaringer som norsk konvertitt. Rania Al-Nahi har tidligere delt sin historie i kronikker i VG og Aftenposten.

– I mange muslimske miljøer råder en oppfatning om at kritikk skal tas internt. Men når man gjør det, og den bare legges i en skuff, så er det en god tradisjon i Norge at man tar kritikken videre, sier ektemannen.

De to er fortsatt praktiserende muslimer, men er for tiden ikke tilknyttet en bestemt moské.

LES MER: For noen er religiøse vigsler en måte å omgå loven

Hjelpekilden

De siste årene har personlige beretninger om religiøse brudd fått stor oppmerksomhet. Rut Helen Gjævert har i VG-serien Frelst fortalt om sitt brudd med organisasjonen Jesus Revolution, og Anders Torp har i boka Jesussoldaten fortalt om sitt brudd med farens pinsekarismatiske menighet.

Organisasjonen Hjelpekilden, som hjelper mennesker i vanskelige religiøse bruddprosesser, forventer nå en snøballeffekt hvor fortellinger fra muslimske avhoppere kan få flere som føler seg undertrykket til bryte ut.

LES MER: Smiths venner kritiseres av sinte avhoppere

Rania Al-Nahi kjenner til andre som har erfaringer som ligner hennes egne.

– Jeg har fått tilbakemeldinger fra flere som forteller at de har vært utsatt for forskjellige former sosial kontroll. At de ikke har noe sted å gå etter å ha brutt med moskémiljøet eller familien. Særlig for kvinner er det vanskelig, sier hun.

Hjelpekildens leder Hilde Langvann forteller at de nylig har rekruttert omtrent 15 frivillige ressurspersoner med muslimsk bakgrunn.

– Vi er stadig en liten organisasjon, og jeg tror mange ser oss som en organisasjon som er relatert til kristne miljøer. Men jeg håper vi kan få kommunisert tydeligere at vi også kan være en ressurs for flere, sier hun.

Det er først det siste året at Hjelpekilden har blitt kontaktet av muslimer som søker bistand i en bruddprosess. Langvann sier at de får et par slike henvendelser «nå og da».

– For noen år siden hørte vi få historier fra karismatiske kristne miljøer. Mange var litt beskjedne med å dele erfaringene sine, men da noen begynte å stå fram, kom det flere. Jeg tenker at «de skamløse jentene» og den øvrige debatten rundt religiøse brudd kan bane vei for at flere muslimer ser at det finnes hjelp og tør å oppsøke den.

LES MER: Regjeringen vil styrke innsatsen mot lukket tro

Forskjellige slags brudd

Ekteparet Al-Nahi mener muslimske og kristne brudd skiller seg fra hverandre: At muslimske brudd handler mindre om tro, og oftere om å bryte med undertrykkende sosiale eller kulturelle praksiser.

– Jeg tror imamene ofte tenker at dette ikke er deres business. Og det kan jeg noen ganger være enig i, for det er ofte det etniske miljøet som er pådriveren – og imamene er avhengig av støtte i miljøet. Så i muslimske miljøer kan undertrykking ligne mer på det gamle bygdedyret enn i autoritære kristne menigheter, sier Yousef Batho Al-Nahi.

Ekteparet nevner noen typiske eksempler: Det kan være at noen har sett deg på byen, at noen sin datter har blitt sett sammen med en gutt, at noen har kommet sent hjem.

– Jeg kjenner noen muslimske ungdommer som er redd for at foreldrene skal finne ut at de har kjæreste. Da er det ikke imamene, men taxisjåførene de er redde for at skal se dem. Da er det slik at det snakkes om og at foreldrene mister status, sier Yousef.

– Det er taxisjåfører overalt, skyter kona Rania inn.

Hilde Langvann er enig i at avhoppere fra muslimske miljøer kan stå i andre utfordringer enn de Hjelpekilden til nå har mest erfaring med.

– Da er det er viktig at vi har ressurspersoner med samme bakgrunn, som kan møte mennesker på deres eget nivå. Det som er felles er uansett at vi har å gjøre med mennesker fra miljøer med kollektivistiske verdier, hvor gruppen kommer først og individet etterpå, og det er vanskelig å følge sine egne ønsker og drømmer. Det er dette mange utbrytere trekker frem som sin største utfordring: Å finne ut hvem de er når de ikke lenger er i gruppa.

Minoritet til majoritet

Som psykolog ved Modum Bad har Kari Halstensen sett at de som søker hjelp etter brudd med religiøse samfunn ofte kommer fra miljøer der strenge krav til livsførsel og verdier skiller seg markert fra samfunnet rundt.

– Også barn og unge i enkelte muslimske miljøer kan leve med mange lignende krav. Så langt jeg er kjent med har vi ennå ikke sett dette i pasientgruppene våre, men jeg tenker at det kan komme, sier Halstensen.

Modum Bad har ikke tatt særskilte grep for å forberede seg på en strøm av muslimske avhoppere. Men Halstensen mener arbeidet de har gjort med andre religiøse og eksistensielle krisetilstander, har rustet dem til også å hjelpe avhoppere fra muslimske miljøer.

– Modum Bad har et klinisk religionspsykologisk behandlingstilbud som i dag tar imot ateister, folk fra alternative miljøer og alle avskygninger av kristne. I dette ligger det en generell forberedelse til å ta imot mennesker som er i vanskelige bruddprosesser med andre trossamfunn enn de kristne. I tillegg forvalter Modum Bad en særkompetanse på kristen sjelesorg som også har overføringsverdi i møte med muslimer. Så vi har utviklet en beredskap og en følsomhet for den psykologiske sårbarheten religion og religiøsitet kan påføre mennesker, sier Halstensen.

Hun har erfart at menneskers livsrom kan bli veldig trangt når religion fungerer som en absolutt autoritet. Og når båndene til trossamfunnet brytes, kan sorgen og sinnet over tapt livsutfoldelse bli dyp og vond. Disse følelsene er det viktig å ta på alvor.

– Det vil alltid være krevende å leve med andre verdier enn majoritetskulturen, sier Halstensen og påpeker at religiøse motkulturer bør ha en selvfølgelig og fri samfunnstilhørighet. Samtidig mener hun at det siste årets debatt om ytterliggående religiøse samfunn har vist at vi må være mye mer våkne for at barn og unge i slike miljøer kan være utsatt for alt fra hemmende sosial kontroll til omsorgssvikt.

– Vi kan ikke gi slipp hverken på religionsfriheten eller barn og unges selvsagte rett til frihet og trygghet. Det er krevende å romme begge deler, men det er det vi må. Og det stiller krav til samfunnsdebatten, sier hun.