Erdogans potente miks av religion og nasjonalisme

Omstridte Erdogan har lenge vært en av Europas mest framgangsrike politikere. Helgens folkeavstemning skulle krone verket, der Erdogan håpet på minst 60 prosent støtte til grunnlovsendringer for økt presidentstyre.

Det endte med et knapt flertall på 51 prosent, etter et valg som ifølge observatører var preget av juks og uregelmessigheter.

Autoritær leder

Tross protester og misnøye fra opposisjonen: Valgresultatet vil bli stående, og åpner for en enda mer autoritær utvikling i Tyrkia.

– Valgseieren er både omstridt og knapp, men den vil formalisere den sterke makt Erdogan allerede har skaffet seg. Det er vanskelig å se for seg at han noen gang vil tape valg eller frivillig gi fra seg makten, sier postdoktor Einar Wigen ved Universitetet i Oslo.

Tyrkiske myndigheter er sterkt kritisert for å kneble mediene, undertrykke opposisjonen og fengsle sine kritikere. Dette forverret seg etter det mislykkede kuppet i juli i fjor, med en påfølgende arrestasjonsbølge og innføring av unntakstilstand.

LES MER: En ny sultan

Antivestlig nasjonalisme

Med full kontroll over mediene spilte Erdogan i valgkampen hemningsløst på nasjonalisme og antivestlige uttalelser, inklusive nazistempel på Tyskland og Nederland. Han har vist økende EU-skepsis og signalisert gjeninnføring av dødsstraff. Kritikere frykter nå starten på slutten for den sekulære staten som landsfaderen Mustafa Kemal Atatürk etablerte i 1923.

Flertallet for grunnlovsendring innebærer at Erdogan i teorien kan bli sittende som en mektig president i tre femårsperioder, til 2034.

– Jeg vil ikke kalle Erdogan en diktator. Han er imidlertid en leder med sterke autoritære trekk, som er president for en autoritær stat. Trolig ser vi starten på et familiedynasti der Erdogan vil prøve å plassere en svigersønn eller sønn som sin etterfølger, sier Wigen.

Etter valgseieren håpet enkelte at Erdogan ville dempe sin demonisering av Europa. I stedet avfeide han kjapt utenlandske observatørers kritikk av uregelmessigheter ved valget, ved å stemple deres rapporter som politisk motiverte, og med beskjed til observatørene om å «kjenne sin plass».

LES MER: En religiøs fristelse

Religiøs-nasjonalistisk miks

Islamisten Erdogan kom til makten som ordfører i Istanbul i 1994, etter å ha spilt uhemmet på en potent blanding av religion og nasjonalisme. Senere har han som nasjonal leder utvidet maktbasen ved å framstille seg selv og det i utgangspunktet pragmatiske, islamistiske Partiet for Rettferdighet og Utvikling (AKP) som garantister for et stabilt og regionalt mektig Tyrkia.

Den tidligere halvprofesjonelle fotballspilleren markerte seg som en effektiv ordfører i Istanbul. Han gjennomførte storstilt bygging av veier, broer og tunneler, søppelhauger ble fjernet fra gatene, åpenlys korrupsjon ble bekjempet og økonomien brakt i balanse.

Veien mot den absolutte makten i Tyrkia ble tyngre da han i desember 1997 falt i unåde hos myndighetene etter å ha lest opp et militant, religiøst dikt: «Moskeene er våre kaserner, kuplene er våre hjelmer, minaretene er våre bajonetter og de troende er våre soldater...».

Annenrangs borgere

Postdoktor Einar Wigen påpeker at Erdogan og AKP steg til maktens tinder gjennom å appellere til islamister og andre religiøst konservative som kjente seg annenrangs i et stadig mer sekulært Tyrkia. I tillegg hentet de støtte fra velgere som distanserte seg fra militærets innblanding i tyrkisk politikk.

Etter valget i 2007, da AKP fikk nær 47 prosent av stemmene, begynte Erdogan og partiet å appellere mer til nasjonalister som ble tiltrukket av partiets voldsomme styrke.

– Mange velgere er opptatt av den tyrkiske, osmanske historien som framgangsrike islamske erobrere. Erdogan har, etter først å ha hatt en anti-autoritær appell, alliert seg både med disse nasjonalistene og med islamistene som legger mer vekt på konservativ praktisering av islam, påpeker Wigen.

Nei-flertall i byene

Søndagens valg ble et nederlag for Erdogan i storbyer som Istanbul, Ankara og Izmir. Den sterkeste velgerbasen er nå blant de religiøst konservative på landsbygda.

Etter at Erdogan ble statsminister i 2003, og senere mektig president, har denne gruppen opplevd et økonomisk løft og større plass for konservativt islam i det offentlige rom.

Blant annet er det blitt slutt på forbudet for kvinner mot å bære hijab i offentlige stillinger og på universiteter.

LES MER: Landet med mektige generaler

Oppmuntrer islam

– Konservative muslimer trenger ikke som tidligere å tone ned sin religiøse identitet. Tvert imot blir den oppmuntret og feiret. Mens den sekulære staten tidligere brukte tvangsmidler for å begrense gruppepress fra religiøse, brukes statens ressurser under Erdogan og AKP til å støtte opp om og feire islam og arven fra det osmanske riket, sier Einar Wigen.

Han påpeker at konservative muslimer har fått økonomiske fordeler og helt andre karrieremuligheter enn før:

– AKP sørger for å fordele offentlige midler, posisjoner og kontrakter gjennom sine nettverk. Dette er en velkjent form for klientisme, der man i bytte for politisk lojalitet skaffes jobb og penger.