Nyheter

Drepte sin funksjonshemmede datter

Danske Anny Hansen tok livet av datteren Dorte (43) i fortvilelse over det hun mente var kommunal omsorgssvikt. – Mange foreldre opplever at det ikke er barna, men systemet, som sliter dem ut, ifølge Handikappede barns foreldreforening.

Under overskriften «Anny dræbte sin datter av kærlighet» forteller den danske avisen Kristeligt Dagblad historien til Anny Hansen på Skælskør på Vest-Sjælland. Saken bygger blant annet på flere intervjuer med Hansen. I mer enn 40 år hadde hun pleiet og tatt vare på datteren Dorte.

Da Dorte fylte 18, ble hun på dagtid tilknyttet et verksted for utviklingshemmede på Andersvænge, hvor hun trivdes. Da stefaren Mogens døde i 2012, besluttet kommunen å flytte Dorte til en annen institusjon, for å spare penger på transport. Anny Hansen protesterte. Hun mente datteren ikke fikk den oppfølgingen hun trengte, hun ble svakere og gikk kraftig ned i vekt.

Til slutt fikk Anny Hansen nok. I januar 2014 «gikk hun i svart» og drepte datteren. Etterpå prøvde hun å ta sitt eget liv.

LES MER: – Vi må være åpne for foreldrenes kunnskap 

Kongitiv diagnose

Psykiaterne konkluderte med at Anny Hansen ikke hadde kognitive forstyrrelser, men at flyttingen av datteren hadde krenket henne og verdigrunnlaget hennes i så stor grad at hun ikke lenger kunne håndtere det følelsesmessige presset.

Hansen erklærte seg skyldig uten forbehold. Men hun visste, skriver Kristeligt Dagblad, at hun hadde gjort det i medlidenhet, «så ikke systemet skulle ta livet av datteren».

– Systemet regner ikke med mennesker, de regner kun med økonomi, sier hun.

LES MER: Flyttet fra sin funksjonshemmede datter for å bli biskop

Daværende leder for Solskinshuset, Tommy Petersen, uttrykker samtidig til avisen at han i forbindelse med et besøk hos Anny Hansen høsten 2013 hadde hatt inntrykk av at Dorte hadde vært tilfreds. Han hadde heller ikke inntrykk av at moren var misfornøyd med tilbudet.

Kristeligt Dagblad har i en oppfølgingssak intervjuet formann Sytter Kristensen i foreningen Lev, som representerer pårørende til utviklingshemmede. Han sier at svært mange foreldre deler Anny Hansens bekymring for hva som vil skje med barnet deres når de selv er døde.

LES MER: – Dette er det liver vi og Astrid fikk

Denne frykten er like utbredt i Norge, forteller leder Hanne Fjerdingby Olsen i Handikappede barns foreldreforening.

– Det er mange som sier at de håper barnet dør før dem. De har en følelse av at sønnen eller datteren ikke ville hatt noe godt liv, dersom de ikke selv hadde vært der, sier hun.

Særlig etter at barna har fylt 18, når foreldreansvaret opphører, vokser følelsen av avmakt. Foreldre strever med å få kommunen til å lage individuelle tilbud til barna og mange opplever at de ikke blir forstått eller respektert, ifølge Fjerdingby Olsen.

– Mange foreldre sier rett ut at det ikke er barna som sliter dem ut, men systemet.

– Har det hendt at foreldre, åpent eller anonymt, har sagt at de har vurdert å ta livet av barnet sitt?

– Jeg har ikke hørt det direkte, men indirekte er det flere som sier at det ville være best om barnet dør først. Drives denne følelsen langt nok, vil avstanden også bli kortere til at man i affekt faktisk foretar seg noe.

LES MER: Danske foreldres opplevelser

Skjedd i Norge

Hansen ble først dømt til elleve års fengsel. Dommen ble anket og omgjort til tre år. Retten mente det forelå formildende omstendigheter, blant annet at drapet ble begått under «sterk medfølelse eller sinnsbevegelse». Hansen fikk flere støttebrev. I disse dager har hun sonet ferdig, og er fri.

Jusprofessor Erling Johannes Husabø ved Universitet i Bergen mener saken kunne fått et lignende utfall i Norge. Drapet ville trolig heller ikke her falle inn under kategorien medlidenhetsdrap, som omhandler drap på personer som er nær ved å dø. Samtidig finnes det bestemmelser knyttet til blant annet tunge depresjoner som kunne kommet til anvendelse og gitt mildere straff enn minstestraffen for drap, som er åtte år.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

– Er dommen forståelig?

– Jeg vil ikke uttale meg for konkret, men når vi har en lovregel må myndighetene reagere. Samtidig er det noe med presedensen her. Når saken blir så spesiell som denne, tar domstolene seg gjerne noe større grad av frihet.

Husabø peker på at det finnes en lignende sak fra Norge fra 1948, der en mann tok livet av sitt funksjonshemmede barn fordi han var redd for at det skulle overleve ham. Her ble det gitt påtaleunnlatelse, slik at saken aldri kom for domstolen.

Holdninger

Fjerdingby Olsen understreker at saken er svært vanskelig, og at drapet ikke kan unnskyldes. Samtidig mener hun forløpet til hendelsen gir en viss forståelse for at det gikk så galt som det gjorde.

– Vi oppfordrer foreldre til å ta imot hjelp tidlig. Mange er slitne, og det kan være vanskelig å finne tilbake til et normalt liv etter at barnet har flyttet hjemmefra.

Fjerdingby Olsen er er samtidig bekymret for at saken i Danmark gir uttrykk for en form for sosial aksept for at det var best at den funksjonshemmede «fikk slippe».

– Slike holdninger kan foreldre også møte hvis de mister barnet på en naturlig måte. Hvis det er holdningen, er det et tegn på at noe er grunnleggende galt.

LES MER: Vi kunne ikke flyttet fra vårt funksjonshemmede barn

Ansvarlig

Husabø tror ikke det er reell fare for at flere vil følge Hansens eksempel.

– De fleste foreldre til funksjonshemmede har nok et forhold til barna sine som gjør drap utenkelig. Men de eksistensielle spørsmålene er reelle nok, sier han.

– Er det fare for at man legger for mye av skylden på systemet i denne typen saker?

– Det kommer an på hvordan dommen blir begrunnet, og her er det moren som er ansvarlig for drapet. Retten kan ikke klandre andre enn den som står på tiltalebenken, hverken offentlige institusjoner eller andre. Det finnes formildende omstendigheter her, men ingen andre er ansvarlige, svarer Husabø.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter