ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

De som ikke så dagens lys

Den norske kirke vil lage bedre ritualer for å hjelpe foreldre som mister barn i mors liv. – Prisverdig initiativ, sier Øyvind Woie, som mistet datteren sin.

ANNONSE
ANNONSE

BILDER

Overlevde: Ingeborg Midttømme, biskop i Møre bispedømme, har en tvillingsøster som døde i mors liv.

Foto: Erlend Berge
Vis bildetekst

Dødfødsler

  • I fjor døde 183 barn i mors liv, viser nye tall fra Statistisk sentralbyrå. Det er opp 13 prosent fra 2015.
  • SSBs definisjon av død­fødsel er et barn som dør i 28. uke av svangerskapet eller senere. Et svangerskap varer normalt 40 uker.
  • Til sammenlikning døde det 135 personer i trafikken i 2016.
  • På begynnelsen av 1980-tallet var det om lag 6 dødfødsler per 1.000 fødte.
  • Dette tallet er nå nesten halvert. I fjor var det bare 3,1 dødfødsler per 1.000 fødte.
Nyhet

Neste år ville Signe fylt 30 år. Sammen med tvillingsøsteren Thea, ble hun tatt med keisersnitt én måned før fullgått svangerskap fordi undersøkelser viste at den hun vokste mindre enn Thea. Da barna ble tatt ut, fikk foreldrene beskjed om at det sto svært dårlig til med Signe. Hun fikk aldri oppleve dette livet.

– Vi havnet i en veldig dobbelt situasjon med ett levende og ett dødt barn. Vi måtte kjøpe kiste til det ene og nye klær til det andre, sier pappa Øyvind Woie, tidligere journalist i Vårt Land, nå kommunikasjonssjef i Signo.

I fjor måtte 183 foreldrepar gjennom den tunge prosessen å føde et dødt barn, viser ferske tall fra Statistisk sentralbyrå. Til sammenlikning døde det 135 personer i trafikken i fjor.

Begravelse

Ved god hjelp av psykolog og prest fikk familien­ Woie arrangert en begravelse.­ Pappa Øyvind dro selv til ­begravelsesbyrået og hentet kisten, sammen med kona la han Signe oppi.

– Presten ga oss god støtte slik at vi fikk gjennomført begravelsen, men vi opplevde at vi måtte veilede det medisinske personalet og begravelsesbyrået, sier han.

Seremonien ble holdt på syke­huset med den nærmeste familien til stede. Etterpå kjørte han med kisten til Hurum der Signes bestefar på egenhånd hadde gravd graven. Familien hadde også minnestund med program, måltidsfellesskap, taler og sanger.

Har behov for ritualer

Forrige uke var biskop­ene samlet til bispemøte. En av sakene på programmet er ­«Liturgiske handlinger ved dødfødsel». Målet er å lage en ressursbank med forslag til praktiske løsninger, salmer og bibeltekster.

– Når prestene opplever krev­ende situasjoner som kirken ikke har faste ordninger på, er det ­naturlig at vi som har læreansvar kommer på banen for å finne gode ordninger og felles ord som man kan bruke – og hvile i. Det er stor enighet blant biskopene om at dette er et uløst behov, forklarer Ingeborg Midttømme, biskop i Møre.

Hun forteller at pårørende etter­lyser ritualer som kan hjelpe­ dem i sorgen og være med på å styrke troen i en krevende situasjon.

– Troen vår har fått mange flere­ praktiske uttrykk enn tidligere. Handlingene kan være med på å bekrefte at dette er et levd, men for kort liv, og dermed hjelpe­ og styrke både de pårørende og de profesjonelle, sier hun.

I første omgang skal biskopene arrangere en fagdag for å belyse temaet. Inviterte vil være sykehusprester, medisinsk personale, pårørende og andre ressurspersoner.

– Vi har ikke tatt stilling til om det skal utarbeides en egen liturgi. I første omgang ønsker vi å lage liturgiske byggeklosser som kan brukes i slike situasjoner, sier Midttømme.

Usikkerhet uten dåp

Det var aldri ­aktuelt å døpe Signe Woie siden hun var død. I ettertid har det skapt usikkerhet hos foreldrene.

– Er hun bevart i en evighet eller­ ikke? I dåpen blir vi fortalt at vi blir Guds barn, hva med dem som ikke blir døpt? Vi har fått forsikringer om at Signe også er Guds barn, men det føles som en unntaksregel, sier Øyvind Woie.

Denne følelsen av å være et unntak, ønsker han at kirken kunne gjort mer for å fjerne gjennom sin kommunikasjon, ritualer og symboler. Etter at han fortalte om sin usikkerhet om Signes status som Guds barn i et innlegg i Vårt Land, ble han kontaktet av en erfaren jordmor fra et større­ sykehus. Hun fortalte at hun selv hadde vært med å døpe døde barn flere ganger. Prestene hun hadde møtt var både for og mot, og noen ganger måtte hun presse dem til å forstå at dette var svært viktig for de pårørende.

– Et spedbarn er ikke bevisst dåpen, da er det ikke så rart å tenke at et dødt barn kan gå gjennom det samme ritualet, sier Woie.

Han synes det er svært prisverdig at biskopene nå løfter opp temaet.

– Det er viktig å inkludere de pårørende i dette arbeidet. Det trengs noen generelle ordninger, men hver situasjon er spesiell og unik, sier han.

– Har ord til trøst

Ingeborg Midttømme er selv tvillingen som overlevde.

– Jeg ble født fordi mor også bar på et dødt foster. Det har vært en del av min fortelling i oppveksten og jeg stilte meg de samme spørsmålene som Øyvind Woie, sier hun.

Det gjorde derfor sterkt inntrykk da hun oppdaget at den lutherske kirken alltid har hatt ord til trøst om at Gud tar imot barna – også de som ikke rakk å se dagens lys.

Blant annet fantes det en ­liturgi – «Mødres kirkegang» – for å ­introdusere nybakte mødre i kirken. Den hadde også en del for mødre som hadde mistet sine barn. Da minnet presten den sørgende mor om Kristi ord: «Det er ikke eders Faders vilje som er i himmelen, at en eneste av disse smaa skal fortapes».

– Den første lutherske biskopen i København, Peder Palladius, presiserte at selv om barnet ikke overlevde fødselen, så er man likevel mor, og barnet hviler i Abrahams fang, sier Midttømme.

I den nye salmeboken er det tatt med en bønn som kan brukes når et ufødt barn dør.

Fant søsterens grav

Midttømmes tvillingsøster ble lagt i en ukjent persons grav, slik det var vanlig på den tiden. Da Midttømme selv mistet to barn tidlig i svangerskapet ble det viktig for henne å finne ut hva som hadde skjedd med tvillingsøsteren. Det klarte hun. Og det ga henne kunnskap som hun har brukt til å hjelpe andre med å spore opp sine barn.

– Jeg har sett den uendelig gode virkningen av dette. Det er så mye uforløst sorg over det livet som aldri fikk lov til å vokse opp, og det er aldri for sent å få vite, sier hun.

Tomheten etterpå

Ingebrigt Røen har jobbet som sykehusprest på St. Olavs hospital i Trondheim. Han har hatt mange samtaler med foreldre som har mistet barnet sitt.

– De hadde sett for seg at om kort tid så ville det ligge et barn i barnevognen og det neste året skulle brukes hjemme sammen med et. Nå lyser barnevognen mot dem med sin tomhet. Det neste året er tomt, sier han.

Det er viktig å anerkjenne sorgen, men Røen bruker også tid på å løfte fram stoltheten foreldrene har over barnet.

– De ser kanskje at han ligner på bestefar eller en av foreldrene. Vi snakker om da pappa la øret inntil magen og hørte hjerte­slagene, sier han.

Korser og velsigner

I tillegg ønsker en del også en velsignelses­handling eller seremoni. Røen har med en huskeliste som hjelp.

– Vi synger sammen, gjerne en nattasang som de har et forhold til. Hvis de ikke har en sang selv, så foreslår jeg Ingen er så trygg i fare – som faktisk ble skrevet til et dødt barn, forteller han.

Siden barnet er dødt, er det ikke aktuelt å døpe det, men Røen leser bibeltekstene fra dåpsliturgien der Jesus tar imot barna.

– Jeg forteller dem at når Jesus tar i mot barna slik , så må vi også med tro og takk bære veslegutt til Jesus. I tillegg tegner jeg barnet med Det hellige korsets tegn og legger ham i Guds hender.

– Er det mange som spør om dåp for det døde barnet?

– De fleste forstår at man ikke døper døde. Det er også mitt inntrykk at folketroen om at udøpte­ ikke kommer til himmelen, står svakere. Det blir sjeldnere og sjeldnere med for eksempel nøddåp, sier han.

Røen oppfordrer biskopene til å bruke erfaringene som sykehusprestene har. Mange har ritualer som har vokst fram over tid og som fungerer godt som sjelesorg.

– Vi har volumerfaring og er gjennom dette ganske ofte, mens en menighetsprest opplever det sjeldnere. Da er det viktig å lage noe som er til hjelp for dem – en veileder, sier han.

– Trengs det en egen liturgi for dødfødte?

– Nei. Min huskeliste er ingen liturgi og det kommer det heller aldri til å bli siden hver situasjon er forskjellig, sier han.

Sykehusene tok barna

I en avhandlingen «Hvor ble det av mitt barn» fra 2010, skrev Bent-Inge Misje om hvordan kirken har behandlet dødfødte barn i Norge. Da han startet på oppgaven, hadde han en hypotese om at barn som døde før fødselen eller kort tid etter, ble lagt i anonyme graver. Konklusjonen hans var at dette kun var tilfelle i en kort periode fra 50-tallet til slutten av 80-tallet.

Før dette ble hadde heller ikke dødfødte egne graver, men foreldrene visste hvor barnet var blitt lagt. Det ble til og med sett på som noe positivt: Den lille slapp å ligge alene i den kalde graven, og det var hyggelig for «gamlemor» at hun fikk med seg et par unger i kista.

På 1950-tallet ble ansvaret for fødslene flyttet fra hjemmet til sykehusene. Sykehusene fortsatte praksisen med å legge barna i andres graver, men nå ble prosessen gjort i hemmelighet. Man så på det som skadelig for foreldrene å se barnet og ta farvel med det.

Mødre som Misje intervjuet, forteller om en uro over at de ikke visste hva som hadde skjedd med barnet deres. Ble det brent, eller ble det gravlagt? Hvor ligger det eventuelt gravlagt? «Flere skulle ønske at barnet deres ble døpt, og de har måttet arbeide med disse problemstillingene alene. Kirken har ikke gitt dem noen form for sjelesorg eller ritualer», skriver Misje.

Bearbeide ved å konfrontere

På slutten av 80-tallet så man at den beste sorgbearbeidelsen var å konfronteres med situasjonen og for å bearbeide den. Derfor anbefaler sykehusene nå at foreldrene får se barnet, ta bilde av det og være med på en form for avskjedsseremoni. Parallelt foregikk det en drøfting i Kirken der man kom fram til samme standpunkt. Dermed begynte kirkene igjen med gravferd for dødfødte og tidlig døde barn.

16. august 1986 hadde Aftenposten første gang en dødsannonse som fortalte at den døde var et «ufullbårent barn»:

«Vår elskede Maria døde i mors liv»

Publisert: 13. mars 2017
ANNONSE

BILDER

Overlevde: Ingeborg Midttømme, biskop i Møre bispedømme, har en tvillingsøster som døde i mors liv.

Foto: Erlend Berge
Vis bildetekst
Nyhet

Neste år ville Signe fylt 30 år. Sammen med tvillingsøsteren Thea, ble hun tatt med keisersnitt én måned før fullgått svangerskap fordi undersøkelser viste at den hun vokste mindre enn Thea. Da barna ble tatt ut, fikk foreldrene beskjed om at det sto svært dårlig til med Signe. Hun fikk aldri oppleve dette livet.

– Vi havnet i en veldig dobbelt situasjon med ett levende og ett dødt barn. Vi måtte kjøpe kiste til det ene og nye klær til det andre, sier pappa Øyvind Woie, tidligere journalist i Vårt Land, nå kommunikasjonssjef i Signo.

I fjor måtte 183 foreldrepar gjennom den tunge prosessen å føde et dødt barn, viser ferske tall fra Statistisk sentralbyrå. Til sammenlikning døde det 135 personer i trafikken i fjor.

Begravelse

Ved god hjelp av psykolog og prest fikk familien­ Woie arrangert en begravelse.­ Pappa Øyvind dro selv til ­begravelsesbyrået og hentet kisten, sammen med kona la han Signe oppi.

– Presten ga oss god støtte slik at vi fikk gjennomført begravelsen, men vi opplevde at vi måtte veilede det medisinske personalet og begravelsesbyrået, sier han.

Seremonien ble holdt på syke­huset med den nærmeste familien til stede. Etterpå kjørte han med kisten til Hurum der Signes bestefar på egenhånd hadde gravd graven. Familien hadde også minnestund med program, måltidsfellesskap, taler og sanger.

Har behov for ritualer

Forrige uke var biskop­ene samlet til bispemøte. En av sakene på programmet er ­«Liturgiske handlinger ved dødfødsel». Målet er å lage en ressursbank med forslag til praktiske løsninger, salmer og bibeltekster.

– Når prestene opplever krev­ende situasjoner som kirken ikke har faste ordninger på, er det ­naturlig at vi som har læreansvar kommer på banen for å finne gode ordninger og felles ord som man kan bruke – og hvile i. Det er stor enighet blant biskopene om at dette er et uløst behov, forklarer Ingeborg Midttømme, biskop i Møre.

Hun forteller at pårørende etter­lyser ritualer som kan hjelpe­ dem i sorgen og være med på å styrke troen i en krevende situasjon.

– Troen vår har fått mange flere­ praktiske uttrykk enn tidligere. Handlingene kan være med på å bekrefte at dette er et levd, men for kort liv, og dermed hjelpe­ og styrke både de pårørende og de profesjonelle, sier hun.

I første omgang skal biskopene arrangere en fagdag for å belyse temaet. Inviterte vil være sykehusprester, medisinsk personale, pårørende og andre ressurspersoner.

– Vi har ikke tatt stilling til om det skal utarbeides en egen liturgi. I første omgang ønsker vi å lage liturgiske byggeklosser som kan brukes i slike situasjoner, sier Midttømme.

Usikkerhet uten dåp

Det var aldri ­aktuelt å døpe Signe Woie siden hun var død. I ettertid har det skapt usikkerhet hos foreldrene.

– Er hun bevart i en evighet eller­ ikke? I dåpen blir vi fortalt at vi blir Guds barn, hva med dem som ikke blir døpt? Vi har fått forsikringer om at Signe også er Guds barn, men det føles som en unntaksregel, sier Øyvind Woie.

Denne følelsen av å være et unntak, ønsker han at kirken kunne gjort mer for å fjerne gjennom sin kommunikasjon, ritualer og symboler. Etter at han fortalte om sin usikkerhet om Signes status som Guds barn i et innlegg i Vårt Land, ble han kontaktet av en erfaren jordmor fra et større­ sykehus. Hun fortalte at hun selv hadde vært med å døpe døde barn flere ganger. Prestene hun hadde møtt var både for og mot, og noen ganger måtte hun presse dem til å forstå at dette var svært viktig for de pårørende.

– Et spedbarn er ikke bevisst dåpen, da er det ikke så rart å tenke at et dødt barn kan gå gjennom det samme ritualet, sier Woie.

Han synes det er svært prisverdig at biskopene nå løfter opp temaet.

– Det er viktig å inkludere de pårørende i dette arbeidet. Det trengs noen generelle ordninger, men hver situasjon er spesiell og unik, sier han.

– Har ord til trøst

Ingeborg Midttømme er selv tvillingen som overlevde.

– Jeg ble født fordi mor også bar på et dødt foster. Det har vært en del av min fortelling i oppveksten og jeg stilte meg de samme spørsmålene som Øyvind Woie, sier hun.

Det gjorde derfor sterkt inntrykk da hun oppdaget at den lutherske kirken alltid har hatt ord til trøst om at Gud tar imot barna – også de som ikke rakk å se dagens lys.

Blant annet fantes det en ­liturgi – «Mødres kirkegang» – for å ­introdusere nybakte mødre i kirken. Den hadde også en del for mødre som hadde mistet sine barn. Da minnet presten den sørgende mor om Kristi ord: «Det er ikke eders Faders vilje som er i himmelen, at en eneste av disse smaa skal fortapes».

– Den første lutherske biskopen i København, Peder Palladius, presiserte at selv om barnet ikke overlevde fødselen, så er man likevel mor, og barnet hviler i Abrahams fang, sier Midttømme.

I den nye salmeboken er det tatt med en bønn som kan brukes når et ufødt barn dør.

Fant søsterens grav

Midttømmes tvillingsøster ble lagt i en ukjent persons grav, slik det var vanlig på den tiden. Da Midttømme selv mistet to barn tidlig i svangerskapet ble det viktig for henne å finne ut hva som hadde skjedd med tvillingsøsteren. Det klarte hun. Og det ga henne kunnskap som hun har brukt til å hjelpe andre med å spore opp sine barn.

– Jeg har sett den uendelig gode virkningen av dette. Det er så mye uforløst sorg over det livet som aldri fikk lov til å vokse opp, og det er aldri for sent å få vite, sier hun.

Tomheten etterpå

Ingebrigt Røen har jobbet som sykehusprest på St. Olavs hospital i Trondheim. Han har hatt mange samtaler med foreldre som har mistet barnet sitt.

– De hadde sett for seg at om kort tid så ville det ligge et barn i barnevognen og det neste året skulle brukes hjemme sammen med et. Nå lyser barnevognen mot dem med sin tomhet. Det neste året er tomt, sier han.

Det er viktig å anerkjenne sorgen, men Røen bruker også tid på å løfte fram stoltheten foreldrene har over barnet.

– De ser kanskje at han ligner på bestefar eller en av foreldrene. Vi snakker om da pappa la øret inntil magen og hørte hjerte­slagene, sier han.

Korser og velsigner

I tillegg ønsker en del også en velsignelses­handling eller seremoni. Røen har med en huskeliste som hjelp.

– Vi synger sammen, gjerne en nattasang som de har et forhold til. Hvis de ikke har en sang selv, så foreslår jeg Ingen er så trygg i fare – som faktisk ble skrevet til et dødt barn, forteller han.

Siden barnet er dødt, er det ikke aktuelt å døpe det, men Røen leser bibeltekstene fra dåpsliturgien der Jesus tar imot barna.

– Jeg forteller dem at når Jesus tar i mot barna slik , så må vi også med tro og takk bære veslegutt til Jesus. I tillegg tegner jeg barnet med Det hellige korsets tegn og legger ham i Guds hender.

– Er det mange som spør om dåp for det døde barnet?

– De fleste forstår at man ikke døper døde. Det er også mitt inntrykk at folketroen om at udøpte­ ikke kommer til himmelen, står svakere. Det blir sjeldnere og sjeldnere med for eksempel nøddåp, sier han.

Røen oppfordrer biskopene til å bruke erfaringene som sykehusprestene har. Mange har ritualer som har vokst fram over tid og som fungerer godt som sjelesorg.

– Vi har volumerfaring og er gjennom dette ganske ofte, mens en menighetsprest opplever det sjeldnere. Da er det viktig å lage noe som er til hjelp for dem – en veileder, sier han.

– Trengs det en egen liturgi for dødfødte?

– Nei. Min huskeliste er ingen liturgi og det kommer det heller aldri til å bli siden hver situasjon er forskjellig, sier han.

Sykehusene tok barna

I en avhandlingen «Hvor ble det av mitt barn» fra 2010, skrev Bent-Inge Misje om hvordan kirken har behandlet dødfødte barn i Norge. Da han startet på oppgaven, hadde han en hypotese om at barn som døde før fødselen eller kort tid etter, ble lagt i anonyme graver. Konklusjonen hans var at dette kun var tilfelle i en kort periode fra 50-tallet til slutten av 80-tallet.

Før dette ble hadde heller ikke dødfødte egne graver, men foreldrene visste hvor barnet var blitt lagt. Det ble til og med sett på som noe positivt: Den lille slapp å ligge alene i den kalde graven, og det var hyggelig for «gamlemor» at hun fikk med seg et par unger i kista.

På 1950-tallet ble ansvaret for fødslene flyttet fra hjemmet til sykehusene. Sykehusene fortsatte praksisen med å legge barna i andres graver, men nå ble prosessen gjort i hemmelighet. Man så på det som skadelig for foreldrene å se barnet og ta farvel med det.

Mødre som Misje intervjuet, forteller om en uro over at de ikke visste hva som hadde skjedd med barnet deres. Ble det brent, eller ble det gravlagt? Hvor ligger det eventuelt gravlagt? «Flere skulle ønske at barnet deres ble døpt, og de har måttet arbeide med disse problemstillingene alene. Kirken har ikke gitt dem noen form for sjelesorg eller ritualer», skriver Misje.

Bearbeide ved å konfrontere

På slutten av 80-tallet så man at den beste sorgbearbeidelsen var å konfronteres med situasjonen og for å bearbeide den. Derfor anbefaler sykehusene nå at foreldrene får se barnet, ta bilde av det og være med på en form for avskjedsseremoni. Parallelt foregikk det en drøfting i Kirken der man kom fram til samme standpunkt. Dermed begynte kirkene igjen med gravferd for dødfødte og tidlig døde barn.

16. august 1986 hadde Aftenposten første gang en dødsannonse som fortalte at den døde var et «ufullbårent barn»:

«Vår elskede Maria døde i mors liv»

Publisert: 13. mars 2017
ANNONSE

Dødfødsler

  • I fjor døde 183 barn i mors liv, viser nye tall fra Statistisk sentralbyrå. Det er opp 13 prosent fra 2015.
  • SSBs definisjon av død­fødsel er et barn som dør i 28. uke av svangerskapet eller senere. Et svangerskap varer normalt 40 uker.
  • Til sammenlikning døde det 135 personer i trafikken i 2016.
  • På begynnelsen av 1980-tallet var det om lag 6 dødfødsler per 1.000 fødte.
  • Dette tallet er nå nesten halvert. I fjor var det bare 3,1 dødfødsler per 1.000 fødte.